Adolf von Harnack

Adolf von Harnack
Bilde av von Harnack fra 1914/15.
Født		Adolf Harnack 7. mai 1851 Dorpat, Estland
Død		10. juni 1930 Heidelberg, Tyskland
Beskjeftigelse		Professor i Teologi
Akademisk grad		Doktorgrad
Utdannet ved		Det keiserlige universitet i Dorpat, Universitetet i Leipzig
Doktorgrads- veileder		Moritz Wilhelm Drobisch, Adolf Georg Karl Wilhelm Ebert
Ektefelle		Amalie Thiersch
Far		Theodosius Harnack
Mor		Marie Harnack
Søsken		Axel Harnack, Otto Harnack
Barn		Ernst von Harnack
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Gamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin
Medlem av		8 oppføringer Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Deutsches Archäologisches Institut, Kungliga Vetenskapsakademien, American Academy of Arts and Sciences, Accademia Nazionale dei Lincei (1894–), Bayerische Akademie der Wissenschaften, Berliner Wingolf, Corporation Livonia
Utmerkelser		Pour le Mérite for vitenskap og kunst, Harnack-medaljen (1925), Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1909), Adlerschild des Deutschen Reiches (1926)
Adolf von Harnack på Commons

Adolf von Harnack (født 25. april^jul./ 7. mai 1851^greg. i Dorpat i Estland i Tsarrussland, død 10. juni 1930 i Heidelberg i Tyskland) var en tysk baltisk protestantisk teolog og kirkehistoriker.

Harnack var elev av Albrecht Ritschl, og en ledende eksponent for liberalteologi ved begynnelsen av 1900-tallet. I berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Liv og virke

Bakgrunn

Adolf von Harnack var født i nåværende Tartu der hans far innehadde et professorat i pastoralteologi. Han studerte ved det lokale universitet 1869-1872 og siden ved universitetet i Leipzig, der han tok sin eksamen og straks etter, i 1874, begynte å forelese som Privatdozent.

Teolog

Disse forelesninger, som behandlet emner som for eksempel gnostisismen og Åpenbaringsboken i Det nye testamente, vakte stor oppmerksomhet, og i 1876 ble han utsett til professor extraordinarius. Samme år begynte han publiseringen, sammen med Oscar Leopold von Gebhardt og Theodor Zahn, av en utgave av verker av de apostoliske fedre, Patrum apostolicorum opera - en mindre utgave som kom ut i 1877.

Adolf von Harnack var professor i kirkehistorie ved blant annet universitetet i Marburg 1886-1888 og deretter ved universitetet i Berlin. Hans rikholdige produksjon er konsentrert om urkristendommen og den gamle kirke.

Påvirket av Albrecht Ritschl engasjerte von Harnack seg for et konsekvent historisk syn på kristendommen. I dogmedannelsen så han en fremmedgjørelse av Jesu budskap ved innflytelse fra hellenistisk spekulasjon.

I sine berømte forelesninger om «Kristendommens vesen» (1900) avdogmatiserte Harnack den kristne tradisjon til fordel for «den etiske kjerne i Jesu budskap, nemlig den aktive tro på «menneskesjelens uendelige værdi».

Diskusjonen omkring von Harnacks tese pågikk i atskillige tiår. Den fikk etterhvert så meget faglig motbør at den ikke står sterkt i vitenskapelig sammenheng, men den preger mange populærfremstillinger.

Adolf von Harnack ble i 1890 medlem av det tyske vitenskapsakademi og ble innvalgt som medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i Sverige i 1908.

Utvalgte verker (engelsk)

• Harnack, Adolf (1904). The Expansion of Christianity in the First Three Centuries. 1. New York: Putnam's Sons. 
• Harnack, Adolf (1905). The Expansion of Christianity in the First Three Centuries. 2. New York: Putnam's Sons. 

Litteratur

• Kurt Nowak et al., (eds.), Adolf von Harnack. Christentum, Wissenschaft und Gesellschaft, Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 2003, ISBN 3-525-35854-7

Eksterne lenker

• (de) Liste over forelesninger ved Universitetet i Leipzig (vintersemestret 1874 til vintersemestret 1878)