Hopp til innhold

Helena (keiserinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sankta Helena (helgen)»)
St. Helena
Keiserinne
Fødtca. 250
Drepanum i Bithynia (i dag Tyrkia)
Død18. august 330
Nikomedia (i dag İzmit i Tyrkia)
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
EktefelleKonstantius I
BarnKonstantin den store[1][2]
NasjonalitetRomerriket
GravlagtMausoleum of Helena (–) (kildekvalitet: cirka)
Trier domkirke (ukjent–) (av: skalle)
Vatikanmuseene (ukjent–)
Lateran (–ukjent) (kildekvalitet: cirka)
Saligkåret-
HelligkåretUmiddelbart etter sin død
Anerkjent avDen katolske og den ortodokse kirke
Festdag18. august
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenFrankfurt am Main, Pesaro og Ascoli, bispedømmene Trier, Bamberg og Basel; for fargere, bergverksarbeidere, skattegravere og naglesmeder; mot lyn og ild; for gjen­finning av mistede eller stjålne gjenstander
I kunstenMed kors, keiser­krone, kirke­modell, kors eller nagler
Helena på Commons

Helena av Konstantinopel, fullt navn Flavia Iulia Helena (født ca. 248–250 i Drepanon – i dag Karamürsel – i Bithynia; død formodentlig 18. august 330 i Nikomedia – i dag İzmit), var mor til den romerske keiser Konstantin den store, som gav henne tittelen Augusta. I den katolske kirken og i de ortodokse kirkene æres hun som helgen.

Hennes festdag i den katolske kirke er 18. august. Øya Sankta Helena er oppkalt etter henne.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

De fleste historikere er enige om at Helena ble født rundt 248–250 i Drepanon i provinsen Bithynia ved Bosporus. Hun kom trolig fra meget enkle kår.[3] Kirkefaren Ambrosius av Milano skrev at hun var en god herbergsvertinne.[4] Den alminnelige oppfatningen blant historikere er at hun hadde en slik enkel herkomst, men det er en viss mulighet for at hun hadde bakgrunn i et høyere sosialt sjikt.[5] Det eksisterer også en britisk myte som hevder at hun var datter av en britannisk konge som het Coel.[6]

Constantius og Konstantin

[rediger | rediger kilde]

Helena hadde et forhold til den romerske offiseren Constantius, og mellom 272 og 280 fikk de sønnen Konstantin. Om Constantius og Helena også var gift, er omstridt. Det kan være at de to levde i et livslangt konkubinat.[7] Dersom de var gift, må Constantius Klorus ha vært skilt fra Helena i 289, siden han da giftet seg med Theodora, som var stedatteren til keiser Maximian. Han ble adoptert og i 293 utnevnt til caesar (underkeiser) – slik ble det romerske tetrarkiet (det vil si et system med fire personer som styrer ett og samme rike) grunnlagt.

Da Constantius Klorus lå på dødsleiet i 306, i det som i dag er York, rådet han hæren sin til å innsette sønnen Konstantin som sin øverste sjef når han selv var død. På farens dødsdag 25. juli 306 ble Konstantin utropt av hæren til overkeiser (augustus). Etter sin regjeringsovertakelse hentet han sin mor til Trier.

Helenas follis

Constantius Chlorus forble hedning, men Helena lot seg døpe. Hennes sønn Konstantin seiret i 312 under Jesu Kristi banner over sin motstander Maxentius i slaget ved Ponte Milvio, og utstedte året etter Toleranseediktet i Milano.

Helenas reise til Palestina

[rediger | rediger kilde]

Ifølge biskop Ambrosius av Milano og Eusebius reiste Helena i en alder av rundt 76 år til Palestina. Underveis var hun en tid på Kypros, noe som senere skulle spille en rolle for den stedlige kirkes autokefale karakter.

Rundt år 326 befant Helena seg i Jerusalem, og der skal hun ha minnet biskop Makarios på at en overlevering tilsa at Jesu grav skulle ligge under det Venustempelet som keiser Hadrian hadde reist etter å ha slått ned Bar Kochba-oppstanden. Keiser Hadrian hadde ønsket å sette en stopper for de kristnes tilbedelse av graven, for allerede i løpet av de første hundre år etter Jesu korsfestelse var Golgata og graven ca 40 meter unna blitt til viktige steder for den voksende gruppen av jødekristne.

Da Hadrian hadde slått ned oppstanden og grunnlagt romerkolonien Aelia Capitolina på ruinene av det ødelagte Jerusalem, reiste han en triumfbue til ære for sin yndlingsgudinne Venus, og lot bygge et stort tempel over de førkristne templene i vestkanten av byens Forum. En høy terrasse dekket den antatte graven og hele Golgataklippen, og på den ble det stilt opp en Venus-stele. Denne kunstige terrassen har muligvis bevart de to kristne hellige steder.[8]

Det sanne kors identifiseres.

Legenden sier at Helena fikk satt i gang utgravninger på stedet, og at det da ble funnet blant annet rester av Jesu kors og den hellige Grav. Helena lot restene av Jesu kors bli delt i tre. Én tredel forble i Jerusalem,[9] én tredel tok keisermoren med tilbake til Roma,[10] og én tredel sendte hun til sin sønn i Konstantinopel.[11]

I Sigurd Jorsalfares saga – som gjengitt i håndskriftet Hulda – fortelles at Helena fikk korset sagd i to deler på langs. Den fremste delen, som var stenket av Kristi blod, lot hun ifølge sagaen bli værende i Jerusalem; mens den bakre halvdelen, som hadde vært lengst unna Kristus, fikk hun sendt til sin sønn Konstantin i Miklagard. Den biten av korset som kong Sigurd fikk i gave av kong Balduin 1. av Jerusalem, var dermed – ifølge sagaen – fra den delen av korset der Kristi blod var trengt inn.[12]

Den hellige Helenas gravmæle i kirken Santa Maria in Aracoeli.
Helenas sarkofag, original i Vatikanmuseet.

Over graven og funnstedet for korset lot Helena og hennes sønn Konstantin bygge en basilika, den såkalte Gravkirken. Også Fødselskirken i Betlehem og den senere ødelagte Eleona-basilikaen (Eleona er en variant av navnet Helena) på Oljeberget kan tilbakeføres til Helena. I tillegg stod hun bak oppførelsen av en rekke andre kirker, ikke bare i Jerusalem.

Helena fant angivelig relikviene etter De hellige tre konger, som først var i hennes families besittelse før de ble skjenket til biskop Eustorgius. Etterhvert kom de til Milano, og senere bragte keiser Fredrik Barbarossa dem til Kölnerdomen. Disse relikviene er tekstilbiter som har mange likhetstrekk med tekstilfunn som stammer fra Syria fra samme tid, altså fra starten av den kristne tidsregning.

Det er usikkert når Helena døde; det er vanlig å anta at det skjedde mellom 329 og 335. Året 329 er det mest sannsynlige, ettersom det ikke ble preget mynter med hennes navn etter det året. Hun døde dermed formodentlig samme år, den 18. august 329 i Nikomedia (İzmit).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Paul Dräger (red.): Historie über Herkunft und Jugend Constantins des Großen und seine Mutter Helena. Latin/tysk, 2. utvidede utgave, Kliomedia, Trier 2010, ISBN 978-3-89890-152-9.
  • Paul Dräger (red.): Lebensbeschreibung oder eher Predigt von der hl. Helena gemäß der Verfasserschaft Almanns. Lateinisch/Deutsch. Aus den Acta Sanctorum (1737/1867), verglichen mit der Handschrift der Stadtbibliothek Trier, Kliomedia, Trier 2007, ISBN 978-3-89890-113-0.
  • Stephan Borgehammar: How the Holy Cross was Found. From Event to Medieval Legend. Avhandling. Uppsala 1991. Almqvist & Wiksell, Stockholm 1991, ISBN 91-22-01432-2 (Bibliotheca Theologiae Practicae. Kyrkovetenskapliga Studier. 47).
  • Jan Willem Drijvers: Helena Augusta. The Mother of Constantine the Great and her Finding of the True Cross. Brill, Leiden u. a. 1992, ISBN 90-04-09435-0 (Brill's Studies in intellectual History. 27).
  • Richard Klein: Helena II (Kaiserin). I: Reallexikon für Antike und Christentum. Bind 14. 1988, sidene 355–375.
  • Hans A. Pohlsander: Helena – Empress and Saint. Ares, Chicago IL 1995, ISBN 0-89005-562-9.
  • (de) Friedrich Wilhelm Bautz: «Helena» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 701.
  • Sandra Ann Fortner, Andrea Rottloff: Auf den Spuren der Kaiserin Helena. Spätantike Pilgerinnen auf dem Weg ins Heilige Land. Sutton Verlag 2000, ISBN 978-3-89702-239-3.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ ESBE/Holy Helena[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ESBE/Constantine the Great[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Anonymus Valesianus 2,2,2.
  4. ^ Ambrosius av Milano, De obitu Theodosii 42.
  5. ^ Det mener Timothy D. Barnes: Constantine: Dynasty, Religion and Power in the Later Roman Empire. Chichester 2011, s. 27ff.
  6. ^ Antonina Harbus: Helena of Britain in medieval legend.
  7. ^ Det mener Manfred Clauss, Konstantin der Große und seine Zeit, C. H. Beck, München 1996, S. 19; Richard Klein, Helena II (Kaiserin), i: Reallexikon für Antike und Christentum, Bind 14, 1988, Sp. 355–375, her Sp. 356. Bruno Bleckmann, Konstantin der Große, Rowohlt, Reinbek 1996, s. 16 taler om et „langjährige[n] Lebensgemeinschaft, die unter Soldaten durchaus als eheähnliches Verhältnis galt“. Derimot mener Ambrosius av Milano, og Timothy D. Barnes, The new empire of Diocletian and Constantine, London 1982, s. 36, at de nok var gift.
  8. ^ Også bygningsdeler fra Forum er blitt bevart - deler som var direkte inntil Golgata - det dreier seg om et brennofferalter, og litt lengre til stedet et alter, ifølge Gerhard Kroll: Auf den Spuren Jesu, Leipzig 1988, s. 366 f.
  9. ^ Jerusalemdelen av Det sanne kors befant seg i en sølvkasse: Theodoret, Hist.Ecc.I, 17; Sozomenos, Hist.Ecc.II, 1; Rufinus, Hist.Ecc.X, 7f; Egeria, Itinerarium 37,1; Sokrates Scholasticus, Hist.Ecc.I, 17
  10. ^ Det store trestykke av Det sanne kors i Vatikanet ble bragt fra S. Croce in Gerusalemme i 1629 ført til Peterskirken på befaling av Barberini-paven Urban VIII, der det senere ble oppbevart i Det hellige kors' relikviekapell.
  11. ^ Chronica regia Coloniensis (sub annorum 1238 - 1240 ), S 203; Waitz, Georg [utg.],Monumenta Germaniae Historica, [Scriptores]: Scriptores rerum Germanicarum in usum scholarum, 18, Hannover 1880, Seite 203 (Pars Sexte, continuatio tertia monachi S. Pantaleon): Nach der Eroberung der Stadt (Konstantinopel im Jahre 1204) wurden unschätzbare Reichtümer gefunden, unvergleichlich kostbare Edelsteine und auch ein Teil des Kreuzes des Herrn, das, von Helena aus Jerusalem überführt und mit Gold und kostbaren Edelsteinen geschmückt, dort höchste Verehrung erfuhr. Es wurde von den anwesenden Bischöfen zerstückelt und mit anderen sehr kostbaren Reliquien unter die Ritter aufgeteilt; später, nach deren Rückkehr in die Heimat, wurde es Kirchen und Klöstern gestiftet.
  12. ^ Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie bind 2 (s. 450), Gyldendal, Oslo, 1962

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helena_(keiserinne)&oldid=24138657»