Vestlandske hovedvei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bakke bro ved Flekkefjord ble bygd i 1844 som landets første hengebro og var en del av Vestlandske hovedvei.
Vestlandske hovedvei på Solborg i Arendal

Vestlandske hovedvei, (senere Sørlandske hovedvei) var det opprinnelige navnet på hovedferdselsåren mellom Christiania og Stavanger. Hovedveien fra Stathelle til Stavanger ble opparbeidet første gang som kjørevei på begynnelsen av 1800-tallet. Den var planlagt og tilrettelagt for posten, embetsmenn og militærvesenet.

Tidlig på 1900-tallet skiftet veien navn til Sørlandske hovedvei. Den fikk veinummeret riksvei 40, som ble til dagens E18 mellom Oslo og Kristiansand, og E39 fra Kristiansand til Stavanger. Lokalt ble veien mange steder kalt Postveien, som egentlig var navnet på den eldre rideveien gjennom det samme landskapet. [1]

En del originale partier av Vestlandske hovedvei er godt bevart og er i dag merket som sykkel- og eller turvandringsveier. Deler av Vestlandske hovedvei er omtalt i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner.

Raveien gjennom Vestfold[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: Europavei 18s historie i Vestfold og Den Jarlsbergske hovedvei

Den eldste delen av veien gikk allerede på 1700-tallet fra hovedstaden gjennom Drammen og Vestfold langs Raet til Helgeroa i Brunlanes og ble kalt Raveien og het i offisielle former Den Jarlsbergske hovedvei.

I 1808 ble den første brua over Lågen ved Bommestad bygd.

Fra Larvik til Brevik[rediger | rediger kilde]

I 1790 ble veien fra Larvik ført fram til Langangen og videre rundt Eidangerfjorden til Brevik med privilligert oversetting ved Brevikstrømmen til Stathelle.

Vestlandske hovedvei anlegges[rediger | rediger kilde]

Milepæl av støpejern fra Vestlandske hovedvei gjennom Aust-Agder. Tilhører Kuben (Arendal).
Fosstveit bru er fra 2008 et fredet teknisk kulturminne.

Videre vestover fra Stathelle til Stavanger var frem til 1800 gjennomgående ridevei-standard. Bare på enkelte korte strekninger med stor lokaltrafikk var det kjørevei.

Omkring 1800 startet byggingen av Vestlandske hovedvei fra Stathelle langs kysten mot Kragerø (Sannidal) og videre mot Arendal og Kristiansand. Traseen ble stukket av generalveimester i Kristiansands stift (bispedømme) fra 1790, Bartolomeus Rummelhoff (1758 - 1839). Den opprinnelige veitraseen er utbedret og om lagt flere ganger. Men på noen strekninger følger fremdeles dagens E18 Rummelhoffs trasé. Vestlandske hovedvei sto ferdig som kjørevei fra Stathelle til Kristiansand i 1805, og det ble da montert en rekke milepæler i støpejern langs veien.

Georg Daniel Barth Johnson (1794-1872) var fra 1827 til 1841/42 konstituert veimester i Kristiansand stift (dagens to agderfylker). Hans viktigste oppgaver var knyttet til fortsettelse av veien vestover fra Kristiansand. Norges første hengebru ble konstruert av Johnson og tatt i bruk 1844. Johnson er kjent for å ha skrevet en håndbok for veiingeniører. [2]

Fra Angelstad til Arendal[rediger | rediger kilde]

Gården Østre Angelstad i Holt i Tvedestrand kommune var skysstasjon ved Vestlandske hovedvei, og våningshuset på gården er i dag fredet. Fra Angelstad ble det skysset vestover til Brekka i Østre Moland.

Veien krysset Storelva ved Fosstveit, og Fosstveit bro var bygd som en del av hovedveien og er i dag fredet som kulturminne.

Fra Fianesvingen i Holt gikk veien forbi Holt kirke før den fortsatte mot vest omtrent der E18 går i dag, forbi Haslestad og Voje til Brekka ved Austre Moland kirke rett øst for Arendal.

Fra Arendal til Landvik[rediger | rediger kilde]

Ved Arendal gikk den over Langsævannet ved Langsæ gård på en bro. Videre vestover gikk traseen igjennom Åsbieskogen ved Stoa, og krysset Lilleelv ved Naude bro. Herfra fortsatte veien mot Helle og Øyestad kirke. Veien krysset Nidelva (Agder) ved Strubro; her har det vært bru siden 1500-tallet.

I dagens Grimstad kommune gikk Vestlandske hovedvei forbi Fjære kirke og fulgte raet vestover forbi Dømmesmoen. Ved Roresanden tok veien ned Sandkleiva, passerte Landvik prestegård og fortsatte vestover gjennom Landvik.

På Landvik prestegård, like ved Sandkleiva, står en autentisk milepæl i støpejern fra 1805 på opprinnelig plassering ved den gamle veitraseen. Den har innstøpt tekst: "Fra Christiansand 5 Miil Anno 1805". Milepælen er restaurert i 2013.

Mellom Dolholt og Kaldvell[rediger | rediger kilde]

Vestlandske Hovedvei følger traseen til den gamle Kongevegen mellom Dolholt i Grimstad og Kaldvell i Lillesand. Den ble bygget omkring 1790 og var hovedvei frem til 1905. Den er 8 km lang og ble gjenåpnet som turvei i 1994. Eineid bro over Reddalskanalen er bygd opp igjen som den engang var og det er informasjonstavler langs veien. Det meste av Vestlandske hovedvei er stengt for motorisert ferdsel og er mye brukt som sykkelrute mellom Grimstad og Lillesand.[3]

Fra Lillesand til Kristiansand[rediger | rediger kilde]

Fra Lillesand gikk Vestlandske hovedvei til Birkenes og derfra sørover.

Fra Kristiansand mot Mandal[rediger | rediger kilde]

Strekk av veien i Songdalen kommune, nær kommunegrensa til Kristiansand.

Hovedpostruta fra Oslo til Stavanger ble opprettet i 1653, og i begynnelsen fulgte den kysten via Kjos i Vågsbygd over Langenes til Tangvall i Søgne. Denne traseen er i dag en del av turistveien som kalles Nordsjøveien. Denne traseen hadde mange bratte bakker og svinger og var vanskelig å trafikkere. I 1741 ble derfor en sti over Groheia tatt i bruk av postførerne. I Kristiansand ble veien kalt Gamle Mandalsvei. På Greipstadsiden blir den kalt Gamle byvei. På 1790-tallet ble det bygget kjørevei over heia.

Gamle Mandalsvei fra Krossen i Kristiansand til Farvannet ved Brennåsen er i hovedsak bilfri og fremstår som en naturskjønn, historisk veistrekning. Den har sitt løp fra Krossen skole, gjennom boligområdet i Suldalen, langs Grotjønn (29 moh) opp til Kvislevann (125 moh) og ned til Farvannet (24 moh). Veien er del av Nasjonal sykkelrute nr. 1, og ligger i et område fullt av turløyper. En avstikker til fjelltoppen Gråmannen fører forbi en jettegryte som er nesten to meter i diameter og tre meter dyp. Veien er barnevandringsvei.

Dagens trasé langs Grotjønn ble anlagt i 1880-årene da vannet ble demmet opp. Det meste av den gamle traseen står under vann, men er synlig på enkelte steder. Etter Grotjønn er det en bratt motbakke kalt Røverkleiva. Det er flere historier om landeveisrøvere langs denne veistrekningen. De mest kjente landeveisrøverne var Grimsbrødrene. De hadde tilhold under Tjuvhelleren bak Gråmannen.

Veien går videre over Kjerrane, en tidligere gård som nå har matrikkelnummer 200 til Gamle Mandalsvei. Vestover er veien asfaltert til Kjerrane, men er smal og svingete og ved Kjerrane er den stengt med bom. Veien har sitt høyeste punkt ved Kvislevann, 125 moh., før det går relativt bratt utfor ned til Farvannet i Songdalen kommune hvor den møter dagens E39-trasé [4]

Mellom Mandal og Flekkefjord[rediger | rediger kilde]

Vestover fra Mandal følger veien stort sett E39 fram til Vestre Skogsfjord der den tar av mot Sjølingstad, som Fv 408, og kommer inn på E39 igjen ved Trædal. Etter ca. en kilometer går traseen over i Peder Claussøns vei ned til Vigeland sentrum. Videre vestover følger veien stort sett E39 og Fv 437 fram til Udland der traseen går over Osestad, den krysset nåværende E39, og den kan nå følges som gårdsvei ned til Ladberget på østsiden av Lenefjorden. Herfra gikk den nordover inn på traseen til E39. Ved Lene tar den gamle veien av sørover på vestsiden av Lenefjorden, som Fv 553. Denne går stort sett i traseen til Vestlandske hovedvei fram til Alleen i Lyngdal. Vestover fra Alleen gikk veien til Dragedal og nåværende Fv 551 over Tjomsland og Opofte til den møter Fv 456; veien mellom Kvinesdal og Farsund. Herfra går Vestlandske hovedvei videre nordover som gårdsvei gjennom Hegdalen til Rørvik. Fra Rørvikgårdene går veien i fem slyng og over 200 meter fall ned til fergeleiet ved Fedafjorden.

Flikkeid[rediger | rediger kilde]

Vest for Flekkefjord, mellom Lavoll og Flikkeid, skulle veien føres over et eid der det høyeste partiet ligger på 179 moh. Her er tre generasjoner vei synlig, og omtales i den nasjonal verneplanen som Lavoll-Flikkeid vegmiljø. Veiparsellene fra 1800-tallet ble bygd som del av Vestlandske hovedvei.

Rideveien fra om lag 1650 er synlig som en sti, brutt av nyere veianlegg. Kjøreveien fra 1842 er anlagt med bratt stigning etter fransk prinsipp. Chausseen fra 1886 (i dag fylkesvei 953) er lagt i jevn stigning og følger i stor grad landskapet, mens veien fra 1973 (dagens E39) følger en trasé høyere i landskapet og med flere tunneler. Vegmiljøet ble fredet i 2009.

Over Tronåsen[rediger | rediger kilde]

I Sira, krysset Vestlandske hovedvei Siraelva. Her ble landets første hengebro, Bakke bru, åpnet for trafikk i 1844. Derfra fortsatte veien vestover over Tronåsen, hvor en passerte fylkesgrensa mellom Vest-Agder og Rogaland. Veien kom ned ved Lundevatnet i Lund kommune.

Veien over Tronåsen var et av de vanskelige partiene på Vestlandske hovedvei, og i 1945 ble hovedveien lagt langs Lundevatnet. Den gamle veien over Tronåsen regnes i dag som et kulturminne, og er åpen i sommersesongen. Den er da enveiskjørt østover fra Lundevatnet til toppen av åsen.

Mellom Ogna og Hegrestad[rediger | rediger kilde]

Gamle Vestlanske hovedvei går vestover mellom Hegrestad ved Hellvik i Eigersund kommune og Ogna i kommune. Den ble påbegynt i 1789 og ferdig i 1840,[5] og er 7,2 km lang. Veien går i et kupert fjellandskap og har bakker med bratt stigning. Det var den første veien som ble bygd med tanke på hjulredskaper i Rogaland. Den er i dag en del av sykkelruta Nordsjøruta og det er informasjonstavler langs veien.[6]

Fra Ogna til Stavanger[rediger | rediger kilde]

Skjæveland gamle bru

Fra Ogna går veien videre stort sett i samme trase som eksisterende Rv 44 fram til Bryne. Gjennom sentrum går den som Reeveien og Tinghaugvegen opp forbi fornminnene på Tinghaug. Videre nordover som Postvegen til den krysser Rv 44 rett sør for Øksnevad. Her går den over FiggjoSkjæveland gamle bru. Veien fortsetter videre i Rv 44 og som Jærvegen gjennom Sandnes sentrum til Lura. Herfra går den som Gamleveien vest for Lurahammaren inn i Stavanger. Herfra kalles den Gamle Forusveien, videre opp på vestsiden av Gauselskogen som Sølvspennevegen, og ut på Boganesveien inn til Stavanger sentrum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johannes B. Irgens: Omkring Vestlandske Hovedveg. Utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand.
  2. ^ Hans Seland og Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter – en norsk veimesters rundreise til Storbritannia og enda lenger anno 1838. 2013.
  3. ^ http://www.visitsorlandet.com/no/sorlandet/Grimstad/Landstrykere---turtips-i-Grimstad/[død lenke] Visit Sørlandet
  4. ^ Gamle Mandalsvei v. Grotjønn, besøkt 1. juni 2013
  5. ^ http://www.turistforeningen.no/activity.php?ac_id=20477 Turistforeningen
  6. ^ http://www.visitnorway.com/no/Product/?pid=31694 Visit Norway

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Johannes B. Irgens: Omkring Vestlandske Hovedveg. Utgitt av Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrand. 1978.
  • Vestlandske Hovedvei. Strekningen Kaldvell-Dolholt. Utgitt av Økomuseum Skagerrak. Arendal 1993.
  • Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter. 1839.
  • Hans Seland og Georg Daniel Barth Johnson: Haandbog for veiofficianter – en norsk veimesters rundreise til Storbritannia og enda lenger anno 1838. 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]