Screening

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Screening (også kalt sikting eller masseundersøkelse) er et begrep som brukes om forskjellige typer undersøkelser i som oftest kriminaltekniske og medisinske sammenhenger som gjøres på et stort antall individer for å finne et spesielt fenomen eller en sykdom. Målet med screening vil i mange tilfeller være å kartlegge en større populasjon, for å kunne avdekke tilfeller av, så godt som alltid, uønskete tilstander, fenomener eller sykdommer hos individer i befolkningen. Undersøkelsen gjøres på en større befolkningsgruppe der sannsynligheten er liten for at den enkelte har fenomenet eller sykdommen. Screening kan også benyttes om å «screene» eller sikte personer eller dokumentasjon, som eksempelvis ved bakgrunnssjekk av jobbsøkere.

Kriminalteknisk bruk[rediger | rediger kilde]

Fartsmålingene som politiet gjør av alle kjøretøyer et sted langs en vei, enten ved en kortvarig kontroll eller ved fast montert fotoboks, er en screening for å få straffet fartsovertredere. Fartsmålingene har en annen effekt enn andre screeningundersøkelser, ved at sjåførene ellers trues til å overholde fartsgrensene. Sikkerhetskontrollen på flyplassene, som består av undersøkelser etter våpen og potensielt farlige gjenstander, er en screeningundersøkelse av et stort antall passasjerer i forhold til hver potensiell terrorist som blir stoppet.

Medisinsk bruk[rediger | rediger kilde]

Innen medisin er det etablert flere screeningundersøkelser som gjøres på store deler av befolkningen.

Et eksempel på en medisinsk screeningundersøkelse er prøver for å avdekke livmorhalskreft som består av å ta en celleprøve fra livmorhalsen, også kalt cervixcytologi. Arkivene fra laboratoriene som analyserer slike prøver kobles med folkeregisteret, slik at kvinner mellom 25 og 69 års alder, som ikke har tatt slik prøve de siste 3 årene, får brev om å bestille time hos fastlegen for prøvetaking. Brevene sendes fra Sentralenheten for masseundersøkelse for livmorhalskreft. Under gynekologisk undersøkelse brukes en spesiell børste i åpningen av livmorhalsen og celler strykes ut på en glassplate som behandles med en spesiell spray før den sendes til laboratoriet. Patologen, som er spesialist på å granske celler fra sykt vev, ser da om det er underlivskreft eller forstadier til underlivskreft. Det er enkelt å fjerne vevet med de syke cellene når underlivskreft oppdages tidlig, og det varer sannsynligvis mange år fra tidlige forstadier kan oppdages til kreften blir farlig.

Tidligere ble det foretatt skjermbildeundersøkelser som var en undersøkelse med røntgen som ble gjort over hele landet med spesialbusser og båter fra ca. 1943 til 1997 for å oppdage tuberkulose tidlig.

helsestasjonene for småbarn gjør helsesøster og helsestasjonslege et stort antall screeningundersøkelser på alle barn som tar imot tilbudet, for å finne en lang liste med sykdommer. Blant disse er synshemninger, skjeling, netthinnekreft, vannhode, hørselshemning, ganespalte, lymfekjertelkreftformer, hjertefeil, lungesykdommer, leversykdommer, nyrekreft, brokktilstander, testikler som ikke er på plass, hoftesykdommer, feilstillinger i armer og ben, bevegelsesproblemer, plattfot og klumpfot, taleutviklingshemning, sukkersyke og endel andre sykdommer og utviklingshemninger.

Tarmkreftscreening[rediger | rediger kilde]

Tarmkreftscreening er masseundersøkelse for å forhindre kreft i tykktarm og endetarm. Det er per dags dato ingen screeningprogram mot tarmkreft i Norge. En 4-årig pilotstudie som sammenligner de to screeningmetoder, iFOBT (Fekal Okkult Blod Test) og sigmoidoskopi ble påbegynt mars 2012 i Østfold og Akershus. Denne studien er finansiert av Helse- og omsorgsdepartementet.

Kost/nyttefaktorer[rediger | rediger kilde]

Ved innføring av en screeningundersøkelse må det vurderes om kostnadene ved alle undersøkelsene av mange friske personer står i forhold til nytten som funn av sykdom vil ha for de enkelte pasientene, eller nytten for samfunnet av å finne en terrorist eller annen kriminell.

Dersom behandlingen som pasientene får gir plager for dem uten å forlenge livet, eller ikke gi bedret livskvalitet, kan disse pasientene ha det bedre om sykdommen ikke oppdages ved screening. Dersom en sykdom med screening kan oppdages så tidlig at den lett kan behandles, vil undersøkelsen kunne ha stor verdi særlig om sykdommen er dødelig når den vil oppdages av plager som pasienten får på et senere stadium.

WHO[rediger | rediger kilde]

WHOs prinsipielle retningslinjer for screening (1968), her oversatt til norsk.

  1. Tilstanden bør være et viktig helseproblem.
  2. Det bør være en behandling for tilstanden.
  3. Det bør være tilgjengelige fasiliteter for diagnostikk og behandling.
  4. Tilstanden bør ha et latensstadium.
  5. Det bør være tester for tilstanden.
  6. Testene for tilstanden bør være akseptable for befolkningen.
  7. Tilstanden sin naturlige utvikling bør være tilstrekkelig godt kjent.
  8. Det bør være enighet om hvem som bør behandles for tilstanden.
  9. Kostnaden med å finne en person med tilstanden bør være forsvarlig.
  10. Screeningen bør være en kontinuerlig prosess, og ikke et engangsprosjekt.

Se også[rediger | rediger kilde]