Helena (keiserinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
St. Helena
Keiserinne
Helena001 V.jpg
Født ca. 250
Drepanum i Bithynia (i dag Tyrkia)
Død 18. august 330
Nikomedia (i dag İzmit i Tyrkia)
Gravlagt Mausoleum of Helena, Trier domkirke, Vatikanmuseene, Lateran
Ektefelle Konstantius I
Barn Konstantin den store
Nasjonalitet Romerriket
Religion kristendom
Saligkåret -
Helligkåret Umiddelbart etter sin død
Anerkjent av Den katolske og den ortodokse kirke
Festdag 18. august
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Frankfurt am Main, Pesaro og Ascoli, bispedømmene Trier, Bamberg og Basel; for fargere, bergverksarbeidere, skattegravere og naglesmeder; mot lyn og ild; for gjen­finning av mistede eller stjålne gjenstander
I kunsten Med kors, keiser­krone, kirke­modell, kors eller nagler

Helena av Konstantinopel, fullt navn Flavia Iulia Helena (født 248/250 i Drepanon [i dag Karamürsel] i Bithynia; død formodentlig 18. august 330 i Nikomedia - i dag İzmit), var mor til den romerske keiser Konstantin den Store, som gav henne tittelen augusta. I den katolske og i de ortodokse kirker æres hun som helgen.

Hennes festdag i den katolske kirke er 18. august. Øya Sankta Helena er oppkalt etter henne.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Helena ble etter den fremherskende mening født ca 248/250 i Drepanon i provinsen Bithynia ved Bosporus. Hun kom fra meget enkle kår.[1] Kirkefaren Ambrosius av Milano kriver at hun var en god herbergsvertinne.[2] En slik enkel herkomst er det som alment antas, men det består egentlig en liten mulighet for at hun kom fra mer eleverte omstendigheter.[3] Så er det for eksempel en britisk legende som vil at hun var datter av en britannisk konge ved navn Coel.[4]

Mor til Konstantin[rediger | rediger kilde]

Hun hadde et forhold med den romerske offiser Constantius og de fikk mellom 272 og 280 sønnen Konstantin. Om Constantius og Helena også var gift, er omstridt. Det kan være at de to levde i et livslangt konkubinat.[5] Constantius Chlorus (i så fall) skilte seg i 289 fra Helena, for å ta Theodora til rekte; hun var stedatteren av keiser Maximian. Han ble adoptert og i 293 innen rammen av det romerske tektarki utnevnt til caesar (underkeiser).

Etter Constantius Chlorus' død overtok sønnen Konstantin farens hær, og ble utropt av hæren til overkeiser (augustus) den 25. juli 306 i det som i dag er York. Etter sin regjeringsovertakelse hentet han sin mor til Trier.

Helenas follis

Constantius Chlorus forble hedning, men Helena lot seg døpe. Hennes sønn Konstantin seiret i 312 under Jesu Kristi banner over sin motstander Maxentius i slaget ved Ponte Milvio, og utstedte året etter Toleranseediktet i Milano.

Reise til Palestina[rediger | rediger kilde]

Ifølge biskop Ambrosius av Milano og Eusebius reiste Helena i en alder formodentlig 76 år til Palestina. Underveis var hun en tid på Kypros, noe som senere skulle spille en rolle for den stedlige kirkes autokefale karakter.

I Jerusalem henviste Helena ca 326 biskop Makarios til det forhold at en overlevering tilsa at Jesu grav skulle ligge under det Venustempel som romerne hadde bygd på 100-tallet. Dette tempelet var blitt bygs av keiser Hadrian etter Bar Kochba-oppstanden, dor å få satt en stopper for den kriste venerasjon av graven, for allerede i løpet av de første hundre år etter Jesu korsfestelse var Golgata og graven ca 40 meter unna blitt til viktige steder for den voksende gruppe jødekristne.

Da Hadrian etter å i 125 hadde slått ned oppstanden, og over det ødelagte Jerusalem grunnla romerkolonien Aelia Capitolina, innviet han buen til sin yndlingsgudinne Venus og lot bygge et stort tempel over de førkristne templer i vestkanten av byens Forum. En høy terrasse dekket den antatte graven og hele Golgataklippen, og på den stilte men opp et Venus-stele. Denne kunstige terrasse er det som vel hadde bevart for senere tider de de to kristne hellige steder.[6]

Det sanne kors identifiseres

Etter legenden fikk Helena igangsatt gravearbeider, og fant da blant annet rester av Jesu kors og den hellige Grav. Helena lot restene av Jesu kors dele i tre. Én tredel forble i Jerusalem,[7] én tredel tok keisermoren med tilbake til Roma,[8] og én tredel sendte hun til sin sønn i Konstantinopel.[9]

Den hellige Helenas gravmæle i kirken Santa Maria in Aracoeli
Helenas sarkofag, original i Vatikanmuseet

Over graven og funnstedet for korset lot Helena og hennes sønn Konstantin bygge en basilika, den såkalte Gravkirken. Også Fødselskirken i Betlehem og den senere ødelagte Eleona- (det vil si Helena-)basilikaen på Oljeberget kan tilbakeføres til Helena. I tillegg stod humn bak gyggingen av en rekke andre kirker, ikke bare i Jerusalem.

Helena tilskrived dessuten funnet og medstakelsen av relikviene etter De hellige tre konger. Først var de i hennes families besittelse, og så skjenket til biskop Eustorgius. De kom etterhvert til Milano, og så sener ebragte keiser Fredrik Barbarossa dem til Kölnerdomen. De der bevarte vevstykker oppvuiser store likheter med sammenligingsstykker fra Syria fra den aktuelle tid ved begynnelsen av den kristne tidsregning.

Helenas dødsår angis varierende til noe fra 329 til 335. Men året 329 er det mest sannsynlige, ettersom det etter dette år ikke er blitt preget mynter med hennes navn. Hun døde dermed formodentlig det året, den 18. august 329 i Nikomedia (İzmit).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Paul Dräger (utg.): Historie über Herkunft und Jugend Constantins des Großen und seine Mutter Helena. Lateinisch/Deutsch, 2., erweiterte Auflage, Kliomedia, Trier 2010, ISBN 978-3-89890-152-9.
  • Paul Dräger (utg.): Lebensbeschreibung oder eher Predigt von der hl. Helena gemäß der Verfasserschaft Almanns. Lateinisch/Deutsch. Aus den Acta Sanctorum (1737/1867), verglichen mit der Handschrift der Stadtbibliothek Trier, Kliomedia, Trier 2007, ISBN 978-3-89890-113-0.
  • Stephan Borgehammar: How the Holy Cross was Found. From Event to Medieval Legend. Dissertation. Uppsala 1991. Almqvist & Wiksell, Stockholm 1991, ISBN 91-22-01432-2 (Bibliotheca Theologiae Practicae. Kyrkovetenskapliga Studier. 47).
  • Jan Willem Drijvers: Helena Augusta. The Mother of Constantine the Great and her Finding of the True Cross. Brill, Leiden u. a. 1992, ISBN 90-04-09435-0 (Brill's Studies in intellectual History. 27).
  • Richard Klein: Helena II (Kaiserin). In: Reallexikon für Antike und Christentum. Band 14. 1988, Sp. 355–375.
  • Hans A. Pohlsander: Helena – Empress and Saint. Ares, Chicago IL 1995, ISBN 0-89005-562-9.
  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Helena» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 701.
  • Sandra Ann Fortner, Andrea Rottloff: Auf den Spuren der Kaiserin Helena. Spätantike Pilgerinnen auf dem Weg ins Heilige Land. Sutton Verlag 2000, ISBN 978-3-89702-239-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anonymus Valesianus 2,2,2.
  2. ^ Ambrosius av Milano, De obitu Theodosii 42.
  3. ^ Det mener Timothy D. Barnes: Constantine: Dynasty, Religion and Power in the Later Roman Empire. Chichester 2011, s. 27ff.
  4. ^ Antonina Harbus: Helena of Britain in medieval legend.
  5. ^ Det mener Manfred Clauss, Konstantin der Große und seine Zeit, C. H. Beck, München 1996, S. 19; Richard Klein, Helena II (Kaiserin), i: Reallexikon für Antike und Christentum, Bind 14, 1988, Sp. 355–375, her Sp. 356. Bruno Bleckmann, Konstantin der Große, Rowohlt, Reinbek 1996, s. 16 taler om et „langjährige[n] Lebensgemeinschaft, die unter Soldaten durchaus als eheähnliches Verhältnis galt“. Derimot mener Ambrosius av Milano, og Timothy D. Barnes, The new empire of Diocletian and Constantine, London 1982, s. 36, at de nok var gift.
  6. ^ Også bygningsdeler fra Forum er blitt bevart - deler som var direkte inntil Golgata - det dreier deg om et henendsa brennofferalter, og litt lengre til steden st libasjonsalter, i: Gerhard Kroll: Auf den Spuren Jesu, Leipzig 1988, s. 366 f.
  7. ^ Jerusalemdelen av Det sanne kors befant seg i en sølvkasse: Theodoret, Hist.Ecc.I, 17; Sozomenos, Hist.Ecc.II, 1; Rufinus, Hist.Ecc.X, 7f; Egeria, Itinerarium 37,1; Sokrates Scholasticus, Hist.Ecc.I, 17
  8. ^ Det store trestykke av Det sanne kors i Vatikanet ble bragt fra S. Croce in Gerusalemme i 1629 ført til Peterskirken på befaling av Barberini-paven Urban VIII, der det senere ble oppbevart i Det hellige kors' relikviekapell.
  9. ^ Chronica regia Coloniensis (sub annorum 1238 - 1240 ), S 203; Waitz, Georg [utg.],Monumenta Germaniae Historica, [Scriptores]: Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, 18, Hannover 1880, Seite 203 (Pars Sexte, continuatio tertia monachi S. Pantaleon): Nach der Eroberung der Stadt (Konstantinopel im Jahre 1204) wurden unschätzbare Reichtümer gefunden, unvergleichlich kostbare Edelsteine und auch ein Teil des Kreuzes des Herrn, das, von Helena aus Jerusalem überführt und mit Gold und kostbaren Edelsteinen geschmückt, dort höchste Verehrung erfuhr. Es wurde von den anwesenden Bischöfen zerstückelt und mit anderen sehr kostbaren Reliquien unter die Ritter aufgeteilt; später, nach deren Rückkehr in die Heimat, wurde es Kirchen und Klöstern gestiftet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Helena of Constantinople – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons