Benzodiazepin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Benzodiazepiner er en gruppe kjemisk beslektede psykotrope medikamenter med potente antiepileptiske, angstdempende, muskelavslappende, anestetiske, respirasjonsdempende og søvninduserende (sedative) virkninger.

De medisinske indikasjonene er først og fremst epilepsianfall, akutt angst og forbigående søvnproblemer. Langvarig bruk anbefales ikke, da benzodiazepiner gir rusvirkning og er sterkt vanedannende. Benzodiazepiner misbrukes i stor utstrekning som rusmiddel, og mange pasienter med kroniske angstplager har blitt avhengige av benzodiazepiner og endt opp med et misbruksproblem. Benzodiazepinabstinens gir øket angstnivå, særlig hos den som har blitt tilvendt.

Farmakologiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Benzodiazepiner virker i likhet med barbiturater ved binding til GABAA-reseptorer i sentralnervesystemet og bidrar til økt effekt ved interaksjon mellom GABA og GABAA-reseptor.

De såkalte Z-medikamentene zopiklon og zolpidem er nært beslektet med benzodiazepinene og virker ved binding til GABAA-reseptor, men gir ikke antiepileptisk og muskelavslappende effekt.

Bivirkningene er blant annet søvnighet, nedsatt hukommelse og svekket læring. Benzodiazepiner kan indusere hukommelsestap. Ved bruk ut over 1-2 uker utvikles toleranse for de angstdempende og søvninduserende egenskapene. Benzodiazepiner har respirasjonsdempende effekter som særlig i kombinasjon med alkohol eller opioider kan være dødelig. Dette er blant annet bakgrunnen for at bruk av benzodiazepiner ikke tillates ved legemiddelassistert rehabilitering.

Ved tilvenning vil brukeren føle at det oppstår uro, angst, skjelving og rastløshet ,i form av benzodiazepin abstinens (engelsk: benzodiazepine withdrawal syndrome), når medikamentet er i ferd med å forsvinne ut av kroppen. Dette kalles «backlash» reaksjon som er langt verre enn pasienten ville vært ubehandlet. Denne reaksjonen forsvinner på kort tid om personen tar en ny dose. Plagsomme reaksjoner når det er lenge siden siste dose er tatt, og rask premiering av å ta ny dose, kan sammenlignes med den psykologiske effekten av hundedressur og er årsaken til den store tilvenningsfaren.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Det første benzodiazepinet, klordiazepoksid (Librium), ble oppdaget i 1954 av østerrikeren Leo Sternbach (1908–2005) mens han arbeidet for legemiddelprodusenten Hoffmann-La Roche. I starten gav han opp arbeidet med forbindelsen Ro-5-0690, men han gjenoppdaget det i 1957 da en assistent ryddet laboratoriet. Til tross for advarsler fra arbeidsgiveren fortsatte Sternbach forskningen som avdekket forbindelsens bedøvende egenskaper.

Da diazepam (Valium) kom på markedet i 1963, ble det ansett som det beste alternativet til barbituratene. På grunn av de relativt få bivirkningene, fikk legene et relativt sikkert medikament mot angst. Diazepam var det mest solgte medikamentet i USA fra 1969 til 1982. Først i 1973 ble befolkningen gjennom programmet 60 minutes gjort oppmerksom på de alvorlige avhengighetsproblemene knyttet til benzodiazepiner. Det finnes en rekke benzodiazepiner; klordiazepoxid (Librium, Risolid, Alpoxid), diazepam (Valium, Vival, Stesolid), oxazepam (Sobril, Serepax, Alopam), clonazepam (Rivotril), medazepam (Nobrium), chlorazepat (Tranxilen), lorazepam (Temesta), alprazolam (Xanor). Enkelte benzodiazepiner er lansert som sovemidler; nitrazepam (Mogadon, Paxisyn, Apodorm), flurazepam (Dalmadorm), flunitrazepam (Rohypnol, Flunipam, Flutraz), triazolam (Halcion), temazepam (Restoril, Normison, Tenox), midazolam (Dormicum). De fleste av disse, bortsett fra lorazepam og temazepam, har vært registrert i Norge, men flere av dem ble avregistrert tidlig på 90-tallet, som f.eks Librium og Dalmadorm. Grunnen var til dels lavt salg pga utkonkurrering fra diazepam og oxazepam, og fordi norske myndigheter ville begrense antallet benzodiazepiner i Norge.

Benzodiazepiner registrert i Norge idag[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Benzodiazepin abstinens

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]