Terrorangrepet i London 7. juli 2005

Terrorangrepet i London 7. juli 2005
Sted	Tavistock Square, Liverpool Street Underground-stasjon, Edgware Road undergrunnsstasjon, Piccadilly-linjen
Mål	Londons undergrunnsbane og en buss
Dato	7. juli 2005
Tidssone	UTC+01:00
Angrepsmetode	Selvmordsangrep
Antall døde	56
Antall skadde	700
Gjerningsperson(er)	Mohammed Sadique Khan (ryggsekkbomber), Shahzad Tanweer (ryggsekkbomber), Jamal Lindsay (ryggsekkbomber), Hasib Hussain (ryggsekkbomber)
	; Terrorangrepet i London 7. juli 2005; 51°30′18″N 0°04′43″V

Terrorangrepet i London 7. juli 2005 var flere bombeangrep rettet mot Londons kollektivtransportsystem. Tre undergrunnsbaner og en buss ble rammet av bomber på morgenen 7. juli 2005. Metropolitan Police Service bekreftet at det dreide seg om fire bomber, og etterforskningen viste at det dreide seg om selvmordsbomber. Tidlige rapporter om flere bomber skyldes antagelig at personer som ringte var forvirret omkring tid og sted. Angrepet kom på et tidspunkt hvor verdens øyne var rettet mot London, som dagen før ble tildelt Sommer-OL 2012. Det falt også sammen med forberedelsene for rettssaken mot Abu Hamza al-Masri, som var varetektsfengslet i England, og G8s toppmøte i Skottland. I en erklæring hvis ekthet foreløpig^[når?] ikke er verifisert, påtok al-Qaida seg ansvaret for «det velsignede raidet» i London. I den offisielle rapporten fra Home Office til Det britiske parlamentet ble det ikke trukket noen klar konklusjon på spørsmålet om hvorvidt utenlandske organisasjoner, herunder al-Qaida, stod bak, da man ikke har bevis som kan avgjøre dette.^[1]

Innledning[rediger | rediger kilde]

Den første bomben gikk av ved Aldgate undergrunnsstasjon. Det ble først meldt om en kollisjon mellom to tog på strekningen mellom Liverpool Street stasjon og Aldgate, og en eksplosjon som fulgte kollisjonen. De første rapportene meldte om åtte alvorlig skadede og fjorten lettere skadede som fikk medisinsk behandling. Senere er det meldt om over 100 skadede og to døde.

Andre bomber har gått av ved Edgware Road undergrunnsstasjon, King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon, Moorgate undergrunnsstasjon, Russell Square undergrunnsstasjon og Liverpool Street stasjon, men det er pr. kl 13.15 den 7. juli 2005 uklart om dette er korrekt. Bombene mot undergrunnen skal ha vært plassert i togvognene. En bombe på en dobbeltdekkerbuss gikk av på Tavistock Square.

Turister ble bedt om å forlate området rundt Russell Square, der blant annet British Museum ligger. Militære styrker ble etter angrepet satt inn i området ved Covent Garden, som på denne tiden av året er fullpakket av turister. Kollektivsystemet i det sentrale London ble fullstendig stengt etter at det ble klart at det var rammet av terrorhandlinger.

Det var 4 menn som utførte terroraksjonen. Etterforskning gjort av britisk etterretning MI5 og MI6 kunne ikke knytte dem til en større terrororganisasjon.

Målet[rediger | rediger kilde]

Undergrunnsnettet har lenge blitt ansett som et av de mest sentrale terrormål i London. Med fem millioner passasjerer, og fulle tog i rushtiden, er den både et attraktivt mål i seg selv, og et mål hvor det er lett for terrorister å blande seg inn i folkemengden slik at det er mulig å plassere eksplosiver.

På grunn av at undergrunnsbanen lenge har vært et potensielt mål for Det provisoriske IRA og andre grupper har man lenge arbeidet med å gjøre passasjerer oppmerksomme på faresignaler. De reisende har f.eks. i mange år blitt oppfordret til ikke å la deres bagasje stå uten tilsyn på stasjonene og om å melde fra umiddelbart dersom man ser slik bagasje. I 2004 ble det holdt en større antiterrorøvelse der politi, brannvesen, ambulansetjenesten og andre var involvert, og undergrunnsbanen var et av de simulerte målene.

Bombene[rediger | rediger kilde]

Det ble først kunngjort at de tre bombene på undergrunnsbanen gikk av i løpet av et tidsrom på omkring 25 minutter. Senere undersøkelser har vist at dette ikke er korrekt, og at alle tre gikk av innenfor et tidsrom på omkring 50 sekunder ca. kl. 08.50 lokal tid. Årsaken til at man først oppgav andre tidspunkter var at man hadde registrert når første nødtelefon kom inn. På grunn av den enorme pågangen, og forvirringen rundt hvor eksplosjonene hadde funnet sted – man trodde lenge det dreide seg om opptil syv bomber fordi samme bombe ble rapportert fra flere stasjoner – lå disse tidspunktene langt etter det reelle.

Bombene bestod av høyeksplosiver, og materialet var dermed høyst sannsynlig ikke hjemmelaget. Det at tre av bombene gikk av i løpet av mindre enn ett minutt peker i retning av at det ble brukt tidsutløsere. Det er anslått at det var mindre enn 4,5 kg sprengstoff i hver bombe, noe som gjorde det mulig å plassere dem i små ryggsekker.

Bomben mellom Aldgate og Liverpool Street undergrunnsstasjoner[rediger | rediger kilde]

Den første eksplosjonen som ble meldt inntraff ca. kl. 08.50 lokal tid på et undergrunnstog på Circle-linjen mellom Aldgate undergrunnsstasjon og Liverpool Street undergrunnsstasjon. Åstedet ligger mellom Liverpool Street og Aldgate East undergrunnsstasjon, men Circle-linjen svinger av på et annet spor rett før Aldgate East og går rett til Aldgate. Tidlige rapporter gikk ut på at bomben lå på skinnegangen, men det ble senere bekreftet at den befant seg på gulvet i tredje vogn. Toget sto nær Liverpool Street, men passasjerer ble evakuert via begge stasjoner.

Syv mennesker er bekreftet omkommet. Mer enn 100 ble skadet, ti av dem alvorlig.

Bomben mellom Russell Square og King's Cross undergrunnsstasjoner[rediger | rediger kilde]

Bomben gikk av på et tog på Piccadilly-linjen mellom Russell Square undergrunnsstasjon og King's Cross St. Pancras undergrunnsstasjon ca. kl. 08.50 lokal tid. Bomben var plassert på gulvet i første vogn. Redningsarbeidet på stedet var svært vanskelig. Tunnelen ligger på 21 meters dyp, og før man kunne starte gjennomgangen av vognene måtte taket støttes opp i tilfelle bomben hadde forårsaket strukturelle skader.

21 mennesker er bekreftet omkommet.

Bomben ved Edgware Road undergrunnsstasjon[rediger | rediger kilde]

Også ved Edgware Road undergrunnsstasjon var det Circle-linjen som ble rammet. Bomben gikk av ca. kl. 08.50. Den var plassert på gulvet i andre vogn. Eksplosjonen lagde hull i en vegg, slik at det også ble skader på et tog på et annet spor.

Syv mennesker er bekreftet omkommet.

Bomben på Tavistock Square[rediger | rediger kilde]

En av bombene gikk av på en toetasjers buss i krysset mellom Tavistock Square og Upper Woburn Place ca. kl. 09.47. Vitner fortalte etter angrepet at det kan ha vært snakk om en selvmordsbomber. Det ble tidlig spekulert i at denne bomben kan ha gått av ved et uhell under transport til et planlagt attentatsted på undergrunnen, blant annet på bakgrunn av at ingen av de fire eksplosjonene skjedde i Sør-London til tross for slike hentydninger i meldingen fra den antatte terroristorganisasjonen som stod bak. En person med asiatisk utseende var synlig nervøs og romsterte i en bag kort tid før eksplosjonen. Senere undersøkelser har vist at han befant seg øyensynlig i sentrum av eksplosjonen, og rettsmedisinere gransker levningene for å finne ut om han kan ha vært involvert i angrepet. Etter det politiet senere offentliggjorde, var denne personen Hasib Husain, men det er vanskelig å avgjøre om han hadde planlagt å utløse bomben på bussen, eller om bomben gikk av for tidlig ved et uhell. Det spekuleres i at bomben kunne ha vært ment for undergrunnens Northern Line, som løper gjennom King's Cross, men som ikke var i drift denne dagen.

Tretten personer på eller ved bussen omkom.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Ofre[rediger | rediger kilde]

Britiske myndigheter har foreløpig bekreftet at 52 personer har omkommet, og at over 700 er skadd. Det er også kunngjort at man mener at det endelige antall omkomne vil bli noe i overkant av 50, og maksimalt 75.

De 49 som først ble erklært omkommet var uformelt identifisert i løpet av 11. juni, mens tre av dem ble formelt identifisert i løpet av samme dag.

Tallene nedenfor er bekreftet av Metropolitan Police Casualty Bureau

Omkomne[rediger | rediger kilde]

På undergrunnen:

Mellom Aldgate og Liverpool Street: 7
Mellom Russell Square og King' Cross St. Pancras: 26
Ved Edgware Road: 6

På buss

På Tavistock Square: 13

På sykehus

Uklart hvor skaden oppsto: 4

Totalt 56

Skadede[rediger | rediger kilde]

Totalt Over 700

Politiet har opplyst at omkring 300 av de skadede ble ført til sykehus i ambulanser, mens resten var i stand til å oppsøke hjelp på egen hånd. Omkring 100 var alvorlig eller livstruende. 22 personer var på formiddagen 8. juli oppgitt å fortsatt være i kritisk situasjon.

Materielle skader[rediger | rediger kilde]

De materielle skadene det er meldt om på ettermiddagen 7. juli er begrenset til tog, skinnegang og stasjoner på undergrunnsbanen, samt busser. Det er ikke meldt om skader på andre bygninger, men eksplosjonen på bussen har antagelig forårsaket mindre skader på enkelte fasader. Flere biler ble også skadet i busseksplosjonen.

Forstyrrelse av kommunikasjon og tjenester[rediger | rediger kilde]

Utenom skadede og drepte førte angrepet til at hele kollektivnettet i det sentrale London (kollektivsone 1) måtte stenges. I tillegg ble store områder i byen avsperret; blant annet ble det meste av Charing Cross Road stengt på grunn av en mistenkelig pakke. Biltrafikken ble også sterkt begrenset, slik at man på innfartsveiene ble møtt med skilt som viste at sentrum var stengt og en oppfordring til å skru på radio.

Vodafone, en av de største mobiltelefonoperatørene i London, fikk i løpet av få timer så stor belastning på nettet at de måtte omprioritere celler for å sikre at oppringninger til nødtelefoner fikk prioritet. Andre mobilselskaper opplevde lignende problemer. Først 9. juli begynte nettet å komme i mer normal drift igjen etter at mengden samtaler begynte å falle.

FTSE 100-indeksen og børsene i flere land falt flere prosent etter at nyheten om angrepet ble kjent. City of London er et viktig finansielt sentrum, og man regner med store forstyrrelser av driften på grunn av mangel på transportmuligheter og avsperrede veier.

I andre storbyer ble det umiddelbart innført strengere sikkerhetstiltak på kollektivnettet og på flyplasser.

I West End stengte alle teatre, noe som utenom dager hvor det er statsbegravelser ikke har skjedd siden andre verdenskrig.

Flytrafikken til og fra London ble ikke stengt etter angrepet, men Gatwick Express og andre kollektivtilbud måtte stenges.

Etter noen timer ble bussene satt igang igjen, og togtrafikken ble satt igang i begrenset omfang. Undergrunnen forblir stengt i minst 24 timer. Biltrafikk slipper igjen inn i London, men noen gjennomfartsårer, som Edgware Road, er stengt. Rushtrafikkavgiften ble suspendert hele dagen 7. og 8. juli. Transport for London har satt opp en nettside for formidling av ledige plasser i bilen, slik at antall biler kan begrenses ved at folk kjører sammen. Passasjerbåtene på Themsen satte igang en gratisservice. Docklands Light Railway ble også satt i drift igjen på ettermiddagen, men stopper foreløpig ikke på Bank undergrunnsstasjon. Politiet oppfordret alle som arbeider i London om å vurdere om de trengte å komme på jobb 8. juli, ettersom det fortsatt vil være store forsinkelser i transportsystemet.

I løpet av morgenen 8. juli ble alle undergrunnslinjer unntatt Circle og Hammersmith & City satt igang igjen. På flere av linjene ble passasjerene på deler av strekningen befordret med buss.

Reaksjoner mot muslimer[rediger | rediger kilde]

En konsekvens av angrep som dette er at mange retter sitt sinne mot muslimer generelt. Muslim Council of Britain mottok i løpet av de første timene etter angrepet mer enn 30 000 hatske e-post-meldinger, hvorav de fleste ser ut til å ha blitt sendt av en liten gruppe mennesker. Det forekom også brannstiftelser i flere moskéer i London og andre britiske byer i de første dagene etter angrepet. I Belvedere ble et sikhtempel forsøkt brent ned, antagelig i den tro at det var en moské.

Muslimske ledere arbeidet sammen med andre religiøse ledere og politiet med å forebygge diskriminering av muslimer i Storbritannia, og politiet gjorde det klart at de ville slå hardt ned på rasistiske angrep på muslimer.

Redningsarbeidet[rediger | rediger kilde]

Redningsarbeidet startet umiddelbart etter eksplosjonene. Passasjerer begynte raskt å hjelpe hverandre, og flere har fortalt at man bruke paraplyer og andre gjenstander for å slå ut vinduer på togene. Det var ikke bare passasjerene på togene hvor det var plassert bomber som måtte evakueres; også andre tog stanset og flere passasjerer på disse fikk problemer på grunn av røyk i tunnelene. Et stort antall ambulanser og andre utrykningskjøretøy ble dirigert til eksplosjonsstedene så snart meldingene kom inn. Det var en tid forvirring omkring hvor de skulle, ettersom det ble meldt om eksplosjoner ved flere stasjoner som en følge av at to av bombene gikk av i tunnelene mellom stasjoner. Det viste seg at man uansett evakuerte overlevende gjennom flere stasjoner, slik at de gale meldingene faktisk førte til at redningspersonell befant seg på de steder hvor de trengtes.

Arbeidet i undergrunnsbanen var det mest krevende i forhold til redningspersonellets sikkerhet. Det hadde oppstått strukturelle skader, som spesielt var alvorlige på Piccadilly-linjen. Taket måtte derfor sikres før man kunne sette igang det omfattende arbeidet. Pr. 11. juli var fortsatt 25 personer savnet.

På Tavistock Square eksploderte bomben på bussen ved en skjebnens ironi rett utenfor hovedkvarteret til British Medical Association, den britiske legeforeningen. Dette betydde at et betydelig antall leger umiddelbart kom til stedet og begynte med førstehjelp og med vurdering av pasientene slik at de hardest skadede kunne evakueres først.

Mer enn 115 000 samtaler ble ringt inn til informasjonslinjen for pårørende. Disse resulterte i registrering av mer enn 4000 savnede. Disse ble delt i tre kategorier: De som med stor sikkerhet var på togene eller bussen; de som med rimelig sannsynlighet var i området hvor eksplosjonene skjedde, og de som var et eller annet sted i London da angrepet fant sted. Politiet hadde problemer med å finne frem til en endelig liste over savnede, fordi svært mange ikke ringte tilbake når noen kom til rette. Langt de fleste av dem som ble meldt savnet, var bare ute av stand til å komme i kontakt med familie eller venner fordi det var vanskelig å komme gjennom på telefon og fordi det var vanskelig å komme seg ut av London før kollektivtrafikken ble åpnet igjen.

Identifisering av ofrene[rediger | rediger kilde]

Identifiseringen av de omkomne ble startet 9. juli, og det første navnet ble offentliggjort 11. juli. Enkelte av de omkomne var meget sterkt skadet; spesielt gjelder dette noen av de omkomne på bussen. Det var derfor et vanskelig arbeid, som også ble forsinket av at man måtte lete etter tekniske spor som kunne bidra til en oppklaring av saken.

Et midlertidig bårehus ble reist i City of London, slik at man kunne utføre det vanskelige arbeidet med identifisering på ett sted fremfor å måtte fordele det på flere sykehus. Dette var en stor fordel i forhold til sikring av eventuelle beviser.

Mulig advarsel[rediger | rediger kilde]

Det ble etter angrepet hevdet av Scotland Yard hadde fortalt Israel at man fryktet terrorangrep like før bombene gikk av, men London-politiet benektet dette. Ifølge en israelsk tjenestemann unnlot tidligere statsminister Benjamin Netanjahu å gå på et møte på et hotell nær åstedet for en av bombene.

Mulige årsaker[rediger | rediger kilde]

London har lenge vært regnet som et av de mest utsatte terrormål i Europa, og har også lang erfaring med terrorisme (særlig irsk), men det er særlig tre ting som utpeker seg som mulige årsaker til at London ble rammet akkurat i juli 2005. Man kan selvsagt tenke seg at årsaken ligger lenger tilbake i tid, nemlig den britiske deltagelsen i krigføring i Afghanistan og Irak, og at det er tilfeldig at angrepet kommer nå, eller at det er en aksjon som har vært planlagt lenge og at man bare har valgt et tidspunkt hvor den vil få maksimal effekt. Under en «Irak-høring» i juli 2010 uttalte den tidligere sjefen for den britiske etterretningsorganisasjonen MI5 at invasjonene av Irak og Afghanistan uten tvil hadde økt terrortrusselen mot Storbritannia.^[2]

Sommer-OL 2012[rediger | rediger kilde]

London ble tildelt Sommer-OL 2012 dagen før angrepet. Dette betyr at verdens øyne var rettet mot byen. Terrorister ville på denne måten kunne vise at de ikke har problemer med å operere i den blivende OL-byen.

G8-toppmøtet[rediger | rediger kilde]

G8-landene var på samme tid samlet til toppmøte i Gleneagles i Skottland. Sikkerheten omkring selve møtet er meget streng, og Storbritannias hovedstad kan derfor ha vært et alternativt mål for terrorister som ønsket å markere seg overfor de samlede statslederne.

Rettssaken mot Abu Hamza al-Masri[rediger | rediger kilde]

Abu Hamza al-Masri, en britisk fundamentalistisk islamist, var på tidspunktet for terroraksjonen varetektsfengslet i påvente av en rettssak hvor han er tiltalt for 16 forbrytelser, noe som har vakt sinne i fundamentalistiske kretser.

Minutt for minutt 7. juli[rediger | rediger kilde]

Tidsangivelsene er lokal tid, dvs. britisk sommertid.

08.50: I løpet av 50 sekunder eksploderer tre bomber på tre forskjellige undergrunnsbaner. Meldingene om eksplosjonene kommer etterhvert, og gir til å begynne med inntrykk av at eksplosjonene ikke var samtidige.
08.51: Første meldinger om en hendelse mellom Liverpool Street og Aldgate East undergrunnsbanestasjoner, enten en eksplosjon eller en kollisjon mellom tog. Opprinnelig ble meldingene fra de to stasjonene antatt å gjelde to atskilte hendelser. Metropolitan Police Service ble tilkalt, men man visste enda ikke at det dreide seg om en eksplosjon.
08.52: Det ble bekreftet at det hadde vært en eksplosjon, men den ble tilskrevet overspenning i strømtilførselen.
08.53: Nødplaner ble satt i gang på grunn av den antatte overspenningen, som er et betydelig sikkerhetsproblem.
08.56: Melding om eksplosjon på et tog mellom Kings' Cross og Russell Square. Øyenvitner mener eksplosjonen skjedde utenfor toget.
08.59: Melding om togkollisjon på Edgware Road-stasjonen. Det fortelles at passasjerer på et togsett rammet av en eksplosjon prøvde å knuse vinduer med paraplyer for å berge seg unna.
09.15: Det var klart at flere alvorlige hendelser hadde inntruffet, og det ble slått alarm med gul kode. Dette betyr at alle tog skal evakueres ved nærmeste stasjon.
09.17: Den første meldingen som nevner en eksplosjon på Edgware Road kommer til Metropolitan Police Service. Det blir feilaktig antatt at eksplosjonen fant sted på det tidspunktet.
09.28: Undergrunnsselskapet Metronet sier episoden skyldtes overspenning i strømnettet på undergrunnen.
09.46: British Transport Police rapporterer at det hadde skjedd flere eksplosjoner på stasjonene Kings' Cross, Old Street, Moorgate og Russell Square.
09.47: Eksplosjon på buss i rute 30 mellom Hackney og Marble Arch ved Upper Woburn Place/Tavistock Square.
09.49: Hele London Underground-systemet stanses.
10.00: De nasjonale kraftmyndigheter kunngjør at det ikke hadde vært noen uregelmessigheter knyttet til strømtilførselen.
10.40: Første melding om dødsofre, regjeringskilde snakker om 20 døde.
11.08: Rutebusstrafikken innstilles i det sentrale London.
11.10: Metropolitan Police-kommissær sir Ian Blair bekrefter at det ser ut til å ha vært et koordinert terrorangrep, men oppfordrer til sindighet, og ber folk om ikke å reise til London eller ringe nødhjelpstjenestene unødvendig.
12.05: Statsminister Tony Blair kaller angrepene «barbariske».
17.30: Etter å ha fløyet inn fra Skottland kommer statsminister Tony Blair ut fra et møte i Downing Street og oppfordre folk til ikke å «la seg terrorisere».
18.13: Deputert assisterende politikommissær Brian Paddick bekrefter 37 omkomne: to i busseksplosjonen ved Upper Woburn Place/Tavistock Square, syv fra Liverpool Street/Aldgate East, syv fra Edgware Road, og 21 fra Kings Cross/Russell Square-eksplosjonen, og dessuten omkring 700 sårede. Omkring 300 av disse var bragt med ambulanser til forskjellige sykehus i London.
21.40: Politiet kunngjør at nok en såret fra en av eksplosjonene har avgått med døden på sykehus, slik at antallet bekreftet omkomne er oppe i 38.

Erklæring fra noen som påstår seg ansvarlige for angrepene[rediger | rediger kilde]

Den 7. juli posterte «Nur al-Iman» (identifisert som «new guest» på internettforumet) på jihadistwebstedet Al-Qal'ah (Festningen, se qal3ah.net/vb), en erklæring fra «Den hemmelige organisasjonsgruppe for Al-Qa'ida av Jihad sin organisasjon i Europa». I erklæringen påstår gruppen seg ansvarlig for «det velsignede raidet» i London. Det følgende er en oversettelse til engelsk av erklæringen:

In the name of God, the merciful, the compassionate may peace be upon the cheerful one and undaunted fighter, Prophet Muhammad, God's peace be upon him.

Nation of Islam and Arab nation: Rejoice for it is time to take revenge against the British Zionist crusader government in retaliation for the massacres Britain is committing in Iraq and Afghanistan. The heroic mujahideen have carried out a blessed raid (ghazw) in London. Britain is now burning with fear, terror and panic in its northern, southern, eastern, and western quarters.

We have repeatedly warned the British government and people. We have fulfilled our promise and carried out our blessed military raid in Britain after our mujahideen exerted strenuous efforts over a long period of time to ensure the success of the raid.

We continue to warn the governments of Denmark and Italy and all the crusader governments that they will be punished in the same way if they do not withdraw their troops from Iraq and Afghanistan. He who warns is excused.

God says: «You who believe: If ye will aid (the cause of) Allah, He will aid you, and plant your feet firmly.»

Sitatet til sist er fra sure 47:7 i Koranen ([1]).

Uttrykket ghazw, oversatt til engelsk her til «raid», har historisk ofte blitt benyttet i islamsk sammenheng som et fortjenstfullt angrep på fiender av en islamsk stat. De som utøver et slikt angrep (ghazawāt) kalles ghāzī. Det norske ordet razzia kommer via fransk razzie som en lydlig gjengivelse av maghreb-arabisk uttale av ghazw.

Fra saudiarabisk hold er det kommet en kommentar om at den arabiske grammatikk i erklæringen er svak, og at koransitatet inneholder feil. Dertil må det sies at skriftlig høyarabisk er så komplisert at vanlige arabisktalende sliter med det, det skal mer enn vanlig dannelse til å beherske det.

Det er flere ting som peker i retning av at det er en gruppe tilknyttet Al-Qaida som står bak:

Det ble utløst flere bomber i en koordinert aksjon, som i New York/Washington, DC og i Madrid.
Det kom ingen advarsel på forhånd.
Målet var kollektivnettet i rushtiden, det vil si et ønske om å drepe og skade flest mulig.

I tillegg kommer at det ikke er kjent noen andre terrororganisasjoner med interesse av å operere i Storbritannia som har interesse av, vilje til og styrke til å utføre en slik aksjon.

Britiske og internasjonale reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Dronningen sa i en offisiell uttalelse:«The dreadful events in London this morning have deeply shocked us all. I know I speak for the whole nation in expressing my sympathy to all those affected and the relatives of the killed and injured. I have nothing but admiration for the emergency services as they go about their work.» [2] (De forferdelige hendelsene i London har sjokkert oss alle dypt. Jeg vet at jeg taler for hele nasjonen når jeg gir uttrykk for min medfølelse for alle de rammede og for de dreptes og såredes slektninger. Jeg har innet annet enn beundring for nødhjelpstjenestene som nå utfører sitt arbeide.)
Sir Iqbal Sacranie, generalsekretæren i Muslim Council of Britain sluttet seg til andre religiøse ledere som fordømte angrepet. Han uttalte at «som alle andre mennesker i samfunnet, fordømmer vi fullstendig de som står bak det som ser ut til å være en serie koordinerte angrep i London, som tragisk har ført til flere dødsfall og et stort antall personskader».
Norges statsminister Kjell Magne Bondevik sa på vegne av regjeringen i et budskap til Tony Blair «I wish to express my deepest condolences and sympathy. My thoughts are with all those who were injured and the bereaved families, and with the people of the United Kingdom. We are mourning with you in this time of grief.»[3] (Jeg vil uttrykke min mest dypfølte kondolanser og min medfølelse. Mine tanker går til alle de sårede og de rammede familier, og til det britiske folk. Vi sørger med dere i denne stund.)
På vegne av Paven sendte Vatikanets kardinalstatssekretær Angelo Sodano det følgende telegram til kardinal Murphy-O'Connor i London: «Deeply saddened by the news of the terrorist attacks in central London, the Holy Father offers fervent prayers for the victims and for all those who mourn. While he deplores these barbaric acts against humanity, he asks you to convey to the families of the injured his spiritual closeness at this time of grief. Upon the people of Great Britain he invokes the consolation that only God can give in such circumstances.» (I dyp sorg over meldingene om terrorangrepene i det sentrale London frembærer Den hellige far inntrengende bønner for ofrene og for alle dem som sørger. Idet han beklager disse barbariske handlinger mot menneskeheten ber han Dem om å overbringe de såredes familier hans åndelige nærhet i denne sorgens stund. Over hele det britiske folk påkaller han den trøst som bare Gud kan gi under slike omstendigheter.)
USAs president George W. Bush sa, «Vi vil ikke gi etter for terrorister, vi vil finne dem og sette dem til rette.»

Sikkerhetstiltak etter angrepet[rediger | rediger kilde]

Det ble umiddelbart etter angrepet satt igang sikkerhetstiltak i London og andre britiske byer. Omkring 1500 tjenestefolk fra Metropolitan Police Service var utlånt til Edinburgh i forbindelse med G8-toppmøtet, og mange av disse ble raskt sendt til London for å delta i arbeidet. Britisk politi er normalt ubevæpnet, men det ble gitt ordre om bevæpning av store deler av politistyrken. At ikke alle umiddelbart ble bevæpnet skyldes erfaringer fra Nord-Irland, der man har funnet at selv i ekstreme situasjoner kan ubevæpnet politi være mer effektivt i forhold til å holde orden blant sivile som er forvirrede og redde.

Den første oppgaven politiet sto ovenfor var evakuering av utsatte områder. Mens evakueringen av de undergrunnsstasjonene som var direkte rammet, i stor grad ble styrt av brannvesen og ambulansepersonell, evakuerte politiet Edgware Road, Russell Square og andre området. Soldater ble satt inn i området rundt Covent Garden. Dette er et meget travelt område, som kunne være et attraktivt mål for terrorister.

Bussene i London mottok fem beskjeder med instruksjoner etter angrepet. Den første ba sjåførene plukke opp passasjerer utenom ruten ved enkelte undergrunnsstasjoner, på grunn av strømfeil. Den andre ba dem plukke opp passasjerer ved andre stasjoner. Tredje beskjed gjorde det klart at hele undergrunnen var stengt og at det ikke skulle kreves inn betaling på bussene. På dette tidspunktet ser det ut til å ha blitt klart at også minst en buss var rammet (man trodde lenge at det kunne være flere). Den fjerde meldingen ga derfor beskjed om å ikke kjøre inn i kollektivsone 1, det vil si det sentrale London. Alle busser i den retningen skulle stoppe ved grensen mellom sonene 1 og 2. Da den siste meldingen kom var det klart at omfanget av angrepet var stort, og man ba derfor sjåførene om å kjøre til side, evakuere passasjerene med alle deres personlige eiendeler, se etter om det sto igjen bagasje og sørge for at alle kunne gjøre rede for sine eiendeler. De skulle så ringe sentralen, og fikk spesifikt beskjed om å gjøre dette via en vanlig telefonlinje da ma fryktet av bruk av radio eller mobiltelefon kunne utløse en eventuell fjernstyrt sprengladning.

På Londons flyplasser ble det innført strengere sikkerhetstiltak umiddelbart etter angrepet. Dette dreier seg dels om en styrking av vanlige tiltak for å styrke flysikkerheten, men også om økt beredskap i forhold til identifisering av mulige mistenkte.

Jernbanen ble også underlagt ekstra sikkerhetstiltak, først og fremst i form av økt nærvær av politi.

På en rekke steder i England, blant annet Poole, Coventry og Brighton, ble mistenkelige pakker og vesker sprengt i kontrollerte eksplosjoner av frykt for at de inneholdt bomber. Ingen av dem viste seg å inneholde eksplosiver.

10. juli ble 20 000 mennesker evakuert i Birmingham, på grunn av en mistenkelig koffert. Samme dag ble fire vesker eller pakker funnet på en buss i byen ødelagt i kontrollerte sprengninger. Det var ikke sprengstoff i noen av funnene.

11. juli ble Whitehall og Parliament Square i London avstengt, og fotgjengere ble evakuert. Husene i området ble ikke evakuert. Årsaken skal ha vært en mistenkelig pakke i nærheten av Downing Street, der den britiske statsministeren bor.

Etterforskning[rediger | rediger kilde]

Britisk etterretning har sammen med politiet satt igang en massiv etterforskning for å finne de skyldige. Blant de første oppgavene er analyser av sprenglegemene. Et sentralt spørsmål er om det dreide seg om selvmordsbomber eller andre typer bomber. Dette vil påvirke etterforskningen; dersom det dreier seg om selvmordsbomber kan det i enkelte tilfeller være mulig å finne DNA fra gjerningsmannen. Det er også viktig å identifisere sprengstoffet og utløsermekanismen, da dette kan gi gode indikasjoner på hvem som står bak.

Det er også mer enn 10 000 overvåkningskameraer på undergrunnsbanen, og svært mange i gatene i London. Politiet har startet det enorme arbeidet med å gå gjennom materialet fra disse kameraene i håp om å finne bilder som kan bidra til en oppklaring. Mer enn 2500 filmer ble samlet inn fra kameraene i løpet av de første dagene etter angrepet.

Det ble i løpet av de første fire dagene ringt inn 2000 tips til etterforskernes tipstelefon.

Flere land, blant annet Israel og USA, har tilbudt assistanse til etterforskningen. I første omgang vil Metropolitan Police Service, som har stor erfaring med bomber fra tidligere terroraksjoner, utføre arbeidet sammen med britiske etterretningstjeneste. Senere, dersom det viser seg at det er personer bosatt i andre land som står bak angrepet, kan det forventes at Interpols nettverk vil bli tatt i bruk.

10. juli[rediger | rediger kilde]

10. juli ble tre personer pågrepet med henvisning anti-terrorlover på Heathrow. De tre skal ha blitt pågrepet i forbindelse med en annen etterforskning, og det er mulig at de forsøkte å komme seg ut av Storbritannia fordi man forventer en opprulling av miljøer knyttet til terrororganisasjoner.

11. juli[rediger | rediger kilde]

11. juli ble et hus i Lublin i Polen, som eies av en britisk statsborger av pakistansk opprinnelse, gjennomsøkt av polske spesialstyrker. Dette skal ha skjedd som et ledd i etterforskningen. Mannen ble ikke pågrepet.

12. juli[rediger | rediger kilde]

12. juli ransaket britisk antiterrorpoliti seks hus i Leeds-området i West Yorkshire. Sir Ian Blair fra Metropolitan Police Service bekreftet at dette skjedde i forbindelse med etterforskningen, og var utløst av funn gjort på åstedet. Han sa samtidig at man mente det var sannsynlig at det kunne komme ytterligere angrep i London eller andre steder i England.

I første omgang ble ingen pågrepet, men i et av husene skal politiet ha utført en kontrollert sprengning. Bevæpnet politi tok stilling utenfor et hus i Burley i Leeds, og omkring 500 mennesker ble evakuert fra området. Politiet annonserte etterpå at betydelige mengder sprengstoff og utstyr hadde blitt beslaglagt.

En teori som ble offentliggjort var at personer fra Leeds kunne ha utført angrepet og deretter forlatt byen. Politiet hadde allerede begynt å fokusere på King's Cross stasjon som et mulig sted hvor aksjonen ble innledet, ettersom alle de tre togene og bussen hadde vært innom denne stasjonen. Togene fra Leeds kommer også inn på King's Cross.

Det ble også bekreftet at britisk politi hadde vært i kontakt med sine spanske kolleger, som har erfaring med denne typen etterforskning etter terrorangrepet i Madrid mars 2004.

På ettermiddagen annonserte politiet at minst en av gjerningsmennene omkom under angrepet, at det var sannsynlig at to til også hadde blitt drept av bombene, og at status for en fjerde mistenkt var usikker. Dokumenter tilhærende tre av dem ble funnet på åstedene. En slektning av en av de mistenkte ble arrestert i Leeds. Politiet hadde identifisert de mistenkte ved hjelp av opptak fra et overvåkingskamera.

Det som ble offentliggjort om de fire mistenkte var:

Alle var britiske statsborgere, og tre var bosatt i West Yorkshire.
Alle fire ble filmet av overvåkingskameraer på King's Cross ca. kl. 08.30 den 7. juli.
En av de fire ble meldt savnet av sin familie, og noen av hans eiendeler ble funnet på bussen på Tavistock Square
Gjenstander tilhørende en annen mistenkt ble funnet på åstedet for Aldgate/Liverpool Street-bomben
Gjenstander tilhørende en tredje mistenkt ble funnet på åstedene for Aldgate/Liverpool Street-bomben og Edgware Road-bomben
Den fjerde mistenkte var ikke sikkert identifisert
De mistenkte tok toget fra Luton til King's Cross. To biler funnet ved stasjonen i Luton antas å ha blitt brukt av dem.

I Luton ble store deler av sentrum omkring stasjonen stengt av, og all togtrafikk forbi byen ble stanset i en periode. Det ble utført fem kontrollerte sprengninger av gjenstander i eller omkring den ene bilen, hvor man fant en betydelig mengde eksplosiver. Den andre bilen inneholdt ikke eksposiver, og ble tauet til Leighton Buzzard for tekniske undersøkelser.

Det ble i løpet av dagen klart at det dreide seg om selvmordsbomber.

13. juli[rediger | rediger kilde]

Navn på fire som skulle ha utløst selvmordsbombene, samt en person som er mistenkt for å planlegge angrepet, kom ut i pressen. Det viste seg etter noen dager at listen var stort sett sammenfallende med politiets konklusjoner.

16. juli[rediger | rediger kilde]

Politiet bekreftet at det anså det som sikret at de følgende fire hadde foretatt angrepene:

Hasib Hussain – selvmordsbomber på buss 30, 18 år gammel, fra Colenso Mount i Leeds.
Shahzad Tanweer – selvmordsbomber på Aldgate/Liverpool Street-toget, 22 år gammel, fra Colwyn Road, Leeds.
Mohammed Sadique Khan – selvmordsbomber, 30 år gammel, gift og ble nylig far, fra Dewsbury ved Leeds.
Jamal (Germaine) Lindsay: – selvmordsbomber på Piccadilly-linjen, 19 år gammel, innvandrer fra Jamaica bosatt i Aylesbury, konvertitt til islam.

Angrepet i historisk kontekst[rediger | rediger kilde]

Man må tilbake til da V2-rakett drepte 131 mennesker i Stepney den 27. mars 1945 for å finne et bombeangrep i London som har krevd flere menneskeliv. Tar man med ulykker må man tilbake til 1952, da 112 omkom i en togkollisjon ved Harrow & Wealdstone stasjon.

For Storbritannia som helhet var angrepet det nest verste i antall ofre, etter Lockerbiebomben i Skottland, som krevde 270 menneskeliv. De neste i rekken er Omaghbomben i Nord-Irland 1998 (29 døde) og Birminghambombene i 1974 (21 døde). Aksjonen er den første koordinerte aksjon utført av islamister i London.

Den er også den hendelse som har krevd flest menneskeliv på Londons undergrunnsbane noensinne; de neste i rekken er Moorgate-ulykken i 1975 (43 døde) og brannen på King's Cross i 1987 (31 døde).

Det har blitt utløst bomber mot kollektivtrafikken i London tidligere. 10. september 1973 utløste IRA to bomber; en på King's Cross stasjon og en på Euston stasjon. I februar og mars 1976 plasserte IRA flere sprenglegemer i undergrunnsnettet. 4. mars 1976 ble åtte mennesker skadet av en bombe på Cannon Street undergrunnsstasjon, og 11 dager senere ble ni skadet på West Ham stasjon. Noen sekunder etter at den andre bomben gikk av ble togføreren skutt ned og drept mens han forsøkte å følge etter en av terroristene. To bomber ble uskadeliggjort ved Oxford Circus undergrunnsstasjon og Wood Green undergrunnsstasjon.

I nyere tid har det bare vært én annen bombe på en buss i London. Den 18. februar 1996 gikk en bombe av på en buss på Wellington Street ved Aldwych. Det eneste offeret var et IRA-medlem som fraktet bomben. Etterforskningen viste at den ikke var ment som en selvmordsbombe, men at den gikk av ved et uhell under transport til et annet sted.

Angrepet hadde også, med fire bomber, det høyeste antall eksplosjoner i et enkelt terrorangrep i Storbritannia siden Blodige fredag i Belfast 1972, da 22 bomber gikk av. Det krevde det høyeste antall dødsofre i et angrep på kollektivsystemer på verdensbasis siden angrepet i Madrid i 2004.

Angrepet var den første terroraksjon i London som krevde menneskeliv siden 30. april 1999, da nynazisten David Copeland utløste en bombe på Admiral Duncan pub i Soho som drepte tre mennesker.