Moen-saken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Fritz Moens grav, omgitt av (f.v.) John Christian Elden (forsvarer under gjenopptakelsessaken) og Tore Sandberg (privatetterforsker)

Moen-saken er Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker.

Den sterkt funksjonshemmede (bl.a. døvstum og lam i høyre arm) Fritz Moen ble i 1978 dømt for å ha voldtatt og drept en 20 år gammel jente ved Stavne i Trondheim.

I 1981 ble han i tillegg dømt for i 1976 å ha tatt livet av en annen 20 år gammel jente ved Nardo i Trondheim. Tilsammen ble Fritz Moen dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring.

I 1998 begynte journalist Tore Sandberg å engasjere seg sterkt i begge drapssakene, og hevdet at det var begått justismord mot Fritz Moen. I 2002 begjærte advokat John Christian Elden gjenopptakelse av begge drapssakene.

I 2004 ble Moen først frikjent for det ene drapet, og i 2006 ble han frikjent for det andre, etter at en 67 år gammel mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie[1]. Fritz Moen døde 28. mars 2005, fremdeles kjent som skyldig i å ha begått et drap.

Saken har ført til alvorlige anklager mot norsk rettsvesen, og i likhet med i Lilandsaken besluttet regjeringen å nedsette et eget granskningsutvalg for å vurdere påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Utvalget fremla sin rapport den 25. juni 2007, og kom med meget skarp kritikk av politiets, påtalemyndighetens og rettens rolle i saken. Norske medier har også fått kraftig kritikk for å ikke ha ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og kritikk for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått.

Sakene og dommene[rediger | rediger kilde]

Drapet på Torunn Finstad (Torunn-saken)[rediger | rediger kilde]

Kart som viser åstedet for mordet på Torunn Finstad.
Fritz Moen ved rekonstruksjon av mordet på Torunn Finstad.

Tirsdag den 4. oktober 1977 ble den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savnet, og torsdag den 6. oktober ble hun funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Torunn Finstad var student ved NTH.

Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober (ifølge avhørsreferater) at han hadde «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven». Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt henne. Moens forsvarer under denne rettssaken var Hallstein Pedersen, Trondheim.

Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Fritz Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring.

Dommen[rediger | rediger kilde]

«Tiltalte Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, 1. og 2. ledd, § 192, 2. straffalternativ og § 212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens § 62, til fengsel i 20 – tjue – år med fradrag av 235 – tohundreogtrettifem – dager for utholdt varetektsarrest.

Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b).

I medhold av straffelovens § 39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens § 39 nr. 1 litra a – f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 – ti – år uten rettens samtykke.»

Anke til Høyesterett[rediger | rediger kilde]

Etter anke til Høyesterett ble straffen den 15. september 1978 redusert til 16 års fengsel. Sikringsdommen ble opprettholdt.

  • Domsslutning:

« I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 – seksten – år. I straffen fragår i alt 344 – tre hundre og førtifire – dager for varetektsfengsel. »

Drapet på Sigrid Heggheim (Sigrid-saken)[rediger | rediger kilde]

Kart som viser åstedet for mordet på Sigrid Heggheim.
Fritz Moen ved rekonstruksjon av mordet på Sigrid Heggheim.

Lørdag den 11. september 1976, mer enn ett år før drapet på Torunn Finstad, var den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde bak en bensinstasjon på Nidarvoll i Trondheim. Sigrid Heggheim var også student ved NTH. Hun ble sist sett da hun tok farvel etter en fest på Studentersamfundet kl.02:00 natt til 5. september. Etterforskningen i Sigridsaken førte ikke til noen pågripelse.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, nå for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. Fritz Moen tilsto i avhør (ifølge døvetolk) å ha utført også disse ugjerningene. Aktor var Olaf Jakhelln.

Under rettssaken var det to vesentlige opplysninger som Fritz Moens forsvarer trakk fram:

  1. Ifølge den rettsmedisinske erklæringen, var det svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret kunne stamme fra den tiltalte, da blodtypen ikke samsvarte med tiltaltes blodtype.
  2. Det opprinnelig antatte drapstidspunktet ble av påtalemyndigheten forskjøvet nesten et døgn fram i tid (18-24 timer), til et tidspunkt da Fritz Moen ikke hadde alibi, på tross av at ingen hadde observert offeret etter det opprinnelig antatte dødstidspunktet, da tiltalte hadde alibi.

Etter at lagmannsretten hadde svart «ja» på skyldsspørsmålet, og da forsvarer, høyesterettsadvokat Olav Hestenes, holdt sin straffeutmålingsprosedyre i rettssaken mot Moen, sa han:

Sitat For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord. Sitat

Lagmann Karl Solberg reagerte øyeblikkelig:

Sitat Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten. Sitat
[2]

Etter lagmannens belæring ba også Olav Hestenes om en protokolltilførsel om hvordan lagmannen hadde rettledet juryen i forhold til det sentrale punktet om sædfunnet i offeret. Solberg nektet å etterkomme Hestenes' ønske. Hestenes ønsket videre at Solberg skulle referere konklusjonen i den rettsmedisinske erklæringen, som var at sæden ikke tilhørte Moen, og at offeret trolig var i live mens hun ble voldtatt. Dette ble også avvist av Solberg.

Da lagmannen fredag 18. desember 1981 satt punktum for Sigrid-saken ved å lese opp kjennelsen – fengsel i fem år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett for drapet på Torunn Finstad (til sammen 21 års fengsel og inntil 10 års sikring – lovverkets strengeste straff), avsluttet han, ifølge NTBs referat, slik:

Sitat Jeg (må) beklage(r) det som hendte. Det var uverdig. Sitat

Det Solberg siktet til, var Hestenes’ spontane reaksjon på kjennelsen skyldig/uskyldig som forelå dagen i forveien (Solberg var i 1984 også involvert i den såkalte Hage-saken).

Dommen[rediger | rediger kilde]

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffeloven § 192 annet straffalternativ jf. § 49 sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 5 – fem – år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jf. straffelovens § 64».

Anke til Høyesterett[rediger | rediger kilde]

Fritz Moen anket dommen til Høyesterett, men anken ble avvist ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 21. januar 1982.

Fortsatt sikring[rediger | rediger kilde]

Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.

Gjenopptakelse[rediger | rediger kilde]

Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-saken på slutten av 1990-tallet, og gikk offentlig ut med anklager om at det kunne være begått justismord.

Det var nå klart at det fantes biologiske spor (sæd og blod) som kunne vært DNA-analysert i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim. De biologiske sporene var imidlertid i 2000 forsvunnet (sannsynligvis destruert). Det var imidlertid notert at blodet var av blodtype A, noe som beviste at hverken blodet eller sæden stammet fra Fritz Moen.

Ved advokat John Christian Elden begjærte Fritz Moen 2. januar 2000 gjenopptakelse av begge drapssakene.

Ny avvisning[rediger | rediger kilde]

Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 ble begjæringen ikke tatt til følge for noen av sakenes vedkommende.

Domsslutning[rediger | rediger kilde]

  1. «Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge.
  2. Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge»

Ny anke[rediger | rediger kilde]

Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Frifinnelsene[rediger | rediger kilde]

Drapet på Sigrid Heggheim[rediger | rediger kilde]

Kjæremålsutvalgets arbeid[rediger | rediger kilde]

Kjæremålsutvalget gjennomgikk bevisene som forelå.

Biologiske spor[rediger | rediger kilde]

Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var til stede i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim, og begrunnet dette med at det er mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kan tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammer fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.

Utvalget fant det derfor unødvendig å ta stilling til spørsmålet om påtalemyndighetens forskyvning av det først antatte dødstidspunktet med 18-24 timer hadde hatt betydning for domfellelsen.

Kjæremålsutvalgets konklusjon[rediger | rediger kilde]

Utvalget fant at vilkårene var tilstede for gjenopptakelse av saken om drapet på Sigrid Heggheim.

Drapet på Torunn Finstad ble imidlertid ikke tillatt gjenopptatt.

Frifinnelsen[rediger | rediger kilde]

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. oktober 2004 (på dagen 27 år etter at Moen ble pågrepet av politiet for første gang) ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.

Domsslutning[rediger | rediger kilde]

«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd og overtredelse av straffeloven § 192 første ledd annet straffalternativ, jf tiltalebeslutning av 11. april 1978 post I og II.»

Drapet på Torunn Finstad[rediger | rediger kilde]

Saken opp for «Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»[rediger | rediger kilde]

Blant annet som en følge av Liland-saken, ble straffeprosesslovens kap. 27 endret, og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker opprettet fra 1. januar 2004, noe som i prinsippet skulle gjøre det enklere å få tatt opp igjen alvorlige straffesaker.

13. oktober 2004 sendte Fritz Moen v/advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken. Dette ble anført som en «foreløpig begjæring».

3. november 2004 ble advokat John Christian Elden av gjenopptakelseskommisjonen oppnevnt som Moens forsvarer, «for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring». I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

Fritz Moen død[rediger | rediger kilde]

Fritz Moen avgikk ved døden den 28. mars 2005, 63 år gammel. Moen ble funnet død i sin stol foran fjernsynet i leiligheten sin ved døvehjemmet Conrad Svendsen SenterNordstrand i Oslo 2. påskedag. 2005, men familien (halvbroren) ga uttrykk for at gjenopptakelsessaken måtte videreføres.

Tor Hepsøs tilståelse[rediger | rediger kilde]

Tor Hepsø, født i 1938, avgikk ved døden på sykehuset i Namsos 20. desember 2005.

To dager før sin død (den 18. desember), erkjente han overfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. I samråd med ham selv (Tor Hepsø), kontaktet sykehuspersonalet samme dag både politi og prost. Den 19. desember fastholdt han tilståelsen overfor to representanter for det lokale politiet og prost Inge Torset.

Biologiske spor destruert[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig fantes det biologiske spor (hårprøver) av den antatte gjerningsmannen også i Torunn-saken. I 2005 viste det seg imidlertid at disse biologiske sporene også hadde blitt destruert.

Gjenopptakelseskommisjonens arbeid og konklusjon[rediger | rediger kilde]

Forholdet med Fritz Moens handikap[rediger | rediger kilde]

Kommisjonen oppnevnte professor i spesialpedagogikk Arnfinn Muruvik Vonen som sakkyndig, på grunn av Fritz Moens døvstumhet. Han avga den 19. mai 2006 uttalelse om døvetolking og språkforståelse hos døve, hovedsakelig på generelt grunnlag. Kommisjonen avhørte også Fritz Moens behandlende psykiater i perioden 1986–89, Inger Thoen Nordhus.

Kommisjonen mente at Fritz Moens forklaringer og tilståelser, på grunn av hans alvorlige handikap, kan ha blitt feiltolket både av påtalemyndigheten og av retten.

Forholdet med Tor Hepsøs tilståelse[rediger | rediger kilde]

Gjenopptakelseskommisjonen anmodet Kripos om å granske forholdene rundt Tor Hepsøs tilståelse.

De biologiske sporene i Sigrid-saken antyder at Tor Hepsøs tilståelse er reell (blodtype A).

Når det forøvrig gjelder Tor Hepsøs tilståelse, mente kommisjonen at denne var reell, og støttet seg blant annet til prost Inge Torsets uttalelse om en persons betroelser på dødsleiet:

«man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning.»

Prosten, som var den Tor Hepsø hadde den mest inngående samtalen med før han døde, sa forøvrig i sin vitneforklaring at Tor Hepsø var fokusert, og opptatt av å formidle det han «bar med seg», og Torset hadde også inntrykk av at det var viktig for Hepsø «å få gjort opp det her før han døde».

Kommisjonen fant også at Tor Hepsø var i Trondheim på tidspunktene for begge drapene:

«I årene 1976 og 1977 var han bosatt i Mellomveien i Trondheim, mens han arbeidet 14-dagers skift på en boreplattform i Nordsjøen. Kommisjonens undersøkelser har videre brakt på det rene at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim da begge drap ble begått.

Vaktlister fra boreplattformen fra de aktuelle tidsrom har ikke latt seg fremskaffe, men ved å «krysspeile» tidspunkter da man med sikkerhet eller stor grad av sannsynlighet vet at Hepsø ikke befant seg på plattformen (blant annet tidspunkter for personlige husleieinnbetalinger, legeundersøkelser, utstedelse av nytt sertifikat, tilstedeværelse i et bryllup), har hans arbeidsturnus latt seg rekonstruere.»

Kommisjonen brakte også på det rene at Tor Hepsø hadde store psykiske problemer. I 1973 ble han innlagt på sykehus i Spania for slike lidelser. I 1979 ble han for første gang innlagt på psykiatrisk institusjon i Norge, etter at han fikk et psykisk sammenbrudd ombord på plattformen. Innhentede legejournaler viste at Tor Hepsø etter dette og frem til sin død i 2005 gjennomgående var plaget av angst og depresjoner.

En av Tor Hepsøs nære arbeidskollegaer på boreriggen beskrev overfor gjenopptakelseskommisjonen at det fant sted en markant endring i Tor Hepsøs væremåte overfor arbeidskollegaene i løpet av perioden fra august 1976 og frem til han traff Hepsø igjen høsten 1977. Vedkommende arbeidskollega videreutdannet seg i denne perioden, og forklarte at Tor Hepsø hadde blitt påfallende mer innesluttet i løpet av den perioden han hadde vært borte fra riggen, og at Tor Hepsø i enkelte sammenhenger også snakket uklart etter at han traff ham igjen.

I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk av sin samboer i perioden 1983-1986. Anmeldelsen ble i 1988 henlagt av statsadvokaten på grunn av bevisets stilling.

Kommisjonens konklusjon[rediger | rediger kilde]

Gjenopptakelseskommisjonen avgjorde den 15. juni 2006 at saken skulle gjenopptas.[3]

Frifinnelsen[rediger | rediger kilde]

Ettersom Moen hadde avgått ved døden, skulle retten i henhold til straffeprosessloven § 400 avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik dom ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 24. august 2006.[4]

Dommen hadde slike premisser:

«Trøndelag statsadvokatembeter har, med tilslutning fra Riksadvokaten, bedt om at det avsies frifinnende dom uten hovedforhandling etter straffeprosessloven § 400 femte ledd, jf oversendelsesbrev til Borgarting lagmannsrett av 20. juli 2006.

Lagmannsretten avsier etter dette frifinnende dom for de forhold som er omfattet av gjenopptakelsesbegjæringen, jf straffeprosessloven § 400 femte ledd. Dommen fra 1978 omfatter også domfellelse for overtredelser av straffeloven § 212. Gjenopptakelsessaken omfatter ikke disse forholdene, men advokat Elden har bedt om at det avsies frifinnelsesdom også for disse postene. Trøndelag statsadvokatembeter har i sin oversendelse til retten uttalt at de har sympati for denne løsningen, men er i tvil om det er hjemmel for det. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse for så vidt gjelder de tiltalepostene som ikke er gjort til en del av gjenopptakelsessaken. Dom avsies i samsvar med dette. Lagmannsretten antar imidlertid at det hensett til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsessaken.

Dommen er enstemmig.-»

Kritikk av avhør[rediger | rediger kilde]

På grunn av sin døvhet hadde Fritz Moen vanskelig for å skjønne hva som skjedde under politiavhørene, og han ble ble ifølge Aftenposten skreket til under avhørene, noe som gjorde ham livredd, og førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse. Under rettssakene skal han også ha hatt vanskelig for å forstå hva som skjedde. Sakkyndig i saken, Anne Regine Føreland, fortalte senere til Aftenposten at hun hadde gjort anskrik om dette, men at hun var blitt truet med bortvisning for «ringeakt for retten».[5]

Anne Regine Føreland har ifølge Aftenposten uttalt:[trenger referanse]

Sitat Jeg gjorde administrator i Sigrid-saken, lagmann Karl Solberg, oppmerksom på at Moen ikke forsto det som ble sagt og at tempoet var altfor høyt. Han truet da med å vise meg bort fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten. Sitat

Hun sa videre at det høye tempoet fortsatte, også etter at hun hadde sagt fra.

Gjenopptakelseskommisjonen bemerket at Fritz Moen skal ha endret sine forklaringer mange ganger, og at det er flere forhold i forklaringene hans som ikke stemte med de funnene som ble gjort på åstedene. Dessuten mener kommisjonen at det kan være tvil om Moens forklaringer, i det hele tatt, både til politiet og retten er oppfattet riktig:

«Etter kommisjonens oppfatning, er det videre grunn til å reise spørsmål ved om Fritz Moens forklaringer både til politiet og i retten er korrekt oppfattet, i hvert fall dersom det med korrekt menes hva Moen har ønsket og ment å formidle. Kommisjonen viser i denne forbindelse til professor Arnfinn Muruvik Vonens sakkyndige uttalelse til kommisjonen av 19. mai 2006, både de generelle uttalelsene vedrørende hvilke store kommunikasjonsmessige utfordringer som foreligger i forhold til en person med Moens handikap, og professor Vonens gjennomgang av Moens forklaring av 17. desember 2001 for Hålogaland lagmannsrett. Det vises også til de misforståelser som faktisk oppsto i forbindelse med Fritz Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i 2000 – selv med to døvetolker til stede.»

Granskningsutvalg[rediger | rediger kilde]

I statsråd 8. september 2006 ble et utvalg oppnevnt for å granske politiets, påtalemyndighetens og domstolenes behandling av de to straffesakene. Også forsvarernes, Tore Sandbergs og de sakkyndiges rolle i saken skal granskes.

Utvalgets medlemmer var:

Utvalgets rapport[rediger | rediger kilde]

Utvalget leverte sin rapport (NOU 2007:7) til justisminister Knut Storberget 25. juni 2007.

Utvalget anførte at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene var at:

  • (a) Politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet.
  • (b) De sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig.
  • (c) Beviskravet in dubio pro reo (tvil skal komme tiltalte til gode), må følges både av påtalemyndigheten og domstolen.

Objektivitet[rediger | rediger kilde]

Granskingsutvalget påpekte i denne rapporten blant annet at objektivitetsprisippet ble brutt flere ganger fra politi- og påtalemyndigheten sin side, og anførte:

«Normalt vil personer ikke tilstå handlinger de ikke har begått. Det er likevel ikke slik at politiet kan legge enhver tilståelse til grunn. Ut fra andre bevis i saken vil det ofte være lett å avklare om tilståelsen er falsk. Gudjonsson fremhever at det kan være mange årsaker til at falske tilståelser leder til uriktige domfellelser. Under henvisning til tidligere forskning fremholdes likevel den nidkjære og overivrige tjenestemannen med en klar tro på at den mistenkte er gjerningsmannen, som den vanligste årsaken. En slik tjenestemann som er overbevist om at han derved fremmer samfunnets interesse, kan:

* (1) Utsette mistenkte for press under avhør.
* (2) Utsette vitner for press for å få dem til å forklare seg slik politiet ønsker.
* (3) Undertrykke eller overse bevis som taler for tiltaltes uskyld.
* (4) Få dokumenter som taler for uskyld, til å forsvinne ut av saken.

Utvalget mener å ha sett elementer av alle disse bruddene på objektivitetsprinsippet i Moen-sakene. En rekke aktører under etterforskningen har gitt uttrykk for en sterk overbevisning om Moens skyld. Det synes klart at Moen, særlig i Torunn-saken, ble utsatt for betydelig press i avhørssituasjonen. Flere vitner har fortalt om betydelig press fra politiets side, f.eks. BS og LOR. I Torunn-saken ble to bevis som kunne tale for Moens uskyld, ikke fremlagt for den dømmende rett. Dokumenter som klart var relevante for saken, har i begge sakene vært arkivert som 0-dokumenter.
De fleste bruddene på objektivitetsprinsippet er isolert sett ikke grove, og enkeltvis har neppe noen av dem fått særlig betydning for resultatet. Men samlet sett kan de etter utvalgets syn ha hatt stor betydning.»

Uavhengige sakkyndige[rediger | rediger kilde]

I likhet med i Liland-saken stilte utvalget seg kritisk til at de samme sakkyndige som politiet brukte i etterforskningen, også skulle fungere som sakkyndige i rettssaken. Årsaken var at de sakkyndige i rettssaken kunne ha en for sterk binding til påtalemyndigheten.

«En sakkyndig som er engasjert av politiet, blir normalt ikke ansett inhabil til senere å bli rettsoppnevnt sakkyndig. Tvert i mot er dette ofte vanlig prosedyre. Utvalget mener dette kan skape for tett binding mellom politi/påtalemyndighet og sakkyndige. I forhold til sakene mot Moen viser utvalget til at f.eks. rettspsykiater (og politilege) Karl-Ewerth Horneman og prosektor Halldis Lie var personer som ble benyttet i svært mange straffesaker.»

«Utvalget som utredet rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, foreslo å bryte slike bånd ved å anse den som har bistått politiet i en sak, for inhabil til å opptre som rettens sakkyndige i samme sak.»


Beviskravet[rediger | rediger kilde]

Særlig i Sigrid-saken ble det rettet kritikk både mot påtalemyndighet, rettens administrator og fagdommerne. Det fundamentale prinsippet om at «enhver tvil skal komme tiltalte tilgode» var ikke blitt fulgt. Utvalget trakk spesielt fram forskyvningen av tidspunktet for når drapet skulle ha funnet sted sammenholdt med vitneutsagn og manglende dagbokføring fra offerets side, at Fritz Moen ikke hadde samme blodtype som den antatte gjerningsmannen og at tiltalte ifølge sakkyndige ikke forsto hva som skjedde i retten.

Utvalget mener at alle de forholdene som talte for at Fritz Moen ikke var skyldig i denne saken, burde ført til at:

  1. Aktor burde lagt ned påstand om frifinnelse.
  2. Rettens administrator ikke burde ha rettledet juryen slik han gjorde.
  3. Fagdommerne burde ha underkjent juryens kjennelse.

Dessuten mente utvalget at det bør innføres krav om at bevismateriale i alvorlige straffesaker ikke skal kunne destrueres, i tilfelle en mulig senere gjenopptagelse av saken.

Tore Sandbergs rolle i saken[rediger | rediger kilde]

Gjenopptakelsen[rediger | rediger kilde]

I Lilandsaken konkluderte granskningskommisjonen med at: «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Ekroth og Sandberg hadde bidratt med».[6][ikke i angitt kilde] Tore Sandberg engasjerte seg minst like sterkt i Moen-saken, og det er grunn til å tro at heller ikke denne saken hadde blitt oppklart uten hans medvirken.

Anmeldelse av tre høyesterettsdommere til Odelstinget[rediger | rediger kilde]

Tore Sandberg anmeldte de tre høyesterettsdommerne, som avviste gjenopptakelse av Torunn-saken i 2003, til Odelstinget. Disse tre dommerne var Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Maria Bruzelius. Sandberg anmeldte dommerne for å få vurdert om de hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten da de vurderte gjennopptakelsesbegjæringen av sakene mot Fritz Moen. En enstemmig kontrollkomité på Stortinget bestemte den 5. februar 2008 å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommerne skulle stilles for Riksrett.[7] Den 8. mai samme år besluttet et flertall i komitéen at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.[8]

Bokutgivelse[rediger | rediger kilde]

Tore Sandberg har skrevet en bok om Moen-saken som utkom på Damm forlag 13. november 2007. Boken, som har tittelen OVERGREPET – Justismordene på FRITZ MOEN, er på 327 sider. Boken omhandler Fritz Moen som menneske, og den refererer en rekke intervjuer med sentrale personer i sakene, både personer som var rettslig involvert, personer som var blitt kjent med Fritz Moen som privatperson, og personer som kontaktet Sandberg etter at det ble klart at han hadde engasjert seg i saken. Videre inneholder den en detaljert beskrivelse av bevisene i saken. Boken er svært kritisk til såvel politiets som påtalemyndighetens rolle, arbeidsmetoder og samarbeid.

Film[rediger | rediger kilde]

13. mars 2009 hadde filmen om Moen-saken première i Trondheim. Filmen Sannhetsjegeren – historien om Tore Sandberg og Fritz Moen tar for seg Sandbergs søken etter å få frifunnet Moen. Sammen med Frode Asbjørnsen, pensjonert politiavdelingssjef i SEFO, gjennomfører Sandberg rekonstruksjoner og intervjuer. Historien settes sammen bit for bit. De møter vitner som politiet har oversett, og oppdager beviser som aktor har unnlatt å legge frem. Til slutt blir Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Filmen avsluttes med at justisminister Knut Storberget, etter Fritz Moens død, ber om unnskyldning på vegne av det norske folk og det norske rettsystemet.

Medias rolle i Moen-saken[rediger | rediger kilde]

Norske media har historisk fått generell kritikk for å opptre kollektivistisk, og ikke ivareta sin rolle som «den fjerde statsmakt» i tilstrekkelig grad. Under Moen-sakene i 1978 og 1981 var både kringkasting og presse tallrikt til stede i rettssalen. Journalistene nøyde seg med å referere rettens konklusjoner, uten selv å drive noen form for kritisk journalistikk med bakgrunn i bl.a. Hestenes spontane utbrudd om at det var begått justismord, Moens alvorlige handikap, manglende samsvar mellom biologiske spor og den tiltalte, eller at sakkyndiges kommentarer og uttalelser var blitt avvist. Et unntak var ukebladet Se og hør, som senere finansierte Sandbergs etterforskning i Moen-saken, og som derved medvirket til oppklaringen.

Media har også fått kritikk for at de i ettertid (etter frifinnelsene) ikke har beklaget sin egen rolle i saken.[9] Et unntak var Aftenposten, som etter frifinnelsene erkjente å ha forsømt sin rolle, og som prøvde å få igang en debatt om medias rolle i Moen-saken.[trenger referanse]

Tore Sandberg, som både i 1978 og 1981 var ansatt i NRK, og refererte fra rettssakene i Dagsrevyen, sier om sin egen rolle til journalist Bent Botten i det nå nedlagte magasinet MEMO (magasinet ble nedlagt før artikkelen ble publisert):

«Jeg så gjennom mine egne innslag fra rettssakene. Det var ganske trøstesløst. Den desidert største reportasjen jeg lagde om disse drapssakene handlet om all overtiden politiet i Trondheim hadde lagt ned i etterforskningen. Jeg tror de fleste journalistene som dekket sakene skjønte at noe ikke stemte. Men vi var så servile overfor rettssystemet. Etter min mening har norske journalister forsømt seg kraftig. Og de gjør det fortsatt. Hvor er den kritiske journalistikken mot politiet og rettsvesenet? Journalistene setter seg ned som lydige hunder ved sin herres bord, og unnlater å gjøre den jobben de bør gjøre».

Oslo Redaktørforening inviterte til et debattmøte onsdag 27. september 2006, med tittelen «Justismordene – hvor var pressen?». Møtet måtte avlyses på grunn av for få påmeldte.

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

  • 11. september 1976: 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster ble funnet drept og forsøkt voldtatt bak en bensinstasjon på Nardo i Trondheim.
  • 4. oktober 1977: Den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg ble meldt savnet.
  • 6. oktober 1977: Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim. Begge jentene var studenter, og hadde kvelden før drapene vært på Studentersamfundet i Trondhjem.
  • 7. oktober 1977: Fritz Moen ble pågrepet i forbindelse med drapet på Torunn Finstad.
  • 9. oktober 1977: Fritz Moen erkjente å ha overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro (ifølge døvetolk).
  • 29. mai 1978: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i 20 år – samt 10 års sikring – for drapet på Torunn Finstad. Fritz Moen anket dommen til Høyesterett.
  • 15. september 1978: Høyesterett endret lagmannsrettens dom til fengsel i 16 år. Sikringsdommen ble beholdt.
  • 15. september 1981: Fritz Moen ble satt under tiltale for drapet på Sigrid Heggheim.
  • 17. september 1981: Forsvarer Olav Hestenes hevdet i retten (under straffeutmålingsprosedyren) at det var begått justismord mot Fritz Moen.
  • 18. desember 1981: Fritz Moen ble dømt i Frostating lagmannsrett til fengsel i tilsammen 21 år for drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.
  • 1998: Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i «Moen-sakene», og hevdet at det var begått justismord ved begge domsavgjørelsene.
  • 6. oktober 1999 Påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) ble bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen.
  • 2. januar 2002: Advokat John Christian Elden begjærte gjenopptakelse av begge drapssakene.
  • 14. oktober 2003: Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot gjenopptagelse av saken om Sigrid Heggheim. Kjæremålsutvalget avviste gjenopptagelse av Torunn-saken.
  • 7. oktober 2004: Fritz Moen ble frikjent i Borgarting lagmannsrett for drapet på Sigrid Heggheim.
  • 13. oktober 2004 sendte Fritz Moen ved advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken.
  • 28. mars 2005: Fritz Moen døde.
  • 18. desember 2005: En 67 år gammel mann i Namsos tilsto på dødsleiet å ha drept de to kvinnene. I perioden da drapene skjedde, hadde mannen bopel på Leangen (Mellomveien) i Trondheim.
  • 16. juni 2006: Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker avgjorde at Torunn-saken skulle tas opp til ny behandling i rettssystemet.
  • 24. august 2006: Fritz Moen ble i Borgarting lagmannsrett også frifunnet for drapet på Torunn Finstad.
  • 8. september 2006: Et utvalg som skulle granske saken ble oppnevnt i statsråd.
  • 27. september 2006: Oslo redaktørforening inviterte til debattmøte: «Justismordene – Hvor var pressen?» – Møtet ble avlyst på grunn av manglende interesse fra journalister og redaktører.
  • 25. juni 2007: Granskningsutvalget leverte sin rapport.
  • 13. november 2007: Tore Sandbergs bok Overgrepet – Justismordene mot Fritz Moen utkom.
  • 5. februar 2008: En enstemmig kontrollkomite på Stortinget bestemte å åpne sak for å vurdere om de tre høyesterettsdommere Magnus Matningsdal, Karin Bruzelius og Eilert Stang Lund skulle stilles for riksrett i etterkant av justismordet på Fritz Moen.
  • 8. mai 2008: Et flertall i kontrollkomitéen besluttet at det ikke var grunnlag for å gå til riksrettssak.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Søum og knutli, Veronika og Lena (10.04.2017). «Tilståelsen». Dagbladet. «– Jeg har drept noen, sa Hepsø. Ingunn Larsen og sykepleieren så på hverandre. Et kjapt blikk, men nok til å fastslå at begge hadde hørt det samme. Så sa Hepsø et navn: «Sigrid Finstad». Så sa han et navn til. – Torunn.» 
  2. ^ Aftenposten – «Møtet med den utstøtte»
  3. ^ Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av 15. juni 2006
  4. ^ Nettavisen: «Her er Fritz Moen-dommen»
  5. ^ Aftenposten: «Sakkyndig om Moen under rettssakene: – Forsto ikke spørsmålene»
  6. ^ Liland-sakens granskningsrapport
  7. ^ Aftenposten.no: Stortinget må vurdere riksrett
  8. ^ NRK.no: Skuffa over Moen-avgjersle
  9. ^ Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende Presse

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]