In dubio pro reo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

«In dubio pro reo» (latin for: I tvil for den anklagede), også kalt uskyldspresumsjonen, er det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat om at tvil om den faktiske siden ved et eller flere av straffbarhetsvilkårene, skal komme den tiltalte til gode i straffesaker. Begrepet uskyld leder raskt tanken hen til en straffri tilstand, mens en presumsjon er en antakelse grunnet på sannsynlighet.

Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, har røtter tilbake til romerretten. Prinsippet er stadfestet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2. Prinsippet er således nærmest et globalt folkerettslig pålegg til lojal etterlevelse av verdens stater.

Prinsippet innebærer også at en person skal ansees som uskyldig i å ha begått en straffbar handling, inntil det er bevist at han er skyldig, og er som sådan nedfelt i menneskerettighetserklæringens artikkel 11, punkt 1:

«Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.»

Prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått (justismord), og at uskyldige skal lide unødig.

På norsk finnes tradisjonelt og folkelig to hevdvunne formuleringer som fastholder dette prinsipp: «Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist», og «tvilen skal komme tiltalte til gode».

Norske rettsforhold[rediger | rediger kilde]

Norge er ved to tilfeller blitt klaget inn for og dømt av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg for brudd uskyldspresumsjonen i EMKs artikkel 6.2. I begge tilfeller (Hammern mot Norge (Bjugn-saken) og Y mot Norge (Birgitte-saken)) ble det konstatert brudd som følge av at klagerne ved norske domstoler var idømt erstatningsansvar for handlinger som de tidligere var frikjent for i strafferettslig forstand. Dette var mulig fordi beviskravet i strafferetten er langt strengere enn i erstatningsretten. EMD kom til at det ikke var i strid med uskyldspresumsjonen å idømme klagerne erstatningsansvar selv om de var blitt frifunnet i straffesakene, men formuleringene domstolene hadde brukt da erstatningsansvaret ble idømt, var ifølge EMD egnet til å så tvil om de strafferettslige frifinnelsene.

I granskningsrapportene etter henholdsvis Liland-saken og Moen-saken ble politiet og domstolene anklaget for å ha brutt uskyldspresumpsjonen.[trenger referanse]

Norge har også fått kritikk for utstrakt bruk av varetektsfengsling i saker der skyldspørsmålet ikke er avklart.[trenger referanse]

Prinsippet er normgivende for pressens «vær varsom-plakat» (punkt 4, underpunkt 5–7), men i flere alvorlige saker er norsk presse blitt anklaget for å bryte prinsippet.[trenger referanse]

Sivilrett[rediger | rediger kilde]

Ved tvil om sivilrettslige spørsmål er imidlertid utgangspunktet et annet: De stridende parter har som hovedregel like mye ansvar for bevisførselen, og normalt skal domstolene legge til grunn det faktum som ut ifra bevisførselen er det mest sannsynlige.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Uskyldspresumsjonen - presentert av advokatfirmaet RUV