Boranhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Boranhund
asiatisk dingo, thaihund, Phu Quoc hund, siamesisk nakenhund m.m.
Boranhund
Phu Quoc hund
Hundetype dingo, urhund, pariahund
Opprinnelse Sørøstasia (Thailand, Burma, Vietnam)
Egenskaper vakthund, jakthund
Forventet livsløp 10-14 (5-7 vill)
Størrelse mellomstor (10-20 kg)
Passer for eksperter
Anerkjennelser
FCI Ingen
Thai Bangkaew hund
(gr. 5, sek. 5)
AKC Ingen
CKC Ingen
KC Ingen
UKC Ingen
Andre hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

Boranhund (Mha Bangkaew) er et paraplynavn for tre ulike varianter av asiatisk dingo (som denne hunden også kalles) som lever fritt i et begrenset område av Sørøstasia. Boranhunder må ikke forveksles med thai ridgeback, som har oppstått fra en av variantene.

Opprinnelse og alder[rediger | rediger kilde]

Det er svært usikkert om boranhunder kan klassifiseres som Canis lupus dingo. De regnes som pariahunder, hunder som livnærer seg i tilknytning til mennesker. Forskere mener imidlertid at det også finnes reelle stamformer av denne hunden som fortsatt lever i ubefolkede strøk i Sørøstasia. Dette kan være ekte urhunder som kan klassifiseres som asiatisk dingo.

Boranhunden oppsto trolig som type for omkring 6 000 år siden eller mer, noe arkeologiske funn har bekreftet. I dag mener mange forskere at ekte asiatisk dingo kun overlever i større antall i Thailand og små deler av Myanmar (Burma). Små grupper kan dessuten overleve i begrensende antall noen få andre steder i Sørøstasia, blant annet i Vietnam, Laos, Kambodsja og i Kina.

Det eksisterer også mindre populasjoner av urhunder i Malaysia, Indonesia og Filippinene, inkludert på de store øyene Borneo og Sumatra. Disse kan imidlertid ikke kalles boranhunder, og det er uklart om de kan klassifiseres som dingoer.

Det eldste beviset man har for urhunder i Sørøstasia stammer fra arkeologiske funn gjort i Thailand og Vietnam, og daterer seg ca. 5 500 år tilbake i tid. Det er imidlertid gjort en rekke funn i Sørøstasia som dateres omkring 5 000 år tilbake i tid. Man kan derfor fastslå at stamformen for dingo oppsto i Sørøstasia. Stamformen av australsk dingo må derfor har blitt bragt til Oseania fra det asiatiske fastlandet (trolig med migrerende asiatiske folkeslag for omkring 3 500 år siden) på et senere tidspunkt, noe som forsåvidt støttes av arkeologiske funn gjort i Australia.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Boranhunder som kan klassifiseres under den vitenskapelige benevnelsen Canis lupus dingo (renraset dingo/urhund) vil vise anatomiske forskjeller, blant annet i kraniet. Hunder som ikke viser slike forskjeller er uekte og klassifiseres som pariahunder.

Boranhunder, i alle tre varianter, skiller seg fra oppdrettet thai rideback gjennom å være generelt mindre og ganske mye slankere bygget, noe som skyldes moderne avls ønske om å gjøre thai rideback tyngre og kraftigere enn stamformen.

Boranhunder er i langt større grad egnet som jakthunder enn oppdrettsformen, som for en stor del må kunne sies å ha mistet mye av sitt opprinnelige atferdsmønster og særpreg da andre hundetyper ble krysset inn for å gjøre rasen mer troverdig som vakthund.

Boranhunder viser større variasjon i utfarging enn oppdrettet thai ridgeback gjør. De har dominante arveanlegg for pelstype, hvilket forklarer at visse populasjoner enten blir hårløse eller får en mothårskam på ryggen.

Varianter[rediger | rediger kilde]

Den thailandske stamformen av asiatisk dingo kalles boranhund og eksisterer eller har eksistert som tre genetiske varianter.

  • Thaihund er en korthåret urhund med normal pels. Dette er den mest vanlige av variantene, men det er usikkert i hvilken grad det overlever hunder som kan klassifiseres som ekte dingo. I 1957 ble det igangsatt arbeider med renavl av typen, noe som har ført fram til en hundetype som er i ferd med å oppnå internasjonal anerkjennelse som egen hunderase. Denne rasen, som fra 14. april 2011 anerkjennes midlertidig av FCI (FCI #358), har fått navnet Thai Bangkaew hund.
  • Phu Quoc hund (Chó Phú Quốc) er en korthåret urhund som har mothårskam på ryggen. Den regnes som progenitor for thai ridgeback, men skiller seg klart fra denne på flere områder. Ekte Phu Quoc hunder overlever trolig bare i små grupper på fastlandet i Thailand.
  • Siamesisk nakenhund er en hårløs urhund som kan være utdødd, selv om thailandske eksperter mener at noen eksemplarer kan ha overlevd i den nordøstre delen av Thailand, i grensestrøkene mot Laos.

Phu Quoc hunden ble oppdaget på øya Phu Quoc (som den har fått navn etter), ei øy aom ligger utenfor vestkysten av Vietnam og er vietnamesisk territorium. Der og på øyene rundt finnes det fortsatt slike hunder, men man antar at disse ikke er like rene i dag som da de ble oppdaget. Det er blant annet oppdaget at hundene har fått større variasjon med hensyn til utfarging enn tidligere, noe som gjerne er et tegn på kryssavl.

Forskere er også rimelig sikre på at Phu Quoc hunden verken har oppstått på Phu Quoc eller øyene rundt, men trolig er ført dit av thailandske fiskere fra fastlandet. Noen forskere mener også at det fortsatt kan finnes små grupper av denne hunden på fastlandet, som er ekte.

På Phu Quoc har turismen tatt seg opp som følge av Phu Quoc hunden. Det er også satt i gang systematisk avl av hunden på øya.

Se også[rediger | rediger kilde]