Heike Kamerlingh Onnes
| H. Kamerlingh Onnes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. september 1853 Groningen, Nederland | ||
| Død | 21. februar 1926 (72 år) Leiden, Nederland | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, oppfinner, universitetslærer, forsker  | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Master of Science (1878; deles ut av: Universitetet i Groningen) ph.d. (1879; deles ut av: Universitetet i Groningen) doktorgrad[1] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Heidelberg (1871–1873) Universitetet i Groningen (1870–) | ||
| Doktorgrads- veileder | Rudolf Adriaan Mees | ||
| Ektefelle | Maria Adriana Wilhelmina Elisabeth Bijleveld | ||
| Far | Harm Kamerlingh Onnes[2] | ||
| Mor | Anna Gerdina Coers[2] | ||
| Søsken | Menso Kamerlingh Onnes Jenny Kamerlingh Onnes | ||
| Barn | Albert Kamerlingh Onnes[2] | ||
| Nasjonalitet | Nederlandsk | ||
| Gravlagt | Kerkhof Dorpskerk Voorschoten | ||
| Medlem av | 11 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysikk (1913)[6][7] Rumfordmedaljen (1912)[8] Matteucci-medaljen (1910) Franklinmedaljen (1915) Utenlandsk medlem av Royal Society (1916)[9] | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Leiden Det tekniske universitetet i Delft | ||
| Doktorgrads- veileder | Rudolf Adriaan Mees | ||
| Doktorgrads- studenter | 24 oppføringer
Jules-Émile Verschaffelt
Wander Johannes de Haas Pieter Zeeman Jacob Clay[10] Johannes Petrus Kuenen[10] Claude August Crommelin[10] Ewoud van Everdingen[10] Remmelt Sissingh[10] Marc de Haas[10] Leendert M. J. Stoel[10] Eliza C. de Vries[10] Adriaan Lebret[10] Anthony van Eldik[10] Charles Hartman[10] Cornelis Braak[10] Gerbert H. Fabius[10] Hendrik A. Kuypers[10] Pieter G. Cath[10] Willem Tuyn[10] Arend Th. van Urk[10] Frans Michel Penning[10] Leonard C. Jackson[10] Johan D.A. Boks[10] Willem van Bemmelen[10] | ||
| Kjent for | Onneseffekten, Superkonduktivitet | ||
Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker.
Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium.[11] Han oppdaget i denne sammenheng også superledning i 1911.
8. april 1911 oppdaget Kamerlingh Onnes at ved 4.2 grader Kelvin opphørte motstanden i kvikksølv som befant seg i flytende helium. Dette kalte han først supraledning, senere superledning.
Krateret Kamerlingh Onnes på månen er oppkalt etter ham.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Onze Hoogleeraren, side(r) 45[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
- ↑ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID Onnes-Heike-Kamerlingh, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ↑ DOI 10.5281/ZENODO.18315206, besøkt 20. januar 2026[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 4. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Nobelstiftelsen, «The Nobel Prize in Physics 1913», verkets språk engelsk, besøkt 3. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ↑ royalsociety.org[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 266[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ↑ «The Nobel Prize in Physics 1913». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 19. august 2018.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Heike Kamerlingh Onnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Heike Kamerlingh Onnes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Nobelprisen i fysikk 1913 hos Nobelprize.org
- (en) Heike Kamerlingh Onnes hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1913
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.