Pied-noir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Notre Dame d'Afrique, en kirke bygget av Pieds-Noirs i Algerie

Pied-Noir («Svartfot»), flertall Pieds-Noirs, uttalt /pje.nwaʁ/, er et fransk begrep for franske statsborgere av europeisk opprinnelse som levde i Algerie (eller Nord-Afrika) fram til den algirske uavhengigheten. Begrepet har antagelig sin bakgrunn at disse menneskene var hovedsakelig hvite og at deres føtter var blitt sorte av å gå på afrikansk jord.[1] En annen mulig forklaring på navnet er at de franske beboerne bar sorte sko, noe de innfødte ikke gjorde.

Pied-noirs var stort sett av fransk nasjonalitet, men inkluderte også franske sefardiske jøder og bosettere fra stammet fra andre europeiske land som Spania, Italia og Malta og som var født i Algerie.[2] .[3] Fra den franske invasjonen 18. juni 1830 inntil den algirske uavhengigheten bestod Algerie av 3 franske departementer: Alger, Oran og Constantine. Disse 3 var alle fransk territorium og ikke kolonier. Da Algerie ble uavhengig var det 1 025 000 pied-noirs i landet. Dette utgjorde rundt 10 prosent av befolkningen.[4]

Pied-noirs er i dag først og fremst forbundet med Algerie-krigen, da 54 000 pied-noirs og en og en halv million algirer døde. Disse estimatene varierer på grunn av ulike statistiske analyser. Krigen i Algerie ble utkjempet av nasjonalistgrupper (som FLN) og franske regjeringsstyrker. Denne krigen førte nasjonalistgruppene mot de politiske og økonomiske ulikhetene de opplevde og mot pied-noirs.Konflikten bidrog til den fjerde republikks fall og til masseutvandring av franskmenn fra Algerie.[5] [3]

Etter at Algerie ble uavhengig i 1962 drog mer enn en million pied-noirs av fransk nasjonalitet til Frankrike. Mange følte seg fremmede og utstøtt i den franske offentligheten og at de fikk skylden for det krigen i Algerie og det politiske kaos som hadde ledsaget den fjerde republikkens fall. Noe som ytterligere kompliserte saken var at det ikke var mulig for pied-noirs å reise tilbake til Algerie, på grunn av motvilje fra algirerne.[3] I populærkultur er pied-noirs ofte fremstilt som en gruppe som føler seg adskilt fra det øvrige franske samfunn og med en voldsom lengsel til Algerie.[3][5] Således er pied-noirs nære historie preget av en dobbel fremmedgjøring; de er adskilt både fra sitt opprinnelige hjemland (Algerie) og sitt nye hjemland (Frankrike).

Kjente pieds-noirs[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, Andrea: «Place Replaced: Colonial Nostalgia and Pied-Noir Pilgrimages to Malta» i: Cultural Anthropology Volume 18. Issue 3. august 2003, s. 329-364
  2. ^ «pied noir». Oxford English Dictionary, 2nd Edition, XI. Oxford, United Kingdom: Clarendon Press. 1989. s. p. 799. ISBN 0198612230. 
  3. ^ a b c d Naylor, Phillip Chiviges (2000). France and Algeria: A History of Decolonization and Transformation. University Press of Florida. s. pp. 9-23, 14. ISBN 081303096X. 
  4. ^ Cook, Bernard A. (2001). Europe since 1945: an encyclopedia. New York: Garland. s. pp. 398. ISBN 0-8153-4057-5. 
  5. ^ a b Smith, Andrea L. (2006). Colonial Memory And Postcolonial Europe: Maltese Settlers in Algeria And France. Indiana University Press. s. pp. 4–37, 180. ISBN 025321856X.