Den franske erobringen av Algerie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Conquête de l'Algérie par la France
Conquête de l'Algérie par la France
Erobringen av Constantine i oktober 1837, malt av Horace Vernet.
Dato 1830-ca. 1902
Sted Algerie, Marokko
Resultat
Fransk seier, Algérie erobres og koloniseres
Parter
Frankrike Frankrike[1] Naval Ensign of the Ottoman Empire (1793–1844).svg Regentskapet Alger under Osmanriket
Dz flag-Abdelkader.gif Staten Alger
Flag of Morocco 1666 1915.svg Sultanatet Marokko[2]
Algerie Annen berbersk og arabisk motstand
Kommandanter
Frankrike Louis Auguste Victor de Ghaisne de Bourmont
Frankrike Bertrand Clausel
Frankrike Pierre Berthezène
Frankrike Anne-Jean-Marie-René Savary
Frankrike Théophile Voirol
Frankrike Jean-Baptiste Drouet d'Erlon
Frankrike Charles-Marie Denys de Damrémont
Frankrike Sylvain Charles Valée
Frankrike Thomas-Robert Bugeaud
Frankrike Louis d'Orléans
Frankrike Jacques Louis Randon
Frankrike Alfred Chanzy
Andre[3]
Naval Ensign of the Ottoman Empire (1793–1844).svg Husayn Dey
Naval Ensign of the Ottoman Empire (1793–1844).svg Ahmed Bey
Dz flag-Abdelkader.gif Abd al-Qādir
Flag of Morocco 1666 1915.svg Abd ar-Rahman ibn Hisham
Algerie Shayk Bouziane
Algerie Lalla Fadhma N'Soumer
Algerie Muhammad Ayt Mokrani
Algerie Beni-M’zab
Algerie Mohammed Ag Bessa
Algerie Shayk Bouamama
Andre
Styrker
Ved invasjonen: 38.000 soldater og 27.000 sjømenn
Senere minst 100.000, en tredjedel av den franske hær
Naval Ensign of the Ottoman Empire (1793–1844).svg Minst 43.000
Algerie Minst 20.000
Flag of Morocco 1666 1915.svg Minst 20-25.000
Ellers ukjent
Tap
~15.000 (1839-47) ~300.000 (1839-47)
Totalt 500-1.000.000+
Conquête de l'Algérie par la France

Den franske erobringen av Algerie (fransk: La Conquête de l'Algérie (par la France)) begynte i 1830 og var i stor grad ferdig i 1847, da opprørslederen Abd al-Qādir overga seg, selv om væpnet motstand mot erobringen fortsatte helt fram til begynnelsen av det tjuende århundre, da de siste ørkenstammene endelig ble beseiret. Ved påskudd av Alger-regenten Husayn Deys fornærmelse mot den franske konsulen i 1827 invaderte Frankrike i 1830 og erobret fort hovedstaden Alger og andre byer langs den algirske Middelhavskysten. Til tross for indre urolige forhold i Frankrike ble det igjen og igjen besluttet å beholde kontrollen over området, og i de følgende årene ble stadig større hærstyrker satt inn for å slå ned motstand i det algirske innlandet.

Den algirske motstanden var i utgangspunktet delt mellom styrkene under Ahmed Bey i Constantine, som styrte på vegne av den osmanske sultanen og som hovedsakelig opererte øst i landet, og de nasjonalistiske kabylene i vest. En fredsavtale med de berberske nasjonalistene under Abd al-Qādir i 1837 gjorde at franskmennene da kunne fokusere på å beseire de osmansklojale styrkene, noe de gjorde i erobringen av Constantine i 1837. Abd al-Qādir fornyet senere sin motstand mot okkupasjonen, men ble i 1842 endelig drevet inn i Marokko av en stor og hardhendt fransk ekspedisjon. Dette førte to år senere til den første fransk-marokkanske krig, hvor Marokko ble beseiret og derfor måtte jage alQādir ut av landet. I 1847 overga al-Qādir seg for siste gang, men i det algirske innlandet fortsatte motstanden ledet av for eksempel kabylen Lalla Fadhma N'Soumer, og Frankrike måtte bruke flere tiår for å kunne pasifisere innlandet og de algirske delene av Sahara. Ikke før i 1902 overga den siste stammesjefen i sørvest, Shayk Bouamama, seg, etter å ha motstått erobringen siden 1882, da praktisk talt hele landet var under fransk kontroll.

Invasjonen og erobringen førte til at Algérie ble gjort til en fransk koloni, og de nordlige delene av landet ble i 1848 omgjort til franske départements, integrerte deler av Frankrike (mens de sørlige delene fremdeles var under den franske hærs okkupasjon) på samme måte som for eksempel Corsica. Erobringen ble etterfulgt av en fransk og europeisk utvandringbølge til Algerie. Slik var den franske erobringen en forutsetning for den følgende og svært blodige algeriekrigen på midten av 1900-tallet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den britiske-nederlandske bombardementet av Alger i august 1816.

De nordlige delene av Algérie ble ført erobret for Det osmanske riket av Hayreddin Barbarossa i 1517. I de følgende århundrene utgjorde de nordlige delene av Algérie noen av de såkalte "Barbareskstatene", som angrep europeiske og amerikanske skip under osmansk beskyttelse. Før invasjonen i 1830 ble deler av Algérie styrt av det osmanske regentskapet Alger, og hadde da ligget under osmansk styre i nærmere 300 år.

Erobringen av Algérie ble igangsatt i Bourbonrestaurasjonens siste dager av kong Karl X for å øke hans popularitet blant franskmennene og særlig i Paris, hvor det bodde mange venteraner fra napoleonskrigene. Han trodde at dette ville føre til økt patriotisme blant franskmennene og overskygge hans innenrikspolitikk ved å utkjempe "trefninger med deyen."

Algerie var i 1830 bare delvis under osmansk kontroll. Deyen styrte hele regentskapet Alger (egentlig Al-jazā’ir), men hadde bare direkte kontroll i og rundt Alger, mens beyliker styrte noen av de ytre områdene, slik som Oran og Constantine (som i motsetning til de to andre nevnte byene ikke ligger ved kysten, men omtrent 80 km inn i landet). Resten av regentskapets territorium, som inkluderte mye av innlandet, var nominelt under osmansk kontroll, men ble i virkeligheten styrt av lokale berberske og arabiske stammeledere. Deyen styrte også i stor grad uavhengig av den osmanske regjeringen i Konstantinopel, selv om tyrkiske janitsjarsoldater utplassert i Alger støttet (eller kontrollerte, avhengig av det historiske perspektivet) deyen. Regentskapets territorium delte i vest grense med Sultanatet Marokko og i øst med det osmanske regentskapet Tunis. Den vestlige grensa var nominelt Tafnaelva, men var i virkeligheten porøs på grunn av stammebåndene som gikk på tvers av elva.

1827-30: Vifte-affæren og blokade av Alger[rediger | rediger kilde]

Vifte-affæren i 1827 mellom den tyrkiske pasha Husayn Dey og den franske konsul Pierre Deval var franskmennenes påskudd for invasjonen.

I 1790-åra hadde den første franske republikk avtalt å kjøpe hvete for den franske hær fra to jødiske handelsmenn i Alger, og Karl X var tilsynelatende ikke interessert i å betale tilbake republikkens gjeld til handelsmennene. Disse handelsmennene, som hadde ubetalt gjeld til Husayn Dey, osmanernes hersker i Alger, hevdet de ikke kunne betale sin gjeld før Frankrike betalte sin gjeld til dem. Deyen hadde forsøkt å forhandle med den franske konsulen Pierre Deval for å finne en løsning uten å oppnå resultater, og han hadde mistanker om at Deval hadde sammensverget seg med handelsmennene mot ham, særlig da den franske regjeringen ikke gjorde noe forsøk på å tilbakebetale handelsmennene i 1820. I tillegg ble deyen irritert da Devals nevø Alexandre, konsulen i Bône, befestet franske varehus i Bông og La Calle og slik gikk imot tidligere avtaler.

Etter et konfliktfylt møte mellom deyen og Deval 29. april 1827, hvor Deval nektet å komme med tilfredsstillende svar, angrep deyen Deval med sin vifte (og dermed ble saken kjent som Affaire de l'Éventail – Vifte-affæren). Karl X brukte denne fornærmelsen mot sin diplomatiske utsending til å først kreve en unnskyldning fra deyen og ga deyen i juni et ultimatum, og så til å sette i gang en blokade mot havna i Alger. Blokaden varte i tre år, og kom først og fremst til å skade franske handelsmenn som da ikke kunne handle i Alger, mens barbareskpiratene likevel klarte å slippe gjennom blokaden. Da Frankrike i 1829 sendte en ambassadør til deyen med et forslag om å starte forhandlinger, svarte deyen med å skyte kanonkuler mot at av de blokaderende skipene. Franskmennene bestemte seg for at tiden var kommet for å vise større styrke.

Etter ambassadørens mislykkede besøk utnevnte Karl Jules de Polignac, en ytterliggående konservativ til statsminister, noe som skapte uro i den liberale franske opposisjonen, som da utgjorde et flertall i nasjonalforsamlingen. Polignac begynte forhandlinger med Muhammad Ali av Egypt for essensielt å dele opp Nord-Afrika, men Ali, som var under sterk britisk innflytelse, til tross for at han formelt var en osmansk vasall, slo senere fra seg forslaget. Da den folkelige opinionen snudde seg mot Polignac og kongen, tenkte kongen at en utenrikspolitisk seier, som for eksempel å erobre Alger, ville snu opinionen mot dem igjen. Fra 1827 til 1830 ble det utkjempet flere mindre trefninger mellom franskmenn og algeriere, og på fransk blir blokaden og hendelsene rundt denne kjent som Guerre d'Alger – Algerkrigen.

Erobringen av det osmanske regentskapet[rediger | rediger kilde]

Angrepet på Alger fra havet 29. juni 1830, malt av Theodore Gudin.

1830: Alger[rediger | rediger kilde]

Dette førte til at admiral Guy-Victor Duperré overtok kommandoen over en armada på 567 krigs- og transportskip i Toulon og satte ut mot Alger. Ved å følge en plan som opprinnelig hadde blitt utarbeidet av Napoléon I for en invasjon av Algérie i 1808 landsatte general Louis Auguste Victor de Ghaisne de Bourmont 34.000 soldater 27 km vest for Alger, ved Sidi Ferruch, 14. juni 1830. For å møte den franske hæren sendte deyen 7000 janitsjarer, 19.000 soldater fra beyene av Oran og Constantine og 17.000 kabyler. Franskmennene opprettet et sterkt brohode og rykte fram mot Alger, noe de var i stand til delvis på grunn av sitt overlegne artilleri og sin bedre organisering. 19. juni beseiret franskmennene deyens hær i slaget ved Staouéli, og inntok Alger 5. juli etter et tre uker langt felttog. Deyen gikk med på å kapitulere mot at han beholdt sin egen frihet og tilbudet om å beholde sin personlige formue. Fem dager senere dro han i eksil i Napoli med sin familie. De tyrkiske janitsjarene forlot også området, og dro tilbake til Tyrkia. Slik endte 313 år med osmansk styre i Algérie.

Admiral Duperrés angrep på Alger i 1830.

Selv om franskmennene formelt hadde gått med på å bevare friheten, eiendommen og religionsfriheten til innbyggerne, begynte de straks å plyndre byen, og arresterte og drepte folk for vilkårlige grunner, og okkuperte eiendom og ødela religiøse steder. Fram til midten av august hadde de siste restene av de tyrkiske autoritetene systematisk blitt deportert uten at de fikk en mulighet til å avvikle sine formuer. Et estimat tyder på at mer enn 50 millioner francs gikk over til private eiere under plyndringen, som kom til å bli en viktig faktor i det senere forholdet mellom den franske okkupasjonsmakten og de innfødte algerierne. En fransk kommisjon skrev i 1833 at franskmennene drepte folk ut i fra enkle antagelser om forbrytelser uten rettssaker, og det var alltid tvil om hvorvidt disse folkene var skyldige, at de massakrerte folk som ikke bedrev noen farlig aktivitet og at de "overgikk barbarenes barbarskap." En viktig sideeffekt av utkastelsen av tyrkerne var at den skapte et maktvakuum i store deler av området, hvor motstand mot den franske okkupasjonen umiddelbart begynte å oppstå.

Nyhetene om Algers fall hadde knapt nådd Paris da Karl X ble styrtet i julirevolusjonens "tre strålende dager" i juli 1830, hvor Karls fetter Ludvig Filip, "borgerkongen," som skulle styre over et konstitusjonelt monarki. Den nye regjeringen besto av liberale som hadde motsatt seg Alger-ekspedisjonen, og nølte med å fortsette erobringen det gamle regimet hadde begynt. Det viste seg riktignok at seieren over deyen var enormt populær blant folket, og Ludvig-Filips nye regjering trakk bare en del av invasjonsstyrken ut av området. General Bourmont, som hadde sent soldater for å okkupere Bône og Oran, trakk disse styrkene tilbake med den intensjon å vende tilbake til Frankrike for å gjeninnsette Karl på den franske tronen. Da det ble klart at hans soldater ikke støttet denne planen, sa han opp stillingen og gikk i eksil i Spania. Ludvig-Filip erstattet han som lederen for Alger-invasjonen med Bertrand Clausel (eller Clauzel) i september 1830.

Dekorert osmansk kanon erobret av Frankrike i Alger i 1830, nå i Musée de l'Armée i Paris.

Beyen i Titteri, som hadde tatt del i slaget ved Staouéli, forsøkte å koordinere motstand mot franskmennene sammen med beylikene som styrte Oran og Constantine, men de var uenige om motstandens lederskap. Clausel ledet en fransk kolonne på 8000 mann til Médéa, Titteris hovedsat, og mistet 200 mann i trefninger. Etter å ha utstasjonert 500 mann i Blida okkuperte han Médéa uten å møte motstand, siden beyen hadde flyktet. Etter å ha installert en støttende bey og en garnison dro han tilbake mot Alger. Da han igjen kom til Blida lærte han at garnisonen der hadde blitt angrepet av kabyler, og hadde drept noen kvinner og barn da de forsvarte seg mot angrepet, slik at byens befolkning hadde gått til opprør mot dem. Clausel bestemte seg for å trekke ut den garnisonen da styrken dro tilbake til Alger.

1836-7: Constantine[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonen mot Constantine i 1836.

Ahmed Bey av Constantine hadde suksessfullt ledet folket sitt i å fortsette å motsette seg å bli underlagt fremmed styre, og fortsatte å spille en viktig rolle i motstandskampen mot det franske styret, delvis fordi han selv håpet at han kunne bli Algers neste dey. Marskalk Clausel og Ahmed kranglet diplomatisk om Ahmeds motvilje mot å anerkjenne det franske styret over Bône, som han fremdeles regnet som osmansk territorium, og Clausel bestemte seg for å angripe beyen. I november 1836 ledet Clausel 8700 mann inn i Constantinbeyens område, men ble slått tilbake i den følgende beleiringen av byen, og nederlaget førte til at Clausel ble avsatt. Han ble erstattet av Charles-Marie Denys de Damrémont, som i 1837 ledet en ekspedisjon som suksessfullt inntok byen, til tross for at Damrémont ble drept under slaget. Han ble etterfulgt av Sylvain Charles Valée.

Koloniseringen begynner[rediger | rediger kilde]

De første pied-noir-bosetterne var barna til de franske soldatene som deltok i erobringen. Bilde fra 1905

Bertrant Clausel innførte en formel sivil administrasjon i Alger, og begynte å rekruttere zouaveer, innfødte støttespiller for de franske styrkene, med det mål å innføre en ordentlig kolonial tilstedeværelse. Han grunnla sammen med andre et kompani for å få tak i jordbruksland og subsidiere europeiske bønder til å bosette seg, og startet slik et landkappløp. Clausel så Mitidja-slettas landbrukspotensiale, og han så for seg at det der kunne produseres bomull i stor skala. I sin andre termin som Algéries generalguvernør brukte han sin stilling til å gjøre private landinvesteringer og oppfordret hæroffiserene og byråkratene i hans administrasjon til å gjøre som ham. Denne utviklingen skapte personlig interesse blant regjeringsansatte for større fransk involvering i Algérie. Kommersielle interesser, som hadde innflytelse hos regjeringen, begynte også å se en fremtid med lønnsom landspekulering ved å utvide den franske okkupasjonssonen. Over en tiårsperiode utviklet de store jordbruksland, bygde opp fabrikker og forretninger og utnyttet billig, lokal arbeidskraft.

Clausel forsøkte også å utvide Frankrikes innflytelse inn i Oran og Constantine ved å forhandle med beyen av Tunis om å forsyne "lokale" herskere som ville operere under fransk administrasjon. Beyen nektet, siden han så de opplagte konfliktene dette ville føre til. Den franske utenriksministeren motsatte seg Clausels forhandlinger med Marokko om å utnevne en marokkansk bey i Oran, og tidlig i 1831 ble han erstattet av general Pierre Berthezène.

Berthezène var en svak administrator som motsatte seg kolonisering. Hans verste militære feilsteg var da han ble tilkalt for å støtte beyen i Médéa, hvis støtte til franskmennene og hvis korrupsjon hadde ført den lokale befolkningen til å gå imot ham. Berthezène ledet soldatene til Médéa i juni 1831 for å hente ut beyen og den franske garnisonen. På deres vei tilbake til Alger ble styrten kontinuerlig plaget av kabylske motstandere, og ferden utviklet seg til en panikkretrett som Berthezène ikke klarte å kontrollere. De franske tapene under denne retretten var betydelige (over 300 mann), og kabylenes seier førte til økt motstandsvilje, som førte til angrep på koloniale bosettinger. De voksende koloniale finansinteressene begynte å insistere på at en sterkere mann skulle lede erobringen, og derfor utnevnte Ludvig-Filip Anne-Jean-Marie-René Savary til den franske hærens kommandant i Algérie i slutten av 1831.

Savary gjenerobret kontrollen over Bône og Bougie, byer som Clausel hadde ført tatt og så mistet på grunn av kabylenes motstand. Han fortsatte også kolonisasjonspolitikken, og å ekspropriere eiendom. Savarys undertrykkelse av den algirske motstanden var brutal, og det militære nærværet ble utvidet til området rundt byen. I 1833 ble han tilbakekalt på grunn av hans i overlag voldelige undertrykkelse, og ble erstattet av Théophile Voirol. Den nye øverstkommanderende klarte å suksessfullt okkupere Oran, og en annen fransk general, Louis Alexis Desmichels, ble tildelt en uavhengig kommando som fikk kontrollen over Arzew og Mostaganem.

22. juni 1834 annekterte Frankrike formelt de okkuperte områdene av Algérie, som hadde en antatt muslimsk befolkning på to millioner, som en militær koloni. Denne ble styrt av en militær guvernør som hadde både sivil og militær autoritet, inkludert utøvende makt. Hans autoritet var formelt begrenset til et område med "begrenset okkupasjon" nær kysten, men i virkeligheten førte den franske koloniale ekspansjonen i landet innenfor disse områdene til en fortsatt motstand fra den lokale befolkningen. Begrenset okkupasjon-politikken ble formelt avviklet i 1840, til fordel for en full kontroll-politikk.

Voirol ble i 1834 erstattet av Jean-Baptiste Drouet d'Erlon, som ble koloniens første guvernør, og som fikk i oppdrag å hanskes med den stadig større trusselen fra Abd al-Qādirs opprørere, samt å forsette Frankrikes så langt mislykkede forsøk på å beseire Ahmed Bey av Constantine.

`Abd al-Qādirs opprør[rediger | rediger kilde]

1832-4 og 1835-7: Al-Qādirs førte opprør[rediger | rediger kilde]

Amir Abd al-Qādir ledet den berberske motstanden mot erobringen.

Lederen for et religiøst brorskap, qadari-sufi-shayken Muhyi ad-Din al-Hasani, en Banu Ifran-berber, som hadde vært fengslet av osmanerne for å ha motsatt seg deyens styre, begynte å angripe franskmennene og deres makhzen-allierte (den marokkanske styrende eliten) i Oran i 1832. Samme år valgte et stammeråd for området nær Mascara Muhyi ad-Dins sønn den tjuefem år gamle `Abd al-Qādir (ofte kalt Abd-el-Kader med ulike varianter), til å overta farens plass i å fortsette kampen. Al-Qādir ble anerkjent som Amīr al-Mu'minīn – De trofastes kommandant, og han fikk fort støtte fra stammene i de vestlige områdene. I 1834 skrev han under en traktat med general Desmichels, som da var den militære kommandanten i Oran-provinsen. I traktaten godtok han motvillig den franske administrasjonen mot at han ble anerkjent av Frankrike som hersker for områdene i Oran-provinsen som ikke var under fransk kontroll, og autoriserte at al-Qādir kunne sende konsuler til franskokkuperte byer. Traktaten medførte ikke at al-Qādir måtte anerkjenne fransk styre, noe som ble pyntet på i den franskspråklige traktatversjonen. Abd al-Qādir brukte freden han hadde skaffet med denne traktaten til å øke sin innflytelse blant stammene i det vestlige og sentrale Algérie.

Mens d'Erlon tilsynelatende ikke enset trusselen fra al-Qādir, gjorde general Camille Alphonse Trézel, da Orans kommandant, nettopp det, og forsøkte å få noen av stammene til å trekke tilbake støtten til l-Qādir. Da han lykkes i å overtale to stammer nær Oran til å akseptere fransk autoritet, avsatte Abd al-Qādir soldater til å flytte disse stammene til innlandet, bort fra fransk innflytelse. Trézel svarte med å sende en kolonne fra Oran for å beskytte disse stammenes territorium 16. juni 1835. Etter en utveksling av trusler, trakk al-Qādir sin konsul ut av Oran og kastet ut den franske konsulen fra Mascara, og erklærte slik en de facto-krig. De to hærene møttes i et blodig men resultatløst slaget ved Sig-elva. Da franskmennene, som da hadde små forsyninger, begynte å trekke seg tilbake mot Arzew ledet al-Qādir 20.000 mann mot den svekkede styrken, som han jaget bort i slaget ved Macta, hvor 500 franskmenn ble drept. Katastrofen førte til at grev d'Erlot ble kalt tilbake til Frankrike.

General Clausel ble igjen utnevnt til generalguvernør for å erstatte d'Erlon. Han ledet i desember 1835 et angrep mot Mascara, som al-Qādir hadde forlatt etter å ha hørt om Clausels angrepsplaner. I 1836 okkuperte han Tlemcel, og opprettet der en garnison før han dro tilbake til Alger for å planlegge et angrep mot Constantine. Abd al-Qādir fortsatte sine angrep mot franskmennene i Tlemcen, slik at forsterkningstropper under Thomas-Robert Bugeaud, en veteran fra napoleonskrigene som hadde erfaring med irregulær krigføring, ble sendt fra Oran for å sikre kontrollen over Tafnaelva og for å forsyne garnisonen. Al-Qādir flyktet før Bugeaud kom fram, men bestemte seg for å gjøre motstand på breddene til Sikkakelva. 16. juli 1836 vant Bugeaud en avgjørende seier over al-Qādir i slaget ved Sikkak, hvor han bare mistet mindre enn femti mann sammenlignet med 1000 fra al-Qādirs styrke. Dette slaget var et av få formelle slag al-Qādir utkjempet – ellers holdt han seg til en svært effektiv og modernisert geriljakrigføring – og etter dette nederlaget fokuserte han så mye han kunne på nettopp geriljakrig.

1839-47: Al-Qādirs andre opprør[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Mozaïa-passet 12- mai 1842, hvor al-Qādir ble beseiret, malt av Hippolyte Bellangé.

I mai 1837 hadde general Thomas-Robert Bugeaud forhandlet fram Tafnatraktaten med al-Qādir, hvor han effektivt anerkjente al-Qādir kontroll over store deler av det algirske innlandet nord for Sahara. Al-Qādir brukte freden denne trakten skapte til å befeste sin stilling blant stammene forskjellige steder i innlandet, og han opprettet nye byer lang unna de franskkontrollerte områdene. Han jobbet også med å motivere befolkningen under fransk kontroll til å gjøre både fredelig og militær motstand. Han planla å igjen føre krig mot franskmennene, og krevde ut i fra traktaten at han skulle kontrollere landet som inkluderte hovedveien mellom Alger og Constantine. Da franske soldater gikk imot dette kravet i slutten av 1839 ved å marsjere gjennom et fjellpass kjent som Jernportene (Portes de Fer), hevdet al-Qādir at dette stred med traktaten, og fornyet sitt kall til jihad mot de europeiske erobrerne. Gjennom 1840 utkjempet han geriljakrig i provinsene Alger og Oran, og Valées manglende evne til å finne en tilstrekkelig løsning på problemet førte til at han ble avsatt og erstattet av general Bugeaud i desember 1840.

Al-Qādir overgir seg 23. desember 1847, malt av Régis Augustin.

Bugeaud satte i gang en brent jord-strategi, sammen med bruk av mobile kavalerikolonner ikke ulike de brukt av Amir al-Qādir, for å erobre stadig mer av al-Qādirs land. Disse soldatenes taktikk var hardhendt, og det gikk hardt ut over befolkningen. Al-Qādir ble til slutt tvunget til å opprette et mobilt hovedkvarter, som var kjent som smala eller zmelah. I 1843 utførte franske soldater ledet av Henri d'Orléans et suksessfullt raid mot leiren mens al-Qadir var borte fra den, og de tok fler 5500 soldater og hjelpere til fange sammen med hele al-Qādirs krigskasse.

Al-Qādir ble tvunget til å flykte til å flykte inn i Marokko, som han hadde fått noe støtte fra, og særlig fra stammene i grenseområdene. Da fransk diplomati for å få utlevert alQādir fra Marokko mislyktes, brukte franskmennene militære midler i 1844 for å tvinge sultanen til å skifte mening.

Al-Qādir var til slutt omringet av franske og marokkanske styrker, og ved den algirsk-marokkanske grensen valgte han i desember 1847 å overgi seg til Christophe Léon Louis Juchault de Lamoricière under forutsetning at han skulle kunne gå i eksil i Midtøsten. Franskmennene brøt denne avtalen. og holdt ham fanget i Frankrike til 1852, da han fikk lov til å flytte til Damaskus av Napoléon III, og han bodde der det meste av sitt gjenværende liv til han døde i 1883. Han mottok senere en årlig pensjon på 100.000 francs mot at han ikke skulle skapt uro i Algérie. I dag er han Algeries nasjonalhelt – den første som kjempet for algirsk uavhengighet – og ble også respektert i Frankrike, som utnevnte ham til ridder av Æreslegionen.

Pasifisering av innlandet[rediger | rediger kilde]

Det fransk-marokkanske slaget ved Isly 16. august 1844.

De franske såkalte pasifiseringsfeltogene (Campagnes de pacification) kan regnes fra etter erobringens begynnelse i 1830 til 1871, samtidig som den franske kolonisasjonen av landet begynte. Disse felttogene dreide seg om å "pasifisere" de erobrede områdene, samtidig som den franske administrasjonen sakte utvidet sitt område sørover, og inkluderte hele Algérie nord for Sahara i 1870.

Også etter al-Qadir ble beseiret fortsatte algirerne å motsette seg den franske erobringen av landet. Lokale opprør fant sted nesten kontinuerlig Amir Abd al-Qādirs sønn var en av dem som ledet et av de større opprørene mot kolonisasjonen i Kabylia i 1870-1, da Frankrike var i krig mot Preussen.

Shayk Muhammad Ayt Mokrani startet 16. mars 1871 det såkalte Mokrani-opprøret (Révolte des Mokrani), som har blitt regnet som det viktigste algirske opprøret etter den opprinnelige erobringen. Franskmennene endte med å slå ned opprøret, og 5. mai 1871 ble shayken drept. Opprøret førte til at omtrent 100.000 algirere døde, at Mokrani-familien måtte gå i eksil i sør, at mange algirere måtte flykte, spesielt til Syria, at en kabylske "opprørsgruppe" (de såkalte Kabyles de Pacifique) ble deportert til Ny-Caledonia og var en av årsakene til at indigénat-loven, som ga lovlig mindreverdig status til innbyggere i de franske koloniene, ble vedtatt 1881.

Kabylsk motstand under Lalla Fadhma N'Soumer[rediger | rediger kilde]

Lalla N'Soumer, leder for den kabylske motstanden på 1850-tallet, malt i 1990.

Kabylia (Kabylie; Tamurt n Leqbayel) var i stor grad uavhengig fra den franske administrasjonen i Alger etter al-Qadirs fall, og var da den eneste uavhengige regionen i det nordlige Algérie. Frankrikes press mot kabylene økte, og det gjorde også kabylenes vilje til å motsette seg franskmennene og forsvare landet.

Lalla Fadhma n'Soumer (kabylsk: Lla Faḍma n Sumer eller Lalla Faḍma n Sumer), en religiøs mystiker og eneboer, ble en av kabylenes motstandsledere i årene ca. 1849 til 1857. Et vendepunkt i Lalla Fadhmas liv var da en mystisk mann som kalte seg Mohamed ben Abdallah (Profetens navn) men som er mer kjent som Bou Baghla ankom Kabylie i omtrent 1849. Antageligvis var han en av Abd al-Qadirs tidligere offiserer som hadde nektet å overgi seg sammen med al-Qādir i 1847, og som heller flyktet til Kabylie. Derfra startet han en krig mot franskmennene og deres allierte, hvor han ofte benyttet geriljataktikker. Bou Baghla var en uforsonlig kriger, og han snakket et veldig veltalende arabisk. Han var òg veldig religiøs, og enkelte legender hevder at han utførte mirakler.

Bou Baghla dro ofte til Summer for å snakke med de høyt rangerte medlemmene i det religiøse samfunnet, og Lalla Fadhma ble snart tiltrukket til hans sterke personlighet. Samtidig var den ubøyelige krigeren tiltrukket til kvinnen som var villig til å bruke alle midler til å fremme kampen mot franskmennene. Med sine inspirerende taler overbeviste hun mange menn til å kjempe som imseblen, frivillige klare til å dø som martyrer, og sammen med andre kvinner deltok hun selv i kampene ved å skaffe mat, medisiner og komfort til soldatene, selv om det ikke later til at hun selv brukte våpen.

Det eneste kjente fotografi av Lalla Fadhma N'Soumer (før 1863).

Tradisjonelle kilder hevder at det var et sterkt bånd mellom Lalla Fadhme og Bou Baghla. Hun regnet dette som et bryllup mellom likeverdige heller enn den tradisjonelle underkastelse som mannens slave. Faktisk skilte Bou Baghla seg da fra sin første kone (Fatima Bint Sidi Aissa) og sendte tilbake en slave han hadde hatt som konkubine (Halima Bint Messaoud) til hennes tidligere eier. Men Lalla Fadhma var likevel ikke helt fri, siden hun i kabylenes kultur var bundet til sin mann, som var den eneste som kunne fri henne, noe han nektet til tross for at han ble tilbudt bestikkelser. Dermed forble forholdet mellom de to platonsk, selv om det var offentlig kjent hva de følte for hverandre.

Fadhma var selv tilstede i mange av slagene Bou Baghla var involvert i, ikke minst slaget ved Tachekkirt, som Bou Baghlas styrker vant 18.-19. juli 1854, hvor den franske general Jacques Louis Randon først ble fanget men senere klarte å unnslippe. 26. desember det året ble Bou Baghla drept, og enkelte kilder hevder det skyldes forræderi på hans side, og dermed hadde ikke motstanden noen karismatisk og effektiv leder. Derfor holdt soldatene og de utsendinger fra stammene i Kabylie et stort råd i et tilfluktssted på toppen av Azru Nethor-fjettet i nærheten av landsbyen hvor Lalla Fadhma ble født, hvor de ble enige om å gi Lalla Fadhma, støttet av hennes brødre, kommandoen over opprøret.

N'Soumers motstand fortsatte helt til 1857, da den nyutnevnte franske marskalken Jacques Louis Randon startet "pasifiseringen" av Kabylie. 17. mai startet marskalken et angrep med 45.000 soldater, hvorav 35.000 var franskmenn og resten var lokale algirske soldater. Det var opplagt at kabylene ikke kunne stå imot dette angrepet, selv om kabylenes forsvarslinjer klarte en stund å holde det tilbale. Ved å bruke artilleri brøt franskmennene gjennom forsvaret, og nesten alle de større stammene kapitulerte 28. juni. Tradisjonelle kilder hevdet at Lalla Fadhma hadde beordret at soldatene skulle bindes fast til hverandre, slik at ingen kunne rømme. Selv var Lalla Fadhma en av de siste som overga seg.

11. juli inntok franskmennene kabylenes siste landsby, Takhlijt n At Aadsou, men det er ikke helt klart hva som egentlig skjedde. Sammen med to hundre andre kvinner og barn ble Lalla Fadhma send til en fangeleir i Zaouia i Béni Slimane i Tablat under fransk lokaladministrasjon. Seks år senere døde hun i Béni Slimane.

Felttoget i Sahara[rediger | rediger kilde]

Oberstløytnant Paul Flatters, hvis ekspedisjon ble massakrert av tuareger i Sahara i 1881.

Hvis en tar hele Algerie i betraktning hadde Frankrike i 1848 bare kontroll over et lite område nord i landet, hvor det aller meste av befolkningen var konsentrert, og ikke før etter 1870 begynte de for alvor å overta kontrollen over den algirske delen av Sahara, en utvikling som kan ses i sammenheng med kappløpet om Afrika på slutten av 1800-tallet heller enn i sammenheng med erobringen av det nordlige Algérie. Fjellene hadde lenge beskyttet innbyggerne i disse områdene fra fransk kontroll.

De franske såkalte Sahara-felttogene (Campagnes du Sahara) varte fra omtrent 1882 til 1902, og først etter 1900 ble store ørkenområder lagt under fransk kontroll. Sør for fjellene førte de blodige slagene om Laghouat og Touggourt, samt kapituleringen til Beni-M’zab av M'Zab og kapituleringen til Souf til at Algérie nå strekte seg inn i den store ørkenen. Den siste shayken i sørvest som overga seg var Shayk Bouamama i 1902, som da hadde gjort opprør mot franskmennene siden 1882, og det regnes som slutten på motstanden mot selve erobringen av Algerie. En annen viktig episode i denne erobringen av Sahara var massakren av den franske oppdageren Paul Flatters' ekspedisjon i 1881 av tuareger. Slaget ved Tit, hvor den franske løytnant Cottenest beseiret tuareglederen Mohammed Ag Bessa i 1902, regnes som "hevnen" for denne massakren.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Fotografikollasj med bilder fra algeriekrigen fra 1954 til '62.

Selv om kolonisasjonen ikke var så særlig tett knyttet til nasjonalfølelse på begynnelsen av 1800-tallet sammenlignet med situasjonen på slutten av århundret, ble erobringen etter hvert en prestisjesak for Frankrike. Store deler av den franske hær ble satt inn for å pasifisere landet, styrker som ellers kunne ha bidratt til å styrke landets nasjonale sikkerhet. For eksempel den franske forfatter Victor Hugo var skeptisk til franskmennenes voldelige erobring av Algérie.

For algirerne ble den franske erobringen en demografisk katastrofe. Befolkningen ble anslått til 3 millioner i 1830, og sank til ca. 2,5 millioner i 1856. Deretter steg den antageligvis til 2,7 millioner i 1861, for så å falle dramatisk til 2,1 millioner i 1871...Bare hungersnøden i 1868 skal ha ført til at 300-500.000 mennesker døde. Peter Montagnon har hevdet at mellom 500.000 og én million algirere døde i erobringen fra 1830 til 1870. Denne demografiske katastrofen er ikke særlig kjent.

Koloniseringen av Algérie førte til en stadig større fransk og europeisk utvandring til Algérie. De europeiske innbyggerne i de fransk-algirske provinsene, kjent som pieds-noirs, utgjorde 10% av befolkningen, over én million mennesker, da Algérie ble uavhengig i 1962. De diskriminerende lovene ovenfor de innfødte, muslimske algirerne førte til en stadig større spenning i samfunnet Algirske bosettere, og dette førte til slutt til massakrene i Sétif, Guelma og Kherrata i 1945, hvor opptil 15.000 algirere ble myrdet. Etter at Front de libération nationale ble grunnlagt i 1954, utkjempet algirerne en svært blodig frigjøringskamp i algeriekrigen fram til 1962, da landet endelig ble uavhengig etter så mye som 132 års fransk styre.

Notater[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Franskmennenes kongedømme, Julimonarkiet 1830-48, den andre franske republikk 1848-52, det andre franske keiserdømme 1852-70 og den tredje franske republikk fra 1870. Frankrike var støttet av lokalt rekrutterte zouaveer
  2. ^ Utkjempet en relatert krig mot franskmennene - den første fransk-marokkanske krig - i 1844 og støttet al-Qādirs motstandsbevegelse.
  3. ^ For en komplett liste over kommandanter og generalguvernører i Algérie etter T-R Bugeaud, se listen på fransk wikipedia.
Commons Commons: Category:French conquest of Algeria – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Conquête et colonisation de l'Algérie – sitater