Gustav Hertz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gustav Hertz
Gustav Hertz.jpg
Født22. juli 1887
Hamburg
Død30. oktober 1975 (88 år)
Øst-Berlin
Gravlagt Ohlsdorf gravlund
Barn Carl Hellmuth Hertz
Utdannet ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin, Ludwig-Maximilians-Universität München
Doktorgradsveileder Max Planck, Heinrich Rubens
Beskjeftigelse fysiker, universitetslærer
Nasjonalitet Øst-Tyskland, Sovjetunionen
Medlem av Akademie der Wissenschaften der DDR
Det saksiske vitenskapsakademiet
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Sovjetunionens vitenskapsakademi
Det ungarske vitenskapsakademiet
Det russiske vitenskapsakademi
Det saksiske vitenskapsakademiet
Utmerkelser
7 oppføringer
Stalinprisen (1951), Fedrelandets fortjenstorden i gull, Fremragende vitenskapsmann av folket (1959), DDRs nasjonalpris, Nobelprisen i fysikk (1925), Max Planck-medaljen (1951), Helmholtz-medaljen (1959)
InstitusjonerTechnische Universität Berlin
Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg
Humboldt-Universität zu Berlin
Fagfeltfysikk

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1925

Gustav Ludwig Hertz (født 22. juli 1887 i Hamburg, død 30. oktober 1975 i Berlin) var en tysk fysiker, professor og nobelprisvinner.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hertz ble født i Hamburg og studerte ved Universitetet i Göttingen, München og Berlin frem til han ble uteksaminert i 1911. I 1913 begynte han som forskningsassistent ved Universitetet i Berlin, men ble tvunget til å forlate tjenesten alt året etter på grunn av første verdenskrig. Under krigen ble Hertz alvorlig skadet, men kunne fremdeles vende tilbake til Berlin i 1917, der han fikk tjeneste som privatdosent. Mellom 1920 og 1925 jobbet han i fysikklaboratoriet ved Philips' lampefabrikk i Eindhoven.

I 1925 ble Hertz valgt til professor og sjef for Instituttet for fysikk ved universitetet i Halle, hvor han ble frem til 1928 da han flyttet tilbake til Berlin for å bli sjef for Instituttet for fysikk ved Technische Hochschule Berlin. Av politiske grunner forlot han den akademiske verden i 1935 for å heller virke i industrien gjennom sin tjeneste som sjef for Siemens' forskningslaboratorium.

Ved andre verdenskrigs slutt i 1945, havnet Hertz i Sovjetunionen. Der jobbet han frem til 1954 da han fikk jobb ved Instituttet for fysikk ved Karl-Marx-Universität i Leipzig. Her ble han frem til han gikk av med pensjon.

Hertz mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med professor James Franck for deres oppdagelse om de lover som styrer ved en kollisjon mellom et elektron og et atom (Franck-Hertz-eksperiment).[1]

Han var nevø av fysikeren Heinrich Rudolf Hertz og far til Carl Hellmuth Hertz.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Nobel Prize in Physics 1925». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 19. august 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]