Slåtter (Grieg)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slåtter er en samling klaverstykker av Edvard Grieg. Den ble utgitt av Peters-forlaget i Leipzig som op. 72. Den tyske tittelen er Bauerntänze. Etter Griegs ønske ble fiolintranskripsjonene av Johan Halvorsen publisert samtidig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Slåtter, op. 72, er bearbeidelser av slåtter for hardingfele etter den gamle mesterspillemannen Knut Johannesen Dale som sto i tradisjonen etter Myllarguten og Håvard Gibøen. Slåttene ble nedtegnet av Johan Halvorsen i løpet av en intens 14 dagers «session». Grieg la seg tett opp til Halvorsens nedtegnelser, høyre hånd følger slåttemelodien og er teknisk krevende med forsiringer og rytmiske spissfindigheter, venstre hånd harmoniserer melodien med utsøkte og komplekse akkordprogresjoner.

Slåttene vakte snart oppsikt både i Norge og i utlandet. De framsto som noe nytt og originalt innen klaverlitteraturen, og Halvorsen selv skrev til Grieg i sommer 1906 at unge musikere i Frankrike hadde oppdaget Slåttene og hadde uttrykt sin begeistring for «le nouveau Grieg».[1]

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Men norske spelemenn reagerte ikke bare positivt. Det skyldtes at Halvorsen, som ikke kjente tradisjonen innenfra, misforsto en del av det han hørte – for eksempel oppfattet han ikke rytmen i Telemarkspringarene riktig og satte taktstrekene feil. Han fikk ikke alltid med seg hele slåtten heller. Grieg hadde altså til dels unøyaktige nedskrifter å bygge på.

Et annet problem er at et klaver stemt likesvevende med 12 like halvtonetrinn i oktaven ikke kan gjengi de gamle spillemennenes utempererte tonalitet og delvis avvikende tonetrinn. Det er kanskje ikke så merkelig at spelemenn som kjenner slåttene i muntlig tradisjon har gitt uttrykk for at opus 72 har forvansket de slåttene som er lagt til grunn, men at Grieg skulle ha skadet folkemusikken som sådan, er å gå for langt; Grieg har med sin respekt for folkemusikken utvilsomt gagnet folkemusikkens omdømme. Ole Bull, Edvard Grieg og Johan Halvorsen bidro til å gi folkemusikken, og ikke minst hardingfelespelet, prestisje «som lødig kunst og nasjonalskatt».[2]

Grieg selv forsto problemene og hadde motforestillinger mot å bearbeide slåttene. Han hadde imidlertid ikke til hensikt å være folkemusiker. Hans prosjekt var å bygge på folkemusikalske elementer innenfor kunstmusikkens rammer.

Den ungarske komponisten Béla Bartók kjente Griegs bearbeidelser. Hans tidlige folkemusikkbearbeidelser ligger tett opp til Griegs tonespråk.

Innspillinger og tilgjengelig sammenlikningsgrunnlag[rediger | rediger kilde]

Det finnes materiale som gjør det mulig å bedømme Halvorsens nedtegnelser og Griegs slåtter ut fra overleveringen. Sven Nyhus har gitt ut et notehefte med tilhørende CD der man kan høre Griegs bearbeidelser og sammenlikne med slåttene slik de har levd, og lever, i spelemannstradisjonen. Sønnesønnene til Knut Dale, storspelemennene Johannes Dale og Gunnar Dale, hadde slåttene i direkte overlevering fra farfaren. Det er også tatt med eksempler på gamle voksrullopptak fra 1910 der Knut Dale selv spiller.

Ingfrid Breie Nyhus og Åshild Breie Nyhus utga albumet Edvard Grieg: Slåtter Opus 72 i 2007. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2007 i klassen Klassisk musikk.

Innhold (originaltitler)[rediger | rediger kilde]

  • 1. Giböens Bruremarsch
  • 2. John Væstafæs Springdans
  • 3. Bruremarsch fra Telemarken
  • 4. Haugelåt
  • 5. Prillaren fra Os Præstegjeld
  • 6. Gangar
  • 7. Rötnamsknut
  • 8. Bruremarsch (efter Møllarguten)
  • 9. Nils Rekves halling
  • 10. Knut Luråsens halling I
  • 11. Knut Luråsens halling II
  • 12. Springdans (efter Møllarguten)
  • 13. Håvar Giböens Draum
  • 14. Tussebrurefæra på Vossevangen
  • 15. Skuldalsbruri
  • 16. Kivlemöyerne (Springdans)
  • 17. Kivlemöyerne (Gangar)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grieg, Edvard (1997): Briefwechsel mit dem Musikverlag C.F. Peters 1863–1907, utg. ved Finn Benestad og Hella Brock. Peters: Frankfurt/Main, Leipzig, London, New York, s. 607
  2. ^ Norges musikkhistorie b. 2, 2000, s. 120.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]