Adolf von Harnack

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Adolf von Harnack
Adolf Harnack.jpg
Bilde av von Harnack fra 1914/15.
FødtAdolf Harnack
7. mai 1851
Dorpat, Estland
Død10. juni 1930
Heidelberg, Tyskland
GravlagtGamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin
Ektefelle Amalie Thiersch
Far Theodosius Harnack
Søsken Axel Harnack, Otto Harnack
Barn Ernst von Harnack
Utdannet ved Universitetet i Tartu
Yrke Professor i Teologi
NasjonalitetTyskland
LivssynDen evangelisk-lutherske kirke
Medlem avDet prøyssiske vitenskapsakademiet, Deutsches Archäologisches Institut, Kungliga Vetenskapsakademien, American Academy of Arts and Sciences, Accademia Nazionale dei Lincei
Utmerkelser Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Harnack-medaljen, Pour le Mérite, Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst

Adolf von Harnack (født 25. apriljul./ 7. mai 1851greg. i Dorpat i Estland i Tsarrussland, død 10. juni 1930 i Heidelberg i Tyskland) var en tysk baltisk protestantisk teolog og kirkehistoriker.

Harnack var elev av Albrecht Ritschl,[1] og en ledende eksponent for liberalteologi ved begynnelsen av 1900-tallet. I berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Adolf von Harnack var født i nåværende Tartu der hans far innehadde et professorat i pastoralteologi. Han studerte ved det lokale universitet 1869-1872 og siden ved universitetet i Leipzig, der han tok sin eksamen og straks etter, i 1874, begynte å forelese som Privatdozent.

Teolog[rediger | rediger kilde]

Disse forelesninger, som behandlet emner som for eksempel gnostisismen og Åpenbaringsboken i Det nye testamente, vakte stor oppmerksomhet, og i 1876 ble han utsett til professor extraordinarius. Samme år begynte han publiseringen, sammen med Oscar Leopold von Gebhardt og Theodor Zahn, av en utgave av verker av de apostoliske fedre, Patrum apostolicorum opera - en mindre utgave som kom ut i 1877.

Adolf von Harnack var professor i kirkehistorie ved blant annet universitetet i Marburg 1886-1888 og deretter ved universitetet i Berlin. Hans rikholdige produksjon er konsentrert om urkristendommen og den gamle kirke.

Påvirket av Albrecht Ritschl engasjerte von Harnack seg for et konsekvent historisk syn på kristendommen. I dogmedannelsen så han en fremmedgjørelse av Jesu budskap ved innflytelse fra hellenistisk spekulasjon.

I sine berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Diskusjonen omkring von Harnacks tese pågikk i atskillige tiår. Den fikk etterhvert så meget faglig motbør at den ikke står sterkt i vitenskapelig sammenheng, men den preger mange populærfremstillinger.

Adolf von Harnack ble i 1890 medlem av det tyske vitenskapsakademi og ble innvalgt som medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige i 1908.

Utvalgte verker (engelsk)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kurt Nowak et al., (eds.), Adolf von Harnack. Christentum, Wissenschaft und Gesellschaft, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2003, ISBN 3-525-35854-7

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Heinz Liebing (1966). «Harnack, Karl Gustav Adolf von (preußischer Adel 1914)». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 20. januar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]