Johannes Stark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johannes Stark
Johannes Stark.jpg
Født 15. april 1874
Freihung, Det tyske keiserrike
Død 21. juni 1957 (83 år)
Traunstein, Vest-Tyskland
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Doktorgradsveileder Eugen von Lommel
Yrke fysiker, universitetslærer
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Accademia Nazionale dei Lincei
Utmerkelser Nobelprisen i fysikk
Institusjoner Universitetet i Göttingen
Technische Hochschule, Hannover
RWTH Aachen
Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald
Universitetet i Würzburg
Fagfelt Fysikk
Kjent for Stark-effekt

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1919

Johannes Stark (født 15. april 1874 i Weiler Schickenhof i den daværende kommune Thansüß og nå ortsteil i Freihung i Det tyske keiserrike, død 21. juni 1957 i Traunstein) var en tysk fysiker. I 1913 oppdaget han Stark-effekten, dvs. forskyvning og oppsplitting av atomers og molekylers spektrallinjer i et elektrisk felt.

Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1919.

Senere ble han kjent som en argumentleverandør for den nazistiske raselære.


Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Johannes Stark var bondesønn[1], og gikk først på Gymnasium Christian-Ernestinum[2] i Bayreuth, så Altea Gymnasium (i dag Albertus-Magnus-Gymnasium) i Regensburg.

Fysiker[rediger | rediger kilde]

Etter en sterk abitur[3] studerte han fysikk, matematikk, kjemi og krystallografi ved Ludwig-Maximilians Universität i München. Der tok han doktorgrad i 1897 under Eugen von Lommel med en dissertasjon med tittel Untersuchungen ueber einige physikalische, vorzüglich optische Eigenschaften des Russes og fortsatte deretter som von Lommels assistent i München.

Etter å først ha utført noen mindre undersøkelser i andre deler av fysikken, viet Stark seg fra 1898 helt til elektrisitetslæren og særskilt til elektriske utladninger i gasser, og læren om elektroner. Sine undersøkelsert på dette område sammenførte han i monografien Die Elektricität in Gasen (1902). Han fortsatte senere dette arbeide og utførte undersøkrlser av anodestråler og deres hastighet, sammenfattet i Die atomionen chemischer Elemente und ihre Kanalstrahlenspektra (1913).

Fra 1913 arbeidet Stark og hans studenter med iakttagelser angående et elektrisk felts innvirkning på spektrallinjer (i flere avhandlinger med tittelen Beobachtungen über den Effekt des elektrischen Feldes auf Spektrallinien, 1914). Han oppdaget derved samtidig med italieneren Antonino Lo Surdo den såkalte Starkeffekten, en elektrisk analogi til Zeemaneffekten, som var av stor teoretisk intresse.

Johannes Stark kom vedsin forskning også inn på valenslæren, dissosiasjonens og fluorescensens fenomen. Hit hører monografiene Die Dissociierung und Umwandlung chemischer Atome (1903), Die elementare Strahlung (1911) og Folgerungen aus einer Valenzhypothese (fire avhandlinger 1912–13) og Die Spektralanalyse der chemischen Atome (1914). Nær dette står Die Prinzipien der Atomdynamik (I, 1910; II, 1911; III, 1915; omarbeidet opplag av del I 1922). Årene 1904–20 utgav han Jahrbuch der Radioaktivität und Elektronik hvori han skrev sammenfattende artikler om de kjemiske elementers jonisering og spektra. Stark fikk i 1919 Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av Dopplereffekten i kanalstråler og Starkeffekten.

Kort etter Hitlers maktovertagelse i 1933 tok han selv over som president for Physikalisch-Technische Reichsanstalt (PTR) etter Friedrich Paschen.

Etter andre verdenskrig ble han idømt fire års fengsel for sin aktive innsats for en «arisk» fysikk i motsetning til den «jødiske» fysikken til Albert Einstein og Werner Heisenberg. Grunntanken, som en annen Nobelprisvinner, Philipp Lenard, utviklet i sitt firebindsverk Deutsche Physik fra 1935, var at alt menneskeverk, inkludert vitenskap, avspeiler skaperens rase, slik at tysk fysikk var mer eksperimentell og samfunnsnyttig enn den «jødiske», som ble fremstilt som spekulativ og abstrakt, fordi en «arier» angivelig trakk slutninger fra observasjoner av naturen, mens en jøde nøyde seg med matematiske formler.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Der heikle Umgang mit dem NS-Erbe, Projektgruppe „Zwangsarbeit“, Projektgruppe „Zwangsarbeit“ e. V., Berlin . 3. Juli 2010.
  2. ^ Bernd Mayer: „Albert Einstein: Das Genie mit dem immer lachenden Mund“ im Heimatkurier des Nordbayerischen Kuriers, 1/2005, S. 6
  3. ^ Benker 1981, S. 383.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]