Kabel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En koaksialkabel for overføring av elektriske signaler.
Ståltau, av mange kalt wire eller vaier; tau flettet sammen av tynnere ståltråd, i likhet med vanlig tau.

Kabel er et begrep som kan betegne flere ulike objekter, som ikke nødvendigvis likner hverandre i form og funksjon, men fellesnevneren er gjerne at de består av en samling tråder, som i enkelte kabeltyper er vevd eller flettet sammen:

  • Elektrisk kabel brukes til å til å føre elektrisitet. En kabel er bygget opp av to eller flere ledere/ledninger omgitt av isolasjon.
  • Bære – og trekk-kabler som holder oppe hengebroer og kabelbaner og sørger for trekk-kraft til slike ting som skitrekk. Disse er egentlig:
  • Vaiere, fra engelsk wire, eller ståltau, som er tau slått av ståltråd. Ordet kabel brukes ofte om de tykkeste slike.
  • Telefon- og telegrafkabler i form av bunter av ledninger i en mantel av isolasjonsmateriale var vanligere før. De er i stor grad avløst av fiberoptiske tråder, som er så solid innpakket og isolert at de også kalles kabler.
  • Trosser-/ankertrosser av en bestemt lengde på skip, opprinnelig 182,5 meter, ble tradisjonelt kalt kabel.

Ordet kommer av det latinske capulum og det arabiske habl for tau/rep.

Elektrisk kabel[rediger | rediger kilde]

For overføring av elektrisk energi (ofte kalt kraftkabel), brukes to eller normalt tre elektriske ledere. Likestrømskabler kan bruke bare én leder hvor sjøvann kan fungere som "minuslederen". Materialet til disse lederne er oftest kobber, men aluminium er også ganske vanlig på korte avstander, andre materialer kan også forekomme. Rundt lederne finner vi et lag med elektrisk isolasjon. Tykkelsen på ledermaterialet avhenger av hvor mye strøm (måles i ampere (A)) som skal gå igjennom lederen. Tykkelsen på isolasjonsmaterialet er avhengig av hvor stor elektrisk spenning (fasespenning, måles i volt (V)) som er tilstede mellom lederne.

I tillegg til selve kraftoverføringen, blir en kraftkabel designet med tanke på ytre påkjenninger. F.eks. må man ha et lag med stålarmering rundt det ytre laget for å beskytte kabelen mot en fisketrål, hvis kraftkabelen skal ligge på havbunnen.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Typisk kommunikasjonskabel for legging i sjøen. 1 og 2 gir glatt overflate, samt bestyttelse av laget innenfor. 3 er stålarmering for mekanisk beskyttelse. 4, 5, 6 og 7 gir beskyttelse av kabelkjernen, beskyttelse for bøy og trykk. 8 er kabelkjernen som består her av optisk fibre

For overføring av kommunikasjonssignaler. Fra tidlig 1900-tallet og frem til slutten av 1900-tallet ble det utelukkende brukt kobber, som leder av elektriske signaler. En telefonkabel kunne bestå av et stort antall isolerte enkeltledninger der isolasjonen var fargekodet slik at en skulle kunne kople rett i begge ender. Kabelen var mantlet for å motstå strekk og fuktighet.

Mot slutten av 1900-tallet er det blitt mer vanlig å bruke optiske fibre, som leder av optiske signaler (siden disse har en vesentlig høyere kommunikasjonskapasitet).

Kobbertrådene eller de optiske fibrene blir samlet i "bunter". Rundt disse buntene legger man på ett beskyttende lag. Det beskyttende laget er ofte bygd opp av forskjellige materialer, for å skape den optimale beskyttelsen, med tanke på hvilke ytre miljøer kabelen skal bli utsatt for.

Kombinasjon[rediger | rediger kilde]

I dag blir kabler gjerne bygt opp som en blanding av både kraftoverføring og signaloverføring. Kraft og signal må gå i hver sine ledere, men kan legges i en og samme kabel, med ett eller flere felles beskyttende lag utenpå.

Andre betydninger[rediger | rediger kilde]

Kabellengde brukes i nautisk sammenheng med betydningen 110 nautisk mil (185,2 meter) fastsatt for Nordsjølandene. Uttrykket er avledet av at kabel tradisjonelt betegnet trosser og ankertrosser av en bestemt lengde på skip (182,5 meter). En kabellengde er imidlertid ikke en entydig størrelse. Vanligvis var det 120 eller 150 favner. I USA er en kabellengde 120 favner (219 meter) og i Frankrike/Spania 200 meter.

En beskrivelse av råmateriale i flere viktige fabrikasjonsindustrier, der det har en plass som tilsvarer tekstilfiber.

Navlestrengskabel brukes om ledningen som sender kraft og styringssignaler til fjernstyrte, undersjøiske enheter.