Heike Kamerlingh Onnes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
H. Kamerlingh Onnes
Kamerlingh portret.jpg
Født 21. september 1853
Groningen, Nederland
Død 21. februar 1926 (72 år)
Leiden, Nederland
Bror Menso Kamerlingh Onnes
Utdannelse Universitetet i Heidelberg, Universitetet i Groningen
Yrke fysiker, oppfinner, universitetsprofessor
Nasjonalitet Nederlandsk
Språk nederlandsk
Medlem av Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Utmerkelser Nobelprisen i fysikk, Rumfordmedaljen, Nobelprisen i fysikk
Alma mater Unicersitetet i Heidelberg
Universitetet i Groningen
Institusjoner Universitetet i Leiden
Det tekniske universitetet i Delft
Akademisk veileder Rudolf Adriaan Mees
Kjent for Onneseffekten, Superkonduktivitet

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1913

Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker.

Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium. Han oppdaget i denne sammenheng også superledning i 1911.

8. april 1911 oppdaget Kamerlingh Onnes at ved 4.2 grader Kelvin opphørte motstanden i kvikksølv som befant seg i flytende helium. Dette kalte han først supraledning, senere superledning.

Krateret Kamerlingh Onnes på månen er oppkalt etter ham.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

NobelprisstubbDenne Nobelprisrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.