Vestlandske hovedvei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Milepæl på Langsæ i Arendal med Christian VIIs monogram og årstallet 1805, av støpejern.
I 1805 gikk Vestlandske hovedvei gjennom Søndeled på veien som i dag heter Rødsveien.
Fosstveit bru er fra 2008 et fredet teknisk kulturminne.
Milepæl i støpejern ved Fianesvingen i Holt i Tvedestrand kommune.
Vestlandske hovedvei på Solberg i Arendal.

Vestlandske hovedvei, senere Sørlandske hovedvei, var det opprinnelige navnet på hovedferdselsåren mellom Christiania og Stavanger. Hovedveien fra Stathelle til Stavanger ble opparbeidet første gang som kjørevei på begynnelsen av 1800-tallet. Den var planlagt og tilrettelagt for posten, embetsmenn og militærvesenet.

Tidlig på 1900-tallet skiftet veien navn til Sørlandske hovedvei, og i 1928 fikk den veinummeret riksvei 40. Hovedveien fulgte stort sett dagens stamveirute mellom Oslo og Flekkefjord, men mellom Flekkefjord og Stavanger fulgte den dagens fylkesvei 44 langs kysten og over Jæren. Denne ruten ble lagt over til dagens linje da europaveisystemet ble innført i Norge i 1965. I dag følger den opprinnelige ruten til Vestlandske hovedvei i grove trekk dagens E18 mellom Oslo og Kristiansand, E39 fra Kristiansand til Flekkefjord og fylkesvei 44 fra Flekkefjord til Stavanger. Lokalt ble veien mange steder kalt Postveien, som egentlig var navnet på den eldre rideveien gjennom det samme landskapet.[1]

En del originale partier av Vestlandske hovedvei er godt bevart og er i dag merket som sykkel- og eller turvandringsveier. Deler av Vestlandske hovedvei er omtalt i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

Raveien gjennom Vestfold[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Europavei 18s historie i Vestfold og Den Jarlsbergske hovedvei

Den eldste delen av veien gikk allerede på 1700-tallet fra hovedstaden gjennom Drammen og Vestfold langs Raet til Helgeroa i Brunlanes og ble kalt Raveien og het i offisielle former Den Jarlsbergske hovedvei.

I 1808 ble den første brua over Lågen ved Bommestad bygd.

Fra Larvik til Brevik[rediger | rediger kilde]

I 1790 ble veien fra Larvik ført fram til Langangen og videre rundt Eidangerfjorden til Brevik med privilligert oversetting ved Brevikstrømmen til Stathelle.

Vestlandske hovedvei anlegges[rediger | rediger kilde]

Videre vestover fra Stathelle til Stavanger var veien frem til 1800 gjennomgående av ridevei-standard. Bare på enkelte korte strekninger med stor lokaltrafikk var det kjørevei for hest og kjerre.

Omkring 1800 startet byggingen av Vestlandske hovedvei fra Stathelle langs kysten mot Kragerø (Sannidal) og videre mot Arendal og Kristiansand. Traseen ble stukket av generalveimester i Kristiansands stift (bispedømme) fra 1790, Bartolomeus Rummelhoff (1758–1839). Den opprinnelige veitraseen er utbedret og omlagt flere ganger. Men på noen strekninger følger fremdeles dagens E18 Rummelhoffs trasé. Vestlandske hovedvei sto ferdig som kjørevei fra Stathelle til Kristiansand i 1805, og det ble da montert en rekke milepæler i støpejern langs veien.

Georg Daniel Barth Johnson (1794–1872) var fra 1827 til 1841/42 konstituert veimester i Kristiansand stift (dagens Agder fylke). Hans viktigste oppgaver var knyttet til fortsettelse av veien vestover fra Kristiansand. Norges første hengebru ble konstruert av Johnson og tatt i bruk 1844. Johnson er kjent for å ha skrevet en håndbok for veiingeniører.[2]

Vinterveiene[rediger | rediger kilde]

Vestlandske hovedvei var en kjørevei. Om de eldre partier av veien kan sies at de generelt lå høyt i terrenget. Dette har sin årsak i at veien i størst mulig grad skulle være selvdrenerende, og man unngikk derfor å legge veien gjennom landskapet der det var myr og vått lende.

Vinterstid var det ikke mulig å holde veien kjørbar, i stedet for vogn var det da slede man spente for hesten. Vinterstid med et snødekket og frosset landskap åpnet det seg også andre muligheter for framkommelige traseer gjennom landskapet. Der vann og bløte myrer stengte for kjøring sommerstid, ble det utmerket vintervei på islagte vann og tilfrosne myrer. Over lange strekninger kunne derfor atskilt sommervei og vintervei eksistere side om side. Vinterveiene etterlot ingen spor i landskapet. Hver vår, når snø og is smeltet, forsvant de.

Kartverkets samling av historiske kart inneholder et militærkart fra rundt 1800 som viser sommer- og vinterveier i Arendalsdistriktet.

Søndeled[rediger | rediger kilde]

Mens den gamle Postveien, en ridevei, hadde trasé et stykke fra sjøen og med dårlig forbindelse til byene Risør og Arendal. Fra Gjerstad til Akland gikk den gamle rideveien i en trasé som ligger nær dagens motorvei, E18. Vestlandske hovedvei skulle ha forbindelse til Risør og ble lagt nedenom Søndeled. Derfra gikk veien til Rød langs den traseen som i dag er Rødsveien.

Fra Angelstad til Arendal[rediger | rediger kilde]

I Austre Moland kan man følge Vestlandske hovedvei på flere strekninger. En av dem går gjennom tunet på Øvre Longum.

Gården Østre Angelstad i Holt i Tvedestrand kommune var skysstasjon ved Vestlandske hovedvei, og våningshuset på gården er i dag fredet. Fra Angelstad ble det skysset vestover til Brekka i Østre Moland.

Veien krysset Storelva ved Fosstveit, og Fosstveit bro var bygd som en del av hovedveien og er i dag fredet som kulturminne.

Fra Fianesvingen i Holt gikk veien forbi Holt kirke før den fortsatte mot vest omtrent der fylkesvei 421 går i dag, forbi Haslestad og Voje til Brekka ved Austre Moland kirke. Så fortsatte den eldste traseen mot vest i en trasé som lå høyt i landskapet, forbi gårdene Holtebekk og Engelstjønn, over et flatt parti der tettstedet Longum er i dag, og opp bakken mot gårdene på Øvre Longum, videre forbi Frednes og Torsbudalen før veien fortsatt i bru over Langsævannet ved Langsæ gård. Veien gikk gjennom Håvet til Blødekjær.

Vinterveien fra Voje til Arendal fulgte en helt annen rute. Fra Haslestad og Voje førte veien ut på Molandsvannet i Vojekilen (Vågskilen), og veien gikk da like forbi Austre Moland kirke og videre til Holtebekk-kilen i vannets sørvestre ende. Så fortsatte ferden over land et kort stykke til Øvre Longumvannet, og isveien førte til Tamburodden i Longumvannets sørlige ende. Så krysset man Longumvannet og kjørte over isen til Kjørestranda, stedet der vinterveien gikk på land.

Fra Arendal til Fjære kirke[rediger | rediger kilde]

Naude bru.
Mellom Strubru og Bringsvær gikk Vestlandske hovedved gjennom tunet på gården Bjørnetrø ved vannet Temse.

Vestover fra Arendal fulgte traseen gjennom Øyestad på 1800-tallet en indre linje. Den passerte Torbjørnsbu gård og Solberg gård og Solberg gruver før den fortsatte igjennom Åsbieskogen ved Stoa, og krysset Lillelv ved Naude bro. Herfra fortsatte veien mot Helle og Øyestad kirke. Veien krysset Nidelva (Agder) ved Strubro; her har det vært bru siden 1500-tallet. Traseen videre til Fjære kirke passerte Bjørnetrø, fortsatte på vestsiden av innsjøen Temse og forbi Bringsvær. Denne veien lå høyt i terrenget.

Midt på 1800-tallet ble den indre linje mellom Arendal og Grimstad flyttet til østsiden av Temse. Omsider fikk veien også en ytre linje over Hisøy, og på 1900-tallet ble dette hovedtraseen. Strømsbuveien ble hovedgate mot vest fra Arendal sentrum, over Strømbrua til Hisøy, og videre over Nedenes til Fevik. Vestover fra Fevik fulgte veien toppen av raet mot Vik-kryssset, der ytre og indre linje møttes, og videre mot Fjære kirke.

Også vestover fra Arendal kunne man vinterstid følge en alternativ trasé som fulgte Nidelva fra byen til Rygene.

Fra Fjære kirke til Landvik[rediger | rediger kilde]

Vestlandske hovedvei i Landvik med milepælen til høyre.
Milepæl i Landvik.

I dagens Grimstad kommune gikk Vestlandske hovedvei forbi Fjære kirke og fulgte raet vestover forbi Dømmesmoen, i dag identisk med Fylkesvei 3600. Ved Roresanden tok veien ned Sandkleiva, passerte Landvik prestegård og fortsatte vestover gjennom Landvik.

På Landvik prestegård, like ved Sandkleiva, står en autentisk milepæl i støpejern fra 1805 på opprinnelig plassering ved den gamle veitraseen. Den har innstøpt tekst: «Fra Christiansand 5 Miil Anno 1805». Milepælen ble restaurert i 2013.

Mellom Dolholt og Kaldvell[rediger | rediger kilde]

Vestlandske hovedvei følger traseen til den gamle Kongevegen mellom Dolholt i Grimstad og Kaldvell i Lillesand. Den ble bygget omkring 1790 og var hovedvei frem til 1905. Den er 8 km lang og ble gjenåpnet som turvei i 1994. Eineid bro over Reddalskanalen er bygd opp igjen som den engang var, og det er informasjonstavler langs veien. Det meste av Vestlandske hovedvei er stengt for motorisert ferdsel og er mye brukt som sykkelrute mellom Grimstad og Lillesand.[3]

Fra Lillesand til Kristiansand[rediger | rediger kilde]

Fra Lillesand gikk Vestlandske hovedvei til Birkenes og derfra sørover langs Tovdalselva.

Fra Kristiansand mot Mandal[rediger | rediger kilde]

Strekk av veien i Songdalen kommune, nær kommunegrensa til Kristiansand.

Hovedpostruta fra Oslo til Stavanger ble opprettet i 1653, og i begynnelsen fulgte den kysten via Kjos i Vågsbygd over Langenes til Tangvall i Søgne. Denne traseen er i dag en del av turistveien som kalles Nordsjøveien. Denne traseen hadde mange bratte bakker og svinger og var vanskelig å trafikkere. I 1741 ble derfor en sti over Groheia tatt i bruk av postførerne. I Kristiansand ble veien kalt Gamle Mandalsvei. På Greipstadsiden blir den kalt Gamle byvei. I 1790-årene ble det bygget kjørevei over heia.

Gamle Mandalsvei fra Krossen i Kristiansand til Farvannet ved Brennåsen er i hovedsak bilfri og fremstår som en naturskjønn, historisk veistrekning. Den har sitt løp fra Krossen skole, gjennom boligområdet i Suldalen, langs Grotjønn (29 moh) opp til Kvislevann (125 moh) og ned til Farvannet (24 moh). Veien er del av Nasjonal sykkelrute 1, og ligger i et område fullt av turløyper. En avstikker til fjelltoppen Gråmannen fører forbi en jettegryte som er nesten to meter i diameter og tre meter dyp. Veien er barnevandringsvei.

Dagens trasé langs Grotjønn ble anlagt i 1880-årene, da vannet ble demmet opp. Det meste av den gamle traseen står under vann, men er synlig på enkelte steder. Etter Grotjønn er det en bratt motbakke kalt Røverkleiva. Det er flere historier om landeveisrøvere langs denne veistrekningen. De mest kjente landeveisrøverne var Grimsbrødrene. De hadde tilhold under Tjuvhelleren bak Gråmannen.

Veien går videre over Kjerrane, en tidligere gård som nå har matrikkelnummer 200 til Gamle Mandalsvei. Vestover er veien asfaltert til Kjerrane, men er smal og svingete, og ved Kjerrane er den stengt med bom. Veien har sitt høyeste punkt ved Kvislevann, 125 moh, før det går relativt bratt utfor ned til Farvannet i Songdalen kommune, hvor den møter dagens E39-trasé.[4]

Mellom Mandal og Flekkefjord[rediger | rediger kilde]

Rørvikklev øst for Fedafjorden. Litografi av Peter Frederik Wergmann, cirka 1850.

Vestover fra Mandal følger veien stort sett E39 fram til Vestre Skogsfjord der den tar av mot Sjølingstad, som fylkesvei 3998, og kommer inn på E39 igjen ved Trædal. Etter rundt 1 kilometer går traseen over i Peder Claussøns vei ned til Vigeland sentrum. Videre vestover følger veien stort sett E39 og fylkesvei 4214 fram til Udland der traseen går over Osestad, den krysset nåværende E39, og den kan nå følges som gårdsvei ned til Ladberget på østsiden av Lenefjorden. Herfra gikk den nordover inn på traseen til E39. Ved Lene tar den gamle veien av sørover på vestsiden av Lenefjorden, som fylkesvei 4066. Denne går stort sett i traseen til Vestlandske hovedvei fram til Alleen i Lyngdal.

I Feda gikk Vestlandske hovedvei i hovedgata gjennom den gamle bebyggelsen på solsiden.

Vestover fra Alleen gikk veien til Dragedal og nåværende fylkesvei 4091 over Tjomsland og Opofte til den møter fylkesvei 465; veien mellom Kvinesdal og Farsund. Herfra går Vestlandske hovedvei videre nordover som gårdsvei gjennom Hegdalen til Rørvik-gårdene som ligger om lag 190 moh. Fra Rørvikgårdene går veien i fem slynger bratt nedover til fergeleiet ved Fedafjorden. Herfra var det ferje over til Feda, hvor trafikken gikk i land ved Feda kirke og fortsatte et kort stykke langs Fedaelva, før veien tok over elva og oppover mot Lindland.

Lavoll–Flikkeid veimiljø er et fredet veimiljø med tre generasjoner vei. Rideveien fra 1700-tallet er markert med grønn farge (bare en liten del er bevart), Vestlandske hovedvei fra 1842 i blå farge, og den nye veien fra 1880-årene i oransje. Sistnevnte brukes fremdeles som bygdevei. Oppe i lia går jernbanen og den nye europaveien.

Lavoll–Flikkeid[rediger | rediger kilde]

Vest for Flekkefjord, mellom Lavoll og Flikkeid, skulle veien føres over et eid der det høyeste partiet ligger på 179 moh. Her er tre generasjoner vei synlig, og denne lokaliteten omtales i den nasjonal verneplanen som Lavoll–Flikkeid veimiljø. Veimiljøet ble fredet i 2009.

Eldst er rideveien, postveien, fra om lag 1650. Den er synlig som en sti, men er brutt av nyere veianlegg. Kjøreveiene fra 1800-tallet er bygd som Vestlandske hovedvei. Veien fra 1842 er anlagt med bratt stigning etter fransk prinsipp og høye natursteinsmurer i forkant. En forbedret kjørevei med jevn stigning ble anlagt som chaussé i 1886. Denne veien følger i stor grad landskapet i kurvatur og er stadig i bruk som lokalvei.

Over Tronåsen[rediger | rediger kilde]

Bakke bro ved Flekkefjord ble bygd i 1844 som landets første hengebro og var en del av Vestlandske hovedvei.

I Sira, krysset Vestlandske hovedvei Siraelva. Her ble landets første hengebro, Bakke bru, åpnet for trafikk i 1844. Derfra fortsatte veien vestover over Tronåsen, hvor en passerte fylkesgrensa mellom Agder og Rogaland. Veien kom ned ved Lundevatnet i Lund kommune.

Veien over Tronåsen var et av de vanskelige partiene på Vestlandske hovedvei, og i 1945 ble hovedveien lagt langs Lundevatnet. Den gamle veien over Tronåsen regnes i dag som et kulturminne, og er åpen i sommersesongen. Den er da enveiskjørt østover fra Lundevatnet til toppen av åsen.

Fylkesgrensa mellom Agder og Rogaland er markert med et skilt i støpejern.[5]

Mellom Ogna og Hegrestad[rediger | rediger kilde]

Gamle Vestlanske hovedvei går vestover mellom Hegrestad ved Hellvik i Eigersund kommune og Ogna i kommune. Den ble påbegynt i 1789 og ferdig i 1840,[6] og er 7,2 km lang. Veien går i et kupert fjellandskap og har bakker med bratt stigning. Det var den første veien som ble bygd med tanke på hjulredskaper i Rogaland. Den er i dag en del av sykkelruta Nordsjøruta, og det er informasjonstavler langs veien.[7]

Fra Ogna til Stavanger[rediger | rediger kilde]

Vestlandske hovedvei krysset elva FiggjoSkjæveland gamle bru.

Fra Ogna går veien videre stort sett i samme trasé som eksisterende fylkesvei 44 fram til Bryne. Gjennom sentrum går den som Reeveien og Tinghaugvegen opp forbi fornminnene på Tinghaug. Videre nordover som Postvegen til den krysser fylkesvei 44 rett sør for Øksnevad. Her går den over FiggjoSkjæveland gamle bru. Veien fortsetter videre i fylkesvei 44, og som Jærvegen gjennom Sandnes sentrum til Lura. Herfra går den som Gamleveien vest for Lurahammaren inn i Stavanger. Herfra kalles den Gamle Forusveien, videre opp på vestsiden av Gauselskogen som Sølvspennevegen, og ut på Boganesveien inn til Stavanger sentrum.

En reise i 1822[rediger | rediger kilde]

Ole Johnsen Næsset reiste i 1822 fra Laudal i vestre Agder til hovedstaden for å møte som stortingsrepresentant i hovedstaden. En slik reise innebar fysiske utfordringer og store utgifter til skyss, brupasseringer, ferjer og andre befordringsmidler.[8] Laudal er i Marnardal; Ole Johnsen kunne valgt å reise til Mandal og tatt sjøveien østover. Men det ville vært usikkert; en reise basert på tilfeldige seilskip; dette var før kystruteskipene kom i drift. Han leier derfor en hest («å leie sadel» står det i hans «reiseregning») og rir til Kristiansand. På Lømsland i Tveit leier han en hestekjerre og betaler «bropenger» på 6 skilling for å komme over Tovdalselva. Herfra følger han Vestlandske hovedvei østover. Neste stopp er skysstasjonen på Tveide i Birkenes; her betaler han 8 skilling i «færgepenge». Han passerer Lofthus ved Lillesand, Landvik og Bringsvær i Grimstad, Væding i Øyestad og Blødekjær i Arendal. Han er innom Brekka i Østre Moland og Østre Angelstad i Holt. Hit kjører han med leid hest og kjerre, men fra Angelstad leier han karjol. Rød i Søndeled og Holte i Gjerstad, her må han igjen betale for ferje. Også i Telemark og Vestfold er det ferjepenger og bompenger å betale. Det blir en kostbar reise; den kommer på nærmere 100 spesidaler tur-retur Agder–Christiania langs Vestlandske hovedvei. Omregnet til 2016-kroner tilsvarer beløpet om lag 20 000 kroner.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johannes B. Irgens: Omkring Vestlandske Hovedveg. Utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand.
  2. ^ Hans Seland og Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter – en norsk veimesters rundreise til Storbritannia og enda lenger anno 1838. 2013.
  3. ^ http://www.visitsorlandet.com/no/sorlandet/Grimstad/Landstrykere---turtips-i-Grimstad/[død lenke] Visit Sørlandet
  4. ^ Gamle Mandalsvei v. Grotjønn, besøkt 1. juni 2013
  5. ^ Vegvalg. Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. 2002. 
  6. ^ http://www.turistforeningen.no/activity.php?ac_id=20477 Turistforeningen
  7. ^ http://www.visitnorway.com/no/Product/?pid=31694 Visit Norway
  8. ^ «[Ole Johnsen Næssets (1789-1823) dagbok]». Agder Historielags årbok 1937. 1937. 
  9. ^ «Bompenger er billig». Agderposten. 8. april 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Johannes B. Irgens: Omkring Vestlandske hovedveg. Utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand. 1978.
  • Vestlandske Hovedvei. Strekningen Kaldvell–Dolholt. Utgitt av Økomuseum Skagerrak. Arendal 1993.
  • Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter. 1839.
  • Hans Seland og Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter – en norsk veimesters rundreise til Storbritannia og enda lenger anno 1838. 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]