Gustav Hertz
| Gustav Hertz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. juli 1887[1][2][3][4] Hamburg | ||
| Død | 30. oktober 1975[1][2][3][4] (88 år) Øst-Berlin | ||
| Gravlagt | Ohlsdorf gravlund |
||
| Barn | Carl Hellmuth Hertz |
||
| Utdannet ved | Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin, Ludwig-Maximilians-Universität München, Georg-August-Universität Göttingen, Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg |
||
| Doktorgrads- veileder |
Max Planck, Heinrich Rubens |
||
| Beskjeftigelse | Fysiker, universitetslærer |
||
| Nasjonalitet | Øst-Tyskland, Sovjetunionen |
||
| Medlem av | 7 oppføringer
Akademie der Wissenschaften der DDR, Det saksiske vitenskapsakademiet (1955–1961), Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, Sovjetunionens vitenskapsakademi, Det ungarske vitenskapsakademiet, Det russiske vitenskapsakademi, Det saksiske vitenskapsakademiet (1961–)
|
||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Stalinprisen (1951), Fedrelandets fortjenstorden i gull, Fremragende vitenskapsmann av folket (1959), DDRs nasjonalpris, Nobelprisen i fysikk (1925)[7][8], Max Planck-medaljen (1951), Helmholtz-medaljen (1959)
|
||
| Institusjoner | Technische Universität Berlin Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg Humboldt-Universität zu Berlin Universitetet i Leipzig | ||
| Fagfelt | Fysikk | ||
| Doktorgrads- studenter | Heinz Pose | ||
| Kjent for | Franck–Hertz experiment | ||
|
| Nobelprisen i fysikk 1925 |
Gustav Ludwig Hertz (født 22. juli 1887 i Hamburg, død 30. oktober 1975 i Berlin) var en tysk fysiker, professor og nobelprisvinner.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Hertz ble født i Hamburg og studerte ved Universitetet i Göttingen, München og Berlin frem til han ble uteksaminert i 1911. I 1913 begynte han som forskningsassistent ved Universitetet i Berlin, men ble tvunget til å forlate tjenesten alt året etter på grunn av første verdenskrig. Under krigen ble Hertz alvorlig skadet, men kunne fremdeles vende tilbake til Berlin i 1917, der han fikk tjeneste som privatdosent. Mellom 1920 og 1925 jobbet han i fysikklaboratoriet ved Philips' lampefabrikk i Eindhoven.
I 1925 ble Hertz valgt til professor og sjef for Instituttet for fysikk ved universitetet i Halle, hvor han ble frem til 1928 da han flyttet tilbake til Berlin for å bli sjef for Instituttet for fysikk ved Technische Hochschule Berlin. Av politiske grunner forlot han den akademiske verden i 1935 for å heller virke i industrien gjennom sin tjeneste som sjef for Siemens' forskningslaboratorium.
Ved andre verdenskrigs slutt i 1945, havnet Hertz i Sovjetunionen. Der jobbet han frem til 1954 da han fikk jobb ved Instituttet for fysikk ved Karl-Marx-Universität i Leipzig. Her ble han frem til han gikk av med pensjon.
Hertz mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med professor James Franck for deres oppdagelse om de lover som styrer ved en kollisjon mellom et elektron og et atom (Franck-Hertz-eksperiment).[9]
Han var nevø av fysikeren Heinrich Rudolf Hertz og far til Carl Hellmuth Hertz.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Gustav Hertz, biography/Gustav-Hertz
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, 9. okt. 2017, Gustav Hertz, hertz-gustav
- ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Gustav Hertz, 00000001042
- ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
- ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
- ^ https://www.nobelprize.org/nobel_prizes/about/amounts/
- ^ http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/physics/laureates/1925/
- ^ «The Nobel Prize in Physics 1925». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 19. august 2018.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nobelprisen i fysikk 1925 hos Nobelprize.org
- (en) Gustav Hertz hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1925
| ||||||||
|
