James Franck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
James Franck
James Franck.jpg
Født26. august 1882
Hamburg, Det tyske keiserrike
Død21. mai 1964 (81 år)
Göttingen, Vest-Tyskland
Gravlagt Ohlsdorf gravlund
Ektefelle Hertha Sponer
Utdannet ved Universitetet i Heidelberg
Doktorgradsveileder Emil Warburg
Beskjeftigelse Fysiker, universitetslærer
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, USA
Livssyn Jødedom
Medlem av
11 oppføringer
Royal Society, Akademie der Wissenschaften der DDR, Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Göttingens vitenskapsakademi, Sovjetunionens vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, American Philosophical Society, American Association for the Advancement of Science, American Physical Society
Utmerkelser Nobelprisen i fysikk, Max Planck-medaljen, Rumford-prisen, Dannie-Heineman-Preis
InstitusjonerUniversitetet i Berlin
Georg-August-Universität Göttingen
Johns Hopkins University
University of Chicago
FagfeltFysikk
Kjent forFranck-Condon-prinsippet
Franck-Hertz-eksperimentet

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1925

James Franck (født 26. august 1882 i Hamburg, Det tyske keiserrike , død 21. mai 1964 i Göttingen, Vest-Tyskland ) var en tysk-født fysiker. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med Gustav Hertz «for deres oppdagelse av lovene som regulerer virkningen av et elektron på et atom».[1] Høreapparatet representerte en praktisk anvendelse av de forskningsresultater Franck fikk Nobelprisen for.

Franck studerte i Heidelberg og Berlin (under Paul Drude og Heinrich Rubens), og ble belønnet med en doktorgrad i 1906. I 1911 ble han dosent i fysikk i Berlin, i 1918 medlem av Kaiser-Wilhelms-Institut für physikalische Chemie, og i 1920 professor i eksperimentell fysikk ved Universitetet i Göttingen. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933 flyttet han til USA etter ett års opphold hos Niels Bohr i København, og ble der en del av Manhattanprosjektet.

Francks mange arbeider innen atomfysikken omfattet blant annet undersøkelser rundt de spenningene som kreves for ioniseringen av hydrogenmolekylet, sammen med Gustav Hertz i 1913. De omfattet også de atomene som gjennom elektronstøt fremkalte modifikasjonene som vises gjennom fluorescensspektre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Nobelprisen i fysikk 1925» (engelsk). Nobelprize.org. Besøkt 7. februar 2011. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]