Kabel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En koaksialkabel for overføring av elektriske signaler.

Ståltau, av mange kalt wire eller vaier; tau flettet sammen av tynnere ståltråd, i likhet med vanlig tau.

Begrepet kabel kan beskrive flere ulike ting, men disse kan ligne på hverandre i det ytre utseendet og tykkelsen:

• Elektrisk kabel brukes til å til å føre elektrisitet. En kabel er bygget opp av to eller flere ledere/ledninger.
• Bære - og trekk-kabler som holder oppe hengebroer og kabelbaner og sørger for trekk-kraft til slike ting som skitrekk. Disse er egentlig:
• Vaiere, fra engelsk wire, som er tau av ståltråd. Ordet kabel brukes ofte om de tykkeste slike.
• Telefon- og telegrafkabler i form av bunter av ledninger i en mantel av isolasjonsmateriale var vanligere før. De er i stor grad avløst av fiberoptiske tråder, som er så solid innpakket og isolert at de også kalles kabler.

[rediger] Elektrisk kabel

For overføring av elektrisk kraft (ofte kalt kraftkabel), brukes to eller normalt tre elektriske ledere. Likestrømskabler kan bruke bare en leder hvor sjøvann kan fungere som "minuslederen". Materialet til disse ledere er oftest kobber, men aluminium er også ganske vanlig på korte avstander, andre materialer kan også forekomme. Rundt lederne finner vi en lag med elektrisk isolasjon. Tykkelsen på ledermaterialet avhenger av hvor mye strøm (Amper) som skal gå igjennom lederen. Tykkelsen på isolasjonsmaterialet er avhengig av hvor stor elektrisk spenning (fasespenning) som er tilstede mellom lederne.

I tillegg til selve kraftoverføringen, blir en kraftkabel designet med tanke på ytre påkjenninger. F.eks. må man ha ett lag med stålarmering rundt det ytre laget for å beskytte kabelen mot en fisketrål, hvis kraftkabelen skal ligge på havbunnen.

[rediger] Kommunikasjon

Typisk kommunikasjonskabel for legging i sjøen. 1 og 2 gir glatt overflate, samt bestyttelse av laget innenfor. 3 er stålarmering for mekanisk beskyttelse. 4, 5, 6 og 7 gir beskyttelse av kabelkjernen, beskyttelse for bøy og trykk. 8 er kabelkjernen som består her av optisk fibre

For overføring av kommunikasjonssignaler. Fra tidlig 1900-tallet og frem til slutten av 1900-tallet ble det utelukkende brukt kobber, som leder av elektriske signaler. En telefonkabel kunne bestå av et stort antall isolerte enkeltledninger der isolasjonen var fargekodet slik at en skulle kunne kople rett i begge ender. Kabelen var mantlet for å motstå strekk og fuktighet.

Mot slutten av 1900-tallet er det blitt mer vanlig å bruke optiske fibre, som leder av optiske signaler (siden disse har en vesentlig høyere kommunikasjonskapasitet).

Kobbertrådene eller de optiske fibrene blir samlet i "bunter". Rundt disse buntene legger man på ett beskyttende lag. Det beskyttende laget er ofte bygd opp av forskjellige materialer, for å skape den optimale beskyttelsen, med tanke på hvilke ytre miljøer kabelen skal bli utsatt for.

[rediger] Kombinasjon

I dag blir kabler gjerne bygt opp som en blanding av både kraftoverføring og signaloverføring. Kraft og signal må gå i hver sine ledere, men kan legges i en og samme kabel, med ett eller flere felles beskyttende lag utenpå.

[rediger] Andre betydninger

Kabellengde brukes også i navigasjon med betydningen 1/10 sjømil (ca. 185,2 meter).

En beskrivelse av råmateriale i flere viktige fabrikasjonsindustrier, der det har en plass som tilsvarer tekstilfiber.

Navlestrengskabel brukes om ledningen som sender kraft og styringssignaler til fjernstyrte undersjøiske apparater.