Nulldokument

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra 0-dokument)
Hopp til navigering Hopp til søk

Et nulldokument (0-dokument) er betegnelsen på et dokument som i offentlig forvaltning er blitt arkivert i en egen mappe for nulldokumenter. Slike dokumenter har av ulike årsaker vært unntatt fra partsinnsyn, og dokumentene har i mange tilfeller heller ikke blitt journalført. Dokumentene inneholder gjerne sensitive personopplysninger og/eller anonyme tips, men det kan også være opplysninger som åpenbart ikke har betydning for saken.

Praksisen har blitt sterkt kritisert av advokater som opptrer på vegne av klienter, og av Sivilombudsmannen. I sivilombudsmannens årmelding for 2003 uttales for eksempel:

«Med utgangspunkt i tre konkrete saker ble det i en klage hevdet at Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde en lovstridig praksis ved at sensitive opplysninger (såkalte 0-dokumenter) rutinemessig ble unntatt fra dokumentinnsyn. Det ble vist til konkrete tilfeller hvor det ikke ble gitt innsyn i anonyme tips. Tipsene ble heller ikke journalført, slik at det var umulig for den som begjærte innsyn å ha oversikt over hvilke dokumenter som faktisk fantes. UDI erkjente at praksis i forhold til å gi partsinnsyn i 0-dokumenter varierte mellom de ulike enhetene. Enkelte enheter førte ikke slike dokumenter på dokumentlisten. Dokumentene fulgte da heller ikke med når parten ba om dokumentutlån. UDI beklaget at det eksisterte en slik praksis og opplyste at dette ville bli tatt opp internt for å sikre at partenes rettigheter ble overholdt. Også i forhold til behandlingen av anonyme tips erkjente UDI at det forelå en varierende praksis. Noen tips ble journalført, noen ble ført som 0-dokument, og noen ble makulert. Generelt framholdt UDI at anonyme tips som kunne få betydning for saken oftest ga grunnlag for nærmere undersøkelser fra politiet. Hensynet til politiets undersøkelser tilsa da at det ikke var noen rutine for at parten samtidig skulle informeres om tipset. Ombudsmannen understreket viktigheten av at forvaltningen respekterer partens rett til innsyn, og framholdt at det er en grunnleggende oppgave for ethvert forvaltningsorgan å sikre at publikums lovfestede rettigheter til partsinnsyn respekteres. Det var sterkt kritikkverdig at enkelte enheter innen UDI rutinemessig holdt tilbake slike dokumenter fra innsyn.»[1]

Praksisen med nulldokumenter har også vært vanlig ved politi og påtalemyndighet, og ble bl.a. kritisert av det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget i Moen-saken.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]