Heike Kamerlingh Onnes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
H. Kamerlingh Onnes
Kamerlingh portret.jpg
Født 21. september 1853
Groningen, Nederland
Død 21. februar 1926 (72 år)
Leiden, Nederland
Bror Menso Kamerlingh Onnes
Alma mater Universitetet i Heidelberg, Universitetet i Groningen
Yrke fysiker, oppfinner, universitetslærer
Nasjonalitet Nederlandsk
Språk nederlandsk
Medlem av Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Det russiske vitenskapsakademi
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Utmerkelser Nobelprisen i fysikk, Rumfordmedaljen, Nobelprisen i fysikk
Institusjoner Universitetet i Leiden
Det tekniske universitetet i Delft
Kjent for Onneseffekten, Superkonduktivitet

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1913

Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker.

Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium. Han oppdaget i denne sammenheng også superledning i 1911.

8. april 1911 oppdaget Kamerlingh Onnes at ved 4.2 grader Kelvin opphørte motstanden i kvikksølv som befant seg i flytende helium. Dette kalte han først supraledning, senere superledning.

Krateret Kamerlingh Onnes på månen er oppkalt etter ham.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

NobelprisstubbDenne Nobelprisrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.