Gustav Hertz
| Gustav Ludwig Hertz | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 22. juli 1887 Hamburg, Det tyske keiserrike |
||
| Død | 30. oktober 1975 (88 år) Øst-Berlin, Øst-Tyskland |
||
| Gravlagt | Ohlsdorf gravlund | ||
| Barn | Carl Hellmuth Hertz | ||
| Alma mater | Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin | ||
| Doktorgradsveileder | Max Planck, Heinrich Rubens | ||
| Yrke | fysiker, universitetslærer | ||
| Nasjonalitet | Tysk | ||
| Medlem av | Akademie der Wissenschaften der DDR Det saksiske vitenskapsakademiet Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Sovjetunionens Vitenskapsakademi Det ungarske vitenskapsakademiet Det russiske vitenskapsakademi |
||
| Utmerkelser | Leninprisen, Fedrelandets fortjenstorden i gull, Fremragende vitenskapsmann av folket, DDRs nasjonalpris, Nobelprisen i fysikk, Max Planck-medaljen, Helmholtz-medaljen | ||
| Fagfelt | Fysikk | ||
| Kjent for | Franck-Hertz-eksperiment | ||
|
|
|||
 |
| Nobelprisen i fysikk 1925 |
Gustav Ludwig Hertz (født 22. juli 1887 i Hamburg, død 30. oktober 1975 i Berlin) var en tysk fysiker, professor og nobelprisvinner.
Hertz ble født i Hamburg og studerte ved Universitetet i Göttingen, München og Berlin frem til han ble uteksaminert i 1911. I 1913 begynte han som forskningsassistent ved Berlins universitet, men ble tvunget til å forlate tjenesten alt året etter på grunn av første verdenskrig. Under Krigen ble Hertz alvorlig skadet, men kunne fremdeles vende tilbake til Berlin i 1917, der han nå fikk tjeneste som «privatdocent». Mellom 1920 og 1925 jobbet han i fysikklaboratoriet ved Philips' lampefabrikk i Eindhoven
I 1925 ble Hertz valgt til professor og sjef for Instituttet for fysikk ved universitetet i Halle, hvor han ble frem til 1928 da han flyttet tilbake til Berlin for å bli sjef for Instituttet for fysikk ved Technische Hochschule Berlin. Av politiske grunner forlot han den akademiske veerden i 1935 for å heller virke i industrien gjennom sin tjeneste som sjef for Siemens' forskningslaboratorium.
Ved krigens slutt i 1945, havnet Hertz i Sovjetunionen. Der jobbet han frem til 1954 da han fikk jobb som forskninsbas for Instituttet for fysikk ved Karl-Marx-Universität i Leipzig. Her ble han frem til han gikk av med pensjon.
Hertz mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med professor James Franck for deres oppdagelse om de lover som styrer ved en kollisjon mellom et elektron og et atom (Franck-Hertz-eksperiment)
Han var nevø av fysikeren Heinrich Rudolf Hertz og far til Carl Hellmuth Hertz.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nobelprisen i fysikk 1925 hos Nobelprize.org
- (en) Gustav Hertz hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1925
|
||||||||
|
