Gustav Kirchhoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gustav Kirchhoff
Gustav Robert Kirchhoff.jpg
Født 12. mars 1824
Königsberg
Død 17. oktober 1887
Berlin
Begravet Gamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Royal Society, Det ungarske vitenskapsakademiet
Utmerkelser Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Pour le Mérite
Utdannelse Albertina

Gustav Robert Kirchhoff (født 12. mars 1824 i Königsberg, død 17. oktober 1887 i Berlin) var en tysk fysiker. Han ga flere bidrag av fundamental betydning for moderne naturvitenskap. Hans elektriske lover benyttes i all moderne elektroteknikk og elektronikk, mens hans innføring av spektroskopiske metoder gjør det mulig å utforske alt fra atomer i materialer til stjerner og galakser i Universet. Sammen med sin kollega Robert Bunsen oppdaget han på denne måten de to nye grunnstoffene cesium og rubidium. Et annet resultat av de samme studiene var formuleringen av Kirchhoffs strålingslov for varmestråling og dens sammenheng med sorte legemer. Han bidro også til utvikling av termodynamikk for kjemiske reaksjoner og viste hvordan diffraksjon av lys kan forklares matematisk direkte fra Maxwells ligninger for elektromagnetiske bølger. Gjennom sin undervisning og lærebøker bidro han til å bygge opp en sterk tradisjon innen teoretisk fysikk i Tyskland på slutten av det 19. århundret.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gjort seg ferdig med sin gymnasutdannelse i 1842, begynte Kirchhoff samme år studier i matematikk ved Universitet i Köningsberg. Her kunne han delta i det berømte matematisk-fysiske seminaret til Jacob Jacobi og Franz Ernst Neumann.[1] Spesielt hadde Neumann en sterk innflytele på den unge Kirchhoff og fikk han mer interessert i fysikk enn ren matematikk. Det var også under dennes inspirasjon han skrev sitt første vitenskapelige arbeid om elektriske kretser. Kirchhoff mottok sin doktorgrad der i 1847 og habiliterte seg i Berlin året etter. Han ble da Privatdozent slik at han hadde lov til å forelese.[2]

Gustav Kirchhoff til venstre sammen med Robert Bunsen.

Etter å ha undervist i Berlin i to år, fikk Kirchhoff i 1850 en fast stilling i Breslau som professor extraordinarius i fysikk. Der ble året etter også kjemikeren Robert Bunsen ansatt og tok opp et tett samarbeid med Kirchhoff. De ble gode venner slik at da Bunsen i 1852 ble tilbudt en ny stilling i Heidelberg, så anstrengte han seg for å få Kirchhoff med seg. Det lyktes i 1854 da det ble en ledig stilling der og Kirchhoff ble ansatt som professor ordinarius (full professor) og leder for fysikklaboratoriet. Han giftet seg i 1857 med Clara Richelot som var datter til Friedrich Richelot som i 1843 hadde overtatt professoratet i Königsberg etter Jacobi og vært Kirchhoffs lærer i matematikk.[3] De fikk i alt fem barn. I 1857 ble også Hermann von Helmholtz ansatt i Heidelberg, noe som gjorde universitetet til et av de ledende innen naturvitenskap i hele Europa.[1]

Bunsen var kjemiker og hadde sammen med en assistent utviklet bunsenbrenneren. Denne brukte han til å studere fargene til flammene fra forskjellige kjemiske element. Kirchhoff forslo å studere disse med et prismespektroskop hvor det fikk frem tydelige spektrallinjer som tilsvarte Fraunhoferlinjer i spekteret fra Solen. På den måten hadde de i 1859 sammen skapt begynnelsen til moderne spektralanalyse. De samme undersøkelsene fikk også Kirchhoff til å formulere sin lov for sort stråling som førti år senere ble fullført med Plancks strålingsformel. Disse oppdagelsene medførte at han i 1861 ble innvalgt som korresponderende medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet i Berlin.

Kirchhoffs æresgrav på Alter St.-Matthäus-Kirchhof i Berlin-Schöneberg.

Disse årene i Heidelberg var kanske hans mest lykkelige og produktive i hele hans forskningskarriere. Sammen med Bunsen og Helmholtz var han midtpunkt i et rikt sosialt og kulturelt liv som satte sitt preg på byen. Ved siden av sin faste undervisning fortsatte han sitt arbeid med spektralanalyse, men tok etter hvert også opp studier av elastisitetsteori og hydrodynamikk. Men i 1866 ble hans innsats redusert etter et fall i en trapp som var så alvorlig at han ble avhengig av både rullestol og krykker de følgende årene. Situasjonen ble ikke bedre etter at hans kone døde i 1869 og han fikk aleneansvaret for de fem barna deres.[3] I tillegg hadde han pådratt seg en øyenlidelse som sannsynligvis skyldes overanstrengelse ved observasjoner av svake spektrallinjer. Men på en klinikk hvor han søkte behandling, traff han Louse Brömmel som han giftet seg med i 1872.

Flere andre universiteter prøvde å få Kirchhoff ansatt. Men han trivdes så godt i Heidelberg at han avslo alle tilbud. Men etter hvert ble vanskelighetene med å bevege seg så store at han måtte slutte sine eksperimentelle arbeider. Så da Universitetet i Berlin i 1874 kunne tilby han en stilling som professor i matematisk fysikk, takket han ja. Samme år ble også Kirchhoff utnevnt til fullt medlem av Vitenskapsakademiet med lønn. Dette skyldes delvis også at Helmholtz hadde begynt der i 1870. Berlin var da blitt hovedstad i et forent Tyskland og universitet hadde store planer om å bli det ledende i landet. Dette var det første professoratet i teoretisk fysikk i Tyskland. Tidligere var fysikk alltid forbundet med en eksperimentell aktivitet.[4]

Selv om Kirchhoff engasjerte seg på mange fronter i Berlin, ble livet i storbyen delvis en nedtur. Han måtte føre et stillere liv og hans kone trivdes ikke.[1] Det var i denne perioden Kirchhoff konsentrerte seg om sin undervisning som etter hvert ble utgitt i fire bind som Vorlesungen über mathematische Physik. De fikk stor betydning for kommende generasjoner av studenter. Fra 1880 fikk han stadig større problemer med sin helse og måtte i 1884 innstille forelesningene og si fra seg valget til rektor ved universitetet. På tross av flere følgende kuropphold ble han ikke mye bedre og døde i 1887.

Kirchhoff er begravet på Alter St.-Matthäus-Kirchhof i Berlin, ikke langt unna graven til matematiker Leopold Kronecker. Litt lengre unna ligger også graven til Heinrich Rubens som gjorde de avgjørende målingene på varmestråling som førte Max Planck i 1900 til den endelige forståelse av hva Kirchhoff hadde påbegynt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c K. Hübner, Gustav Robert Kirchhoff, Verlag Regionalkultur, Heidelberg (2010). ISBN 978-3-89735-606-1
  2. ^ W. Gerlach, Gustav Robert Kirchhoff, Deutsche Biographie.
  3. ^ a b Universität Heidelberg, Gustav Robert Kirchhoff, biografiske data i forbindelse med en minnesutstilling.
  4. ^ C. Jungnickel and R. McCormmach, Intellectual Mastery of Nature: Theoretical Physics from Ohm to Einstein, Vol. 2, University of Chicago Press, Chicago (1986). ISBN 0-226-41585-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]