Hopp til innhold

St. Helena

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sankt Helena»)
Se også: Sankta Helena (helgen)
St. Helena (Sankt Helena)
Saint Helena

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Engelsk: Loyal and Unshakeable

Kart over St. Helena (Sankt Helena)

Ligger vedSyd-Atlanten
Grunnlagt1659
Oppkalt etterHelena
HovedstadJamestown
TidssoneUTC+0
Areal
 – Totalt
 – Vann
121 km²
0,0 %
Befolkning3 924[1] (2022)
Bef.tetthet32,43 innb./km²
Høyde o.h.818 meter
StyreformBritisk koloni
GuvernørMark Capes
Offisielt språkEngelsk
Avhengig avStorbritannia
Valutapund (SHP)
NasjonalsangGod Save the King/Queen
Toppnivådomene.sh
Landskode for telefon+290
St. Helena på Commons

St. Helena er en øy i Søratlanteren, og er en del av det britiske oversjøiske territoriet St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha. Øya er 16 km bred og 8 km lang, og har en befolkning på 3 867 (2008).[2] FN regner St. Helena som et ikke-selvstyrt område.

Da portugiserne oppdaget St. Helena i 1502 var øya ubebodd. Øya ble senere okkupert av både nederlendere og engelskmenn. I 1673 kom øya under Det engelske Ostindiske kompani, og i 1834 ble øya britisk kronkoloni.

St.Helena ble kjent som stedet hvor Napoléon Bonaparte ble deportert til av britene etter Frankrikes nederlag i slaget ved Waterloo i 1815. Napoleon levde på Longwood midt på øya til sin død i 1821. Kisten hans ble i 1840 ført til Paris og plassert i Invalidesdomen.[3]

Frem til åpningen av Suezkanalen i 1869 var øyas havn en viktig kullstasjon. Under boerkrigen ble flere tusen krigsfanger sendt til øya, i perioden 1900–1903.[4]

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Kart over St. Helena.

St. Helena er et av de mest isolerte stedene i verden, beliggende i Sør-Atlanteren med over 2 000 km til nærmeste land. Øya er administrativt tilknyttet to andre isolerte britiske øyer i Sør-Atlanteren, Ascension som ligger 1 300 km nordvest og Tristan da Cunha beliggende 2 430 km sør. St. Helena ligger i den vestlige hemisfære og har samme lengdegrad som Cornwall i Storbritannia.

Øya har et totalt areal på 122 km² og består hovedsakelig av kupert terreng av vulkansk opprinnelse. Øyas høyeste punkt er Diana's Peak på 818 moh, som i 1996 ble øyas første nasjonalpark. Det er flere holmer utenfor kysten av øya, inkludert Castle Rock, Speery Island, The Needle, Lower Black Rock, Upper Black Rock, Bird Island, Black Rock, Thompson's Valley Island, Peaked Island, Egg Island, Lady's Chair, Lighter Rock (West), Long Ledge, Shore Island, George Island, Rough Rock Island, Flat Rock, The Buoys, Sandy Bay Island, The Chimney, White Bird Island og Frightus Rock, som alle er innenfor én kilometer fra kysten.

Klima

[rediger | rediger kilde]

St. Helena har et tropisk og mildt klima med sin beliggenhet i Benguelastrømmen, og har en konstant passatvind.[4] Klimaet varierer på øya, hvor temperaturen i Jamestown på øyas nordlige leside er mellom 20–32 °C om sommeren (januar til april) og 15–26 °C resten av året. Temperaturene på øyas sentrum er i gjennomsnitt 5–6 °C lavere.[5] Jamestown har i tillegg lite årlig nedbør, mens høyereliggende land og sørkysten har årlig nedbør på 750 – 1000 mm, og er langt mer skydekket.

Flora og fauna

[rediger | rediger kilde]
St. Helenas nasjonalfugl, Sankthelenalo (Charadrius sanctaehelenae).[6]
Foto: Andrew Neaum

St. Helena har minst 40 plantearter som er endemisk for øya.[4] Øyas sentrum er dekket av skog, og deler av skogen er plantet og inngår i Millennium Forest project. Høylandsområdene på øya inkluderer det meste av øyas endemiske flora og fauna. Kyststripen er for det meste uten vegetasjon og består av vulkanske bergarter. Det finnes kun innførte pattedyr på øya, slik som kaniner, rotter, mus, samt ferale (forvillede) katter og hunder. Da øya ble befolket førte det raskt til at blant annet den endemiske kjempehærfuglen (Upupa antaios) ble utryddet.[7]

St. Helenas nasjonalfugl, Sankthelenalo (Charadrius sanctaehelenae) vises på våpenskjoldet og i flagget.[6]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Befolkningssammensetning

[rediger | rediger kilde]
St. Helenas hovedstad Jamestown hadde 640 innbyggere i 2008[2]. Bildet viser Jamestown sett fra luften i 1985.
Foto: Andrew Neaum

St. Helena ble først bosatt av engelskmenn i 1659. Øya har en befolkning på 3 924 (2022), hovedsakelig personer nedstammet fra britiske bosettere og soldater, slaver og kinesere. Slavene ble bragt til øya fra starten av og kom hovedsakelig fra Afrika, blant annet fra Kapp Verde, Gullkysten og vestkysten av Afrika. Senere ble slaver fra India og Madagaskar bragt til øya. I 1792 ble antall slaver på øya ansett for å være for mange, og ingen ble importert etter dette.

I 1840 ble St. Helena en forsyningsbase for den britiske Vest-Afrika Skvadronen som skulle forhindre den atlantiske slavehandelen, hovedsakelig til Brasil, Vestindia og sørlige USA.[8] Mange tusen slaver ble frigitt på øya, hvor ca. 500 ble boende mens resten reiste videre til Vestindia og Kappstaden og til slutt til Sierra Leone. De første importerte kinesiske arbeiderne ankom i 1810 og i 1818 nådde den kineske befolkningen en topp på 618. Etter at den britiske kronen overtok øya fra Det britiske ostindiske kompani i 1834, ble kun et fåtall eldre kinesiske menn værende igjen. Flertallet ble sendt tilbake til Kina, men noen kilder sier de ikke kom lengre enn til Kappstaden.

Befolkningen på St. Helena innehar statsborgerskap i De britiske oversjøiske territorier og 21. mai 2002 fikk de også tilbake fullverdig britisk statsborgerskap i loven British Overseas Territories Act 2002, etter å ha blitt fratatt dette i 1981.[9]

Under perioder med arbeidsledighet har det vært et mønster med utvandring fra øya siden begynnelsen på 1800-tallet. De fleste utvandret til Storbritannia, Sør-Afrika, og i de første årene til Australia. Befolkningen har vært synkende siden slutten av 1980-tallet, og har falt fra 4 916 i 1998 til 3 867 i 2008[2]. I nyere tid har utvandringen vært preget av unge enslige som har fått langsiktige arbeidskontrakter på Ascension og Falklandsøyene, men siden retildelingen av britisk statsborgerskap i 2002 har utvandringen til Storbritannia økt på bakgrunn av utsikter til høyere lønn.

St. Helena er en av de få områdene i verden som aldri har hatt registrerte tilfeller av Hiv / Aids.[10]

Antall barn i aldersgruppen 0-15 år falt fra 1 176 i 1998 til 680 i 2008, en nedgang på 496 barn. Aldersgruppens andel av den totale befolkningen sank fra 23,7% i 1998 til 16,2% i 2008. Andelen av eldre økte fra 11,3% til 17,8% i samme periode, og utgjør nå 745 personer, en økning på 183 personer.[2]

Religion

[rediger | rediger kilde]
St. Pauls katedral på St. Helena er domkirken i Det anglikanske bispedømmet Saint Helena, og ligger i distriktet Saint Paul's, sør for Jamestown.
Foto: Peter Neaum

Majoriteten av folket tilhører Den anglikanske kirke (81% av befolkningen[2]) og er medlem av Det anglikanske bispedømmet Saint Helena, som inkluderer Ascension. Bispedømmet har egen biskop som er bosatt på St. Helena. 150-årsjubileet for bispedømmet ble feiret i juni 2009, og bispedømmet er det fjerde eldste i Den anglikanske kirken i det sørlige Afrika.[11] Frem til 1960-tallet inkluderte bispedømmet også Tristan da Cunha, men øya ble overført til Kappstaden bispedømme. St James' kirke i Jamestown er den eldste anglikanske kirke i den sørlige hemisfære og ble reist i 1772. Domkirken er St. Pauls katedral som stod ferdig i 1851.[11]

Andre kristne trossamfunn på øya inkluderer Den katolske kirke (siden 1852), Frelsesarmeen (siden 1886), baptister (siden 1845, 3% av befolkningen[2]), og i nyere tid, Syvendedagsadventister (siden 1949), Den nyapostoliske kirke og Jehovas vitner (6% av befolkningen[2]). Hver 33. innbygger på øya er et Jehovas vitne, noe som er den høyeste andelen i verden.[12] Bahai har også vært representert på øya siden 1954.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av øya

[rediger | rediger kilde]

De fleste historiske beretninger forteller at øya ble oppdaget 21. mai 1502 av den galisiske navigatøren João da Nova som seilte i tjeneste for den portugisiske kronen, og at han kalte den «Santa Helena» etter Helena av Konstantinopel. En annen teori er at øya som João da Nova oppdaget var Tristan da Cunha 2 430 km lengre sør, og at St. Helena ble oppdaget av noen av skipene i skvadron ekspedisjonen til Estêvão da Gama 30. juli 1503 (som fortalt i beretningen til Thomé Lopes).[13][14][15]

Portugiserne fant øya ubebodd med en overflod av trær og ferskvann. De importerte husdyr, frukttrær og grønnsaker, og bygget et kapell og ett eller to hus. Selv om de ikke etablerte noen permanent bosetning, var øya et viktig møtested og matkilde for skip på reise fra Asia til Europa.

Engelskmannen Sir Francis Drake fant sannsynligvis øya på sin siste jordomseiling (1577–1580).[16] Videre besøk av andre engelske oppdagelsesreisende fulgte, og når St. Helenas beliggenhet var mer allment kjent, begynte engelsk krigsskip å ligge på lur i området for å angripe karakker fra Portugisisk India på vei hjem. Under etableringen av den nederlandske Fjerne østen-handel begynte også nederlenderne å besøke øya hyppig. Portugiserne og spanjolene ga snart opp å anløpe øya regelmessig, delvis fordi de brukte havner langs den vestafrikanske kysten, men også på grunn av angrep på skip, skjending av deres kapell og religiøse ikoner, ødeleggelse av buskapen og plantasjer av nederlandske og engelske sjømenn.

De forente Nederlandene gjorde et formelt krav på St. Helena i 1633, men det er ingen bevis for at de noensinne okkuperte, koloniserte eller befestet den. Innen 1651 hadde nederlanderne i hovedsak forlatt øya i favør av sin kolonien ved Kapp det gode håp.

Det engelske Ostindiske kompani koloniserer øya

[rediger | rediger kilde]
«En utsikt over byen og øya St. Helena i Atlanterhavet som tilhører Det britiske ostindiske kompani», gravering ca. 1790

I 1657 ga Oliver Cromwell[17] Det engelske Ostindiske kompani tillatelse til å styre St. Helena, og året etter befestet selskapet øya og koloniserte den med plantasjeeiere. Den første guvernøren, kaptein John Dutton, kom i 1659, og fra denne datoen ble St. Helena Storbritannias nest eldste koloni (etter Bermuda). Et fort og et hus ble bygget. Etter gjenopprettelsen av det engelske monarkiet i 1660 mottok Det engelske Ostindiske kompani et Royal Charter som ga dem enerett til å befeste og kolonisere øya. Fortet ble omdøpt til James Fort, og byen til Jamestown, til ære for hertugen av York, senere Jakob II av England (James II på engelsk).

Det nederlandske ostindiske kompani tok over øya med makt i januar 1673, men engelske forsterkninger ble sendt, og i mai samme år var øya igjen under kontroll av Det engelske Ostindiske kompani. Selskapet opplevde vanskeligheter med å tiltrekke seg nye bosettere, og uro og opprør oppstod blant innbyggerne. Økologiske problemer, inkludert avskoging, jorderosjon, skadedyr og tørke, førte til at guvernør Isaac Pyke i 1715 foreslo at befolkningen ble flyttet til Mauritius. Forslaget ble ikke tatt til følge, og selskapet fortsatte å subsidiere øya på grunn av dens strategiske beliggenhet. En folketelling i 1723 registrerte 1 110 mennesker, inkludert 610 slaver.

Guvernørene på 1700-tallet prøvde å løse St. Helenas problemer ved å utvide treplantasjer, forbedre festningene, eliminere korrupsjon, bygge et sykehus, håndtere forsømmelse av avlinger og buskap, kontrollere forbruket av alkohol og innføre lovreformer. Fra omkring 1770 nøt øya en lang periode med velstand. Kaptein James Cook besøkte St. Helena i 1775 på den siste etappen av hans andre jordomseiling. St. Jameskirken ble reist i Jamestown i 1774 og i 1791-2 ble Plantation House bygget, og har siden vært den offisielle residensen til guvernøren.

Edmond Halley besøkte St. Helena etter uteksamineringen på University of Oxford i 1676, og satte opp et observatorium med et 7,3 meter langt teleskop, hvor han studerte stjernene fra den sørlige halvkule. To år senere ble 22-årige Edmond Halley berømt ved å utgi en katalog over posisjonene for 381 av sørhimmelens stjerner, som han hadde målt under sitt opphold på øya.[18]

Innførsel av slaver til øya ble ulovlig i 1792. Guvernør Robert Patton (1802–1807) anbefalte at Det britiske ostindiske kompani begynte å importere kinesisk arbeidskraft for å supplere den landlige arbeidsstokken. Arbeiderne kom i 1810, og i løpet av 8 år bodde det 600 kinesere på St. Helena. Mange fikk lov til å bosette seg fast på øya, og deres etterkommere ble integrert i befolkningen. En folketelling i 1814 registrerte 3 507 mennesker på øya.

Napoleons sendes i eksil til St. Helena

[rediger | rediger kilde]
Longwood House, St Helena: stedet hvor Napoleon tilbrakte sin eksiltilværelse.

Napoleon rykket inn med 125 000 mann i Belgia, hvor slaget ved Waterloo 18. juni 1815 satte endelig sluttstrek for Napoleonskrigene. Det var britene, under ledelse av Wellington, og prøysserne, under ledelse av Blücher, som der påførte Napoléon Bonaparte det avgjørende nederlaget. 22. juni abdiserte Napoleon for andre gang, og 9. juli gikk han ombord i en britisk krysser for å bli deportert til St. Helena.[19] Han ankom øya i oktober 1815 og bodde mesteparten av tiden på Longwood. Her dikterte han sine memoarer, hvor han fremstiller seg som revolusjonens sønn og frihetens forkjemper. Han døde av magekreft 5. mai 1821. I løpet av denne perioden forble St. Helena i Det britiske ostindiske kompanis besittelse, men den britiske regjeringen betalte merkostnadene som følge av bevoktning av Napoleon. St. Helena var da sterkt bevoktet med britiske tropper og med marineskip patruljerende rundt øya. I 1840 ble Napoleons kiste ført til Paris og bisatt i Invalidesdomen.[19] I 1858 kjøpte den franske keiseren Napoleon III på vegne av den franske stat Longwood House og området rundt. Eiendommen er fremdeles eid av den franske stat, og administreres av en fransk representant underlagt det franske utenriksdepartementet.

I 1817 viste folketellingen 821 hvite innbyggere, en garnison på 820 menn, 618 kinesiske gjestearbeidere, 500 frigjorte svarte og 1 540 slaver. I 1818 tok guvernør Hudson Lowe initiativet til frigjøring av slavene.

Øya blir kronkoloni

[rediger | rediger kilde]

Under bestemmelsene i «Saint Helena Act» fra 1833 ble kontrollen over øya, med tilhørende befestninger, fabrikker, offentlige bygninger og eiendommer, overført fra Det britiske ostindiske kompani til å bli en britisk kronkoloni.[20] Påfølgende kostnadsreduksjoner utløste starten på en langsiktig befolkningsnedgang, hvor de som hadde råd, forlot øya for å oppnå bedre muligheter andre steder. I siste halvdel av 1800-tallet ble dampskip som ikke var avhengig av passatvindene, introdusert, og åpningen av Suezkanalen medførte at antall skipsanløp til øya gikk ned fra 1100 i 1855 til 288 i 1889. I 1840 ble det på øya opprettet en britisk marinebase for å kontrollere forbudet mot slavehandel.

En lokal industriproduksjon av fiber av den newzealandske planten phormium ble startet opp igjen i 1907, og genererte betydelige inntekter under første verdenskrig.

Ascension ble underlagt St. Helena i 1922, og Tristan da Cunha fulgte i 1938. Under andre verdenskrig bygde USA flybasen Wideawake Field på Ascension i 1942, men på St. Helena var det ingen militær aktivitet.

Endring i statsborgerskap

[rediger | rediger kilde]

British Nationality Act fra 1981 omklassifiserte St. Helena og andre kronkolonier til å være britiske avhengige områder. Øybeboerne mistet sin status som «statusborgere i Storbritannia og koloniene», og dermed mistet de retten til arbeidsopphold i Storbritannia. De neste 20 årene kunne mange kun finne lavtlønnet arbeid for øymyndighetene, og den eneste tilgjengelige oversjøiske arbeidsmuligheten de hadde var på Falklandsøyene og Ascension. I 2002 gjenopprettet British Overseas Territories Act statsborgerskapet til øybeboerne, og endret navnet på de avhengige områdene til Britisk oversjøisk territorium.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

St. Helena er delt inn i åtte distrikter, alle med egne samfunnshus. Distriktene fungerer som valgkretser, hvor de fire mest befolkede har to representanter hver til den rådgivende forsamlingen, og de resterende distriktene har en representant hver.

St. Helenas distrikter

St. Helenas åtte distrikter[2]:

Distrikt Menn Kvinner Total Prosentandel Areal Befolkningstetthet
Jamestown 312 328 640 16,6
Half Tree Hollow 442 437 879 22,7
St. Paul´s 359 380 739 19,1
Blue Hill 81 68 149 3,9
Sandy Bay 106 96 202 5,2
Levelwood 165 146 311 8,0
Longwood 355 336 691 17,9
Alarm Forest 128 128 256 6,6
Totalt 1948 1919 3867 100,0

Avkolonisering

[rediger | rediger kilde]

St. Helena står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[21]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i St. Helena. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomite for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[22] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[23]

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[24] FN anser retten til selvstyre folket i et område som St. Helena har, for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen, uavhengig stat.[25]

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

St. Helena har sin egen valuta, sankthelensk pund, som er i paritet med britisk pund. Myndighetene på St. Helena produserer sine egne mynter og sedler, som i utformingen er lik sine britiske motstykker, men har lokale illustrasjonsbilder. Steder som aksepterer kredittkort og debetkort, er begrenset, men mange utsalgssteder aksepterer britisk pund.[26]

Øyas eneste kommersielle bank er Bank of Saint Helena, som ble etablert i 2003 ved Bank of St. Helena Ordinance. 1. april 2004 var banken i drift. Banken har filialer i Jamestown på St. Helena og Georgetown på Ascension og banken tok over virksomhetene til St. Helena government savings bank og Ascension Island Savings Bank, som deretter opphørte.[27] På St. Helena finnes det ingen minibanker og Bank of St. Helena tilbyr ikke nettbank til sine kunder.[28]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://www.sainthelena.gov.sh/st-helena/statistics/.
  2. ^ a b c d e f g h «The 2008 Population Census of St. Helena» (PDF) (på engelsk). Statistics Office, St. Helena. november 2009. Arkivert fra originalen (PDF) 7. august 2011. Besøkt 13. juni 2011. 
  3. ^ «Saint Helena». Store norske leksikon. Besøkt 14. juni 2011. 
  4. ^ a b c «The World Factbook, St. Helena, Ascension and Tristan da Cunha» (på engelsk). CIA. 25. mai 2011. Arkivert fra originalen 28. desember 2010. Besøkt 13. juni 2011. 
  5. ^ «About St. Helena» (på engelsk). St. Helena News Media Services. 2005. Arkivert fra originalen 20. mars 2012. Besøkt 14. juni 2011. 
  6. ^ a b «Nasjonalfugl». Store norske leksikon. Besøkt 18. juni 2011. 
  7. ^ (2019). St Helena Hoopoe (Upupa antaios). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1414146 on 19 January 2019).
  8. ^ «Liberated Africans depot in Rupert´s valley» (på engelsk). St. Helena National Trust. Besøkt 15. juni 2011. [død lenke]
  9. ^ «St. Helena celebrates the restoration of full citizenship» (på engelsk). The Daily Telegraph. 22. mai 2002. Besøkt 15. juni 2011. 
  10. ^ «St Helena 'risksimporting Aids'» (på engelsk). The Daily Telegraph. 25. mai 2006. Besøkt 15. juni 2011. 
  11. ^ a b «Diocese of St. Helena» (på engelsk). Diocese of St. Helena. Arkivert fra originalen 10. juli 2011. Besøkt 18. juni 2011. 
  12. ^ «Jehovas vitner verden over. Saint Helena». jw.org. Besøkt 29. april 2017. 
  13. ^ A.H. Schulenburg, 'The discovery of St Helena: the search continues'. Wirebird: The Journal of the Friends of St Helena, Issue 24 (Spring 2002), pp. 13–19.
  14. ^ Duarte Leite, História dos Descobrimentos, Vol. II (Lisbon: Edições Cosmos, 1960), 206.
  15. ^ de Montalbodo, Paesi Nuovamente Retovati & Nuovo Mondo da Alberico Vesputio Fiorentino Intitulato (Venice: 1507)
  16. ^ Drake and St Helena, privately published by Robin Castell in 2005
  17. ^ «Historical chronology». The St Helena Foundation. Arkivert fra originalen 16. juli 2012. Besøkt 29. oktober 2011. 
  18. ^ «Edmond Halley». Store norske leksikon. Besøkt 29. oktober 2011. 
  19. ^ a b «Napoleon». Store norske leksikon. Besøkt 29. oktober 2011. 
  20. ^ «Saint Helena Act 1833». Legislation.gov.uk. Besøkt 31. oktober 2011. 
  21. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  22. ^ «Special Committee on Decolonization 'No Longer Relevant' to Overseas Territories of United Kingdom, Fourth Committee Told». FNs generalforsamling. 11. oktober 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  23. ^ «Overseas Territories reaffirm self determination and call for de-listing from Decolonization Committee». MercoPress. 7. desember 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  24. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  25. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  26. ^ «Visitor information». Bank of St. Helena. Arkivert fra originalen 1. oktober 2011. Besøkt 6. november 2011. 
  27. ^ «History». Bank of St. Helena. Arkivert fra originalen 7. februar 2012. Besøkt 6. november 2011. 
  28. ^ «FAQ». Bank of St. Helena. Arkivert fra originalen 16. desember 2011. Besøkt 6. november 2011. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=St._Helena&oldid=24757390»