Screening

Denne artikkelen trenger å wikifiseres. Du kan bidra ved å legge til relevante lenker eller forbedre artikkelens oppsett. Klikk [vis] til høyre for flere detaljer. Erstatt HTML-markup med wikimarkup der det er passende. Legg til wikilenker. Der det er passende lager du lenker til andre artikler ved å sette "[[" og "]]" rundt relevante ord (se WP:LENKE for mer informasjon. Ikke lenk til ord som de fleste er kjent med, slik som vanlige yrker, velkjente geografiske betegnelser og hverdagsting. Formater innledningen. Opprett eller forbedre det innledende avsnittet. Lag avsnittsoverskrifter som beskrevet på Wikipedia:Oppsettsveiledning. Legg til en infoboks hvis det er passende i artiklene. Fjern dette merket.

Screening eller sikting er et begrep som brukes om forskjellige typer undersøkelser som gjøres på et stort antall individer for å finne et spesielt fenomen eller en sykdom. Undersøkelsen gjøres på en større befolkningsgruppe der sannsynligheten er liten for at den enkelte har fenomenet eller sykdommen.

Screening kan også benyttes om å «screene» eller sikte personer eller dokumentasjon, som f.eks ved bakgrunnssjekk av jobbsøkere.

Fartsmålingene som politiet gjør av alle kjøretøyer ett sted langs en vei, enten ved en kortvarig kontroll eller ved fast montert fotoboks, er en screening for å få straffet fartsovertredere. Fartsmålingene har en annen effekt enn som screeningundersøkelse, ved at sjåførene ellers trues til å overholde fartsgrensene.

Sikkerhetskontrollen på flyplassene, som består av undersøkelser etter våpen og potensielt farlige gjenstander, er en screeningundersøkelse av et voldsomt stort antall passasjerer for hver potensiell terrorist som blir stoppet.

Medisinsk bruk

Innen medisin er det etablert flere screeningundersøkelser som gjøres på friske personer.

Ett eksempel er underlivskreftprøven /celleprøve fra livmorhalsen/ cervixcytologi. Arkivene fra laboratoriene som analyserer slike prøver kobles med folkeregisteret, slik at kvinner mellom 25 og 69 års alder, som ikke har tatt slik prøve de siste 3 årene, får brev om å bestille time hos fastlegen for prøvetakning. Brevene sendes fra Sentralenheten for masseundersøkelse for livmorhalskreft. Under gynekologisk undersøkelse brukes en spesiell børste i åpningen av livmorhalsen og celler strykes ut på en glassplate som behandles med en spesiell spray før den sendes til laboratoriet. Patologen, som er spesialist på å granske celler fra sykt vev, ser da om det er underlivskreft eller forstadier til underlivskreft. Det er enkelt å fjerne vevet med de syke cellene når underlivskreft oppdages tidlig.

På helsestasjonene for småbarn gjør helsesøster og helsestasjonslege et stort antall screeningundersøkelser på alle barn som tar imot tilbudet, for å finne en lang liste med sykdommer. Blant disse er synshemninger, skjeling, netthinnekreft, vannhode, hørselshemning, ganespalte, lymfekjertelkreftformer, hjertefeil, lungesykdommer, leversykdommer, nyrekreft, brokktilstander, testikler som ikke er på plass, hoftesykdommer, feilstillinger i armer og ben, bevegelsesproblemer, plattfot og klumpfot, taleutviklingshemning, sukkersyke og endel andre sykdommer og utviklingshemninger.

Kost/nyttefaktorer

Ved innføring av en screeningundersøkelse må det vurderes om kostnadene ved alle undersøkelsene av mange friske personer står i forhold til nytten som funn av sykdom vil ha for de enkelte pasientene, eller nytten for samfunnet av å finne en terrorist eller annen kriminell.

Dersom behandlingen som pasientene får gir plager for dem uten å forlenge livet, eller ikke gi bedret livskvalitet, kan disse pasientene ha det bedre om sykdommen ikke oppdages ved screening. Dersom en sykdom med screening kan oppdages så tidlig at den lett kan behandles, vil undersøkelsen kunne ha stor verdi særlig om sykdommen er dødelig når den vil oppdages av plager som pasienten får på et senere stadium.

WHO

WHOs prinsipielle retningslinjer for screening (1968), her oversatt til norsk.

1. . Tilstanden bør være et viktig helseproblem.
2. . Det bør være en behandling for tilstanden.
3. . Det bør være tilgjengelege fasiliteter for diagnostikk og behandling.
4. . Tilstanden bør ha et latensstadium.
5. . Det bør være tester for tilstanden.
6. . Testene for tilstanden bør være akseptable for befolkningen.
7. . Tilstanden sin naturlige utvikling bør være tilstrekkeleg godt kjent.
8. . Det bør være enighet om hvem som bør behandles for tilstanden.
9. . Kostnaden med å finne en person med tilstanden bør være forsvarleg.
10. . Screeningen bør være en kontinuerlig prosess, og ikke et engangsprosjekt.