Hjemmeundervisning
Hjemmeundervisning er grunnskoleopplæring som foreldrene til barnet selv tar ansvaret for. I Europa er Storbritannia det mest liberale og Tyskland det mest restriktive landet.[trenger referanse]
I alle land er det to ideologiske hovedgrupper av hjemmeundervisning: 1) konservative, ofte kristen middelklasse, som mye gir undervisning i hjemmet og 2) «unschoolere» som legger vekt på barnesentrert og lite voksenstyrt læring (natural learning).[trenger referanse]
Det er over 1,5 million hjemmeundervisningselever i USA. I Europa er det færre, 10 000–50 000 i Storbritannia, ca. 5000 i Frankrike, 500–1000 i Tyskland og ca. 300 i Norge.[trenger referanse] I Sverige (2010) og i søreuropieske land som Spania (2014) har retten til hjemmeundervisning blitt sterkt innskrenket.[trenger referanse] I nordeuropeiske land som Norge, Danmark, Finland og Estland er retten til hjemmeundervisning for tiden ikke truet.[trenger referanse] I Øst-Europa og Latin-Amerika er det vekst i hjemmeundervisning.[trenger referanse] Internasjonalt brukes betegnelsen «home education» mest i Europa og «homeschooling» i USA og resten av verden.
Norge[rediger | rediger kilde]
Det er grunnskoleopplæringsplikt i Norge, ikke skoleplikt. Hjemmeundervisning skjer utenfor skolen. Hjemmeundervisning skal være tilsvarende den opplæring som blir gitt i skolen. I Norge skal kommunen føre tilsyn med hjemmeundervisningen.
For å begynne med hjemmeundervisning i Norge sender foreldrene et brev til kommunen/skolen og melder om at de skal starte opp. Det er så kommunens ansvar å føre tilsyn. Det er lovlig å samarbeide om hjemmeundervisning i Norge, men dette må ikke være en skole. Det er skrevet en doktoravhandling om hjemmeundervisning i Norge.[1]
