Utidsmessige betraktninger
| Utidsmessige betraktninger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| orig. Unzeitgemässe Betrachtungen | |||
| Forfatter(e) | Friedrich Nietzsche | ||
| Språk | Tysk | ||
| Sjanger | Essay | ||
| Utgitt | 1873 | ||
Utidsmessige betraktninger (tysk Unzeitgemäße Betrachtungen) er en samling av fire essays skrevet av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche i perioden 1873–1876.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
I 1869 var Nietszsche blitt utnevnt til professor ved Universitetet i Basel i Sveits, hvor han underviste i klassisk filologi.[1] I 1870 deltok han kort på tysk side i den fransk-tyske krigen, som førte til Tysklands samling. Nietzsche utga sitt første verk, Tragediens fødsel, i 1872. I de følgende årene utga han fire mindre avhandlinger som utkom under hovedtittelen Unzeitgemäße Betrachtungen. Med disse stykkene ville Nietzsche påvise et «kulturforfall» i samtidens Tyskland, som han mente fant sted til tross for de tilsynelatende strålende bedriftene ved Tysklands samling og den påfølgende økonomiske oppgangstiden (Gründerzeit).
Stykkene[rediger | rediger kilde]
Første stykke: David Strauss, bekjenneren og forfatteren[rediger | rediger kilde]
I dette essayet (Erstes Stück: David Strauss, der Bekenner und der Schriftsteller, 1873) angrep Nietszche teologen David Friedrich Strauss på grunn av den nyutkomne boken Der alte und der neue Glaube («Den gamle og den nye tro»). I denne boken hadde Strauss forsøkt å forene kristendommen med en moderne humanistisk og vitenskapelig livsanskuelse.[2] Nietzsche angrep Strauss' bekjennende stil som forflatende og smakløs, og så Strauss' fremskrittstro og frisinn som en billig erstatningsreligion. For Nietzsche var den moderne naturvitenskapen alt annet enn humanistisk og kristen. Hvis Strauss hadde vært ærlig ville han derfor ha måttet skrive en helt annen bok. Nietzsche preget uttrykket «dannelsesfilisteren» (Bildungsphilister) om Strauss.
Annet stykke: Historiens nytte og unytte for livet[rediger | rediger kilde]
Bakgrunnen for dette essayet (Zweites Stück: Vom Nutzen und Nachteil der Historie für das Leben, 1873) er 1800-tallets store interesse for historie, som særlig hadde gitt seg uttrykk i Tyskland gjennom Leopold von Rankes historisme. Nietzsche mener en overhåndtagende historisk betraktningsmåte på alle områder kan virke handlingslammende. Historien kan derfor anses som en «sykdom»:[3]
- overdreven historisk kunnskap får mennesket til å føle seg som Spätling (sent født) eller «epigon», som gjør det mottakelig for handlingslammende ironi eller kynisme
- den gir en falsk forestilling om at det finnes en «historisk objektivitet»
- ved at historien er uendelig og alltid viser endring og utvikling (vekst og nedgang) virker historisk kunnskap relativiserende. Som eksempel viser Nietzsche at en ren historisk betraktning av kristendommen oppløser og tilintetgjør religionen
I stedet for en «objektiv» historieforskning som vil beskrive fortiden «slik den egentlig har vært» (Ranke) ønsker Nietzsche seg derfor en «subjektiv» historieskrivning som kan gjøre fortiden relevant for nåtiden. Han stiller derfor opp tre måter historien kan tjene livet på:
- monumental historie: Den monumentale historien beskriver store begivenheter eller personligheter i fortiden som kan virke som eksempler og gi forbilder, lærdom eller trøst for dagens mennesker
- antikvarisk historie: Den antikvariske historien bevarer og ærer fortiden, viser menneskene hvor de kommer fra og forklarer omgivelsene de lever i
- kritisk historie: Den kritiske historien stiller fortiden for retten og dømmer den, slik at dagens mennesker kan bryte med historien og leve sine eget liv. Jede Vergangenheit [...] ist wert, verurteilt zu werden («Enhver fortid er verdt å dømme»)
Selv om Nietzsche ikke nevner ordet «historisme» tok han her opp kjernen i historisme-problemet (historie for historiens egen skyld, historisk objektivitet, relativisme), som senere skulle tas opp til ny debatt blant tyske historikere etter første verdenskrig (Ernst Troeltsch, Otto Hintze og Max Weber).[4]
Tredje stykke: Schopenhauer som oppdrager[rediger | rediger kilde]
Nietzsche fremhever (Drittes Stück: Schopenhauer als Erzieher, 1874) filosofen Arthur Schopenhauer som forbilde, siden denne etter Nietzsches mening hadde forstått å virke som en «oppdrager» som kunne «danne» eller utvikle leserne sine. Han la vekt på at Schopenhauer i motsetning til filosofer som Kant og Hegel ikke hadde vært universitetslærer, og dermed hadde kunne skrive fritt og med personlig kraft.
Fjerde stykke: Richard Wagner i Bayreuth[rediger | rediger kilde]
Dette essayet (''Viertes Stück: Richard Wagner in Bayreuth) utkom i 1876. Nietzsche hadde lenge vært en beundrer av Richard Wagner, som han kjente personlig siden 1868. Senere beveget de to seg bort fra hverandre i anskuelser. Da Wagner var i ferd med å åpne sine festspill i Bayreuth, utga Nietzsche sin fjerde utidsmessige betraktning, hvor han kritiserer Wagners dilettantisme og svakheter som dramatiker. Kritikken mot Wagner ble senere tatt opp i Der Fall Wagner (1888) og Nietzsche contra Wagner (skrevet 1888).
Oversettelse[rediger | rediger kilde]
Unzeitgemäße Betrachtungen ble utgitt i norsk oversettelse ved Lars Petter Storm Torjussen, Øystein Skar og Bjarne Hansen med et etterord av Espen Hammer som Utidsmessige betraktninger i 2013. «Historiens nytte og unytte for livet» var utgitt separat allerede i 2004.
Tittelen har også blitt gjengitt på norsk som Utidssvarende betraktninger.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Oexle, Otto Gerhard: «Historismus». Überlegungen zur Geschichte des Phänomens und des Begriffs, i Jahrbuch der Braunschweigischen Wissenschaftlichen Gesellschaft 1986, s. 119–155
- Thielst, Peter (1998). Jeg er intet menneske – jeg er dynamitt!. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205256519.