Leeds’ historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Leedsbildet», maleri av Georg Sauter, 1908.
Klosteret Kirkstall Abbey

Leeds’ historie er sterkt knyttet til tekstilindustrien som begynte å etablere seg i den byen på 1300-tallet. Byen Leeds er lokalisert i grevskapet West Yorkshire i nordlige England, og er i dag Englands tredje største by etter London og Birmingham. I 1801 hadde byen en befolkning på 94 421 innbyggere; 249 992 i 1851; 552 479 i 1901; 692 003 i 1951; 715 404 i 2001; og 2014 er det 766 399 innbyggere.[1]

Det er ikke påvist noen romersk bebyggelse på stedet. Leeds har avledet sitt navn fra Loidis, et utkantområde for det keltiske området Elmet. Ved normannernes erobring av England var det helt klart bosetning i området med et framgangsrikt gods under overherredømme av den normanniske adelsmannen Ilbert de Lacy. Stedet fikk sitt første charter fra Maurice de Gant i 1207, og vokste langsomt i senmiddelalderen og tudortiden. Byen hadde blitt en del av hertugdømmet Lancaster og overlatt den til kronen i middelalderen, og byen var således en rojalistisk bastion på begynnelsen av den engelske borgerkrigen.

1600- og 1700-tallet begynte Leeds blomstre og ekspandere som et sentrum for ullindustrien, og den fortsatte å vokse sterkt under den industrielle revolusjon, som mange andre omliggende byer. På midten på 1900-tallet fikk Leeds en postindustriell nedgang, men mot slutten av århundret ble byen igjen framgangsrik med utviklingen et næringsliv av langt mer mangfoldig karakterer.

Toponymi[rediger | rediger kilde]

Navnet Leeds er første gang dokumentert i formen «Loidis». I tiden rundt 731 nevner den angelsaksiske historikeren Beda stedet i bok II, kapittel 14, av sitt verk Anglernes kirkes historie (latin: Historia ecclesiastica gentis Anglorum) i diskusjonen av et alter som overlevde fra en kirke reist av Edwin av Northumbria, lokalisert i «...regione quae vocatur Loidis» («regionen kjent som Lodidis»). Dette var øyensynlig et regionalt navn, men det opptrer senere i Domesday Book (1086) som betegnelse på bosetningen her i den senere angelsaksiske formen Ledes.[2] Dette navnet er ikke angelsaksisk i formen, og derfor antagelig angelsaksisk utgave av et eldre brytonisk navn. Dette eldre navnet er rekonstruert til keltiske *Lādenses i betydningen «folket ved den sterkt strømmende elv».[2] Det er i referanse til elven Aire som fortsatt flyter gjennom byen.[3] Som stedsnavn henviste det antagelig til en skog som dekket det meste av det brytoniske kongeriket Elmet, og som eksisterte i løpet av 400-tallet og fram til tidlig på 600-tallet.[4] En innbygger fra Leeds er lokalt kjent som loiner, av usikker opprinnelse,[5] men muligens avledet fra Loidis,[6] eller at i området Briggate refererte de lokale til de tallrike nabogatene som «loins» i den lokale dialekt, en korrupsjon av ordet «lanes», og de som hang i disse gatene ble derfor kalt for «loiners».[5]

Forhistorie til angelsaksisk tid[rediger | rediger kilde]

Leeds plassering på et regionskart over England.

Det finnes ingen pålitelig referanse til noe sted som kan assosieres med Leeds før Bedas omtale ca. 730. Han betegnet en region framfor en landsby eller by; det er derfor ikke kjent om det var en bosetning der i romersk Britannia (før 400-tallet) eller i angelsaksisk tid (før 1066).

Det er dog avdekket spredte objekter fra bronsealderen over hele området Leeds. I henhold til nedtegnelser fra 1800-tallet funnet to gravhauger fra bronsealderen ved Woodhouse Moor, rundt 1,6 km fra Leeds’ sentrum.[7] I førromersk og romersk jernalder var området rundt Leeds tilknyttet den brytoniske stammen briganterne. Det er funnet mulige jordarbeid fra muligens romersk tid; som en steinsatt elveovergang over elven Aire.[7][8] Det har blitt avdekket levninger fra både briganterne og romere i bosetninger i nabolaget av dagens Leeds, eksempelvis i Adel og i Alwoodley. I forstaden Headingley ble det funnet en steinkiste i 1995 i Beckett's Park som er antatt fra romersk tid.[9][10]

Bedas redegjørelse indikerer aktivitet i området rundt Leeds, skjønt ikke nødvendigvis selve Leeds som det er kjent i dag. Beda omtaler et område Campodonum som ikke er blitt identifisert. Det er mulig det refererer til et betydningsfullt sted i området; og en abbed Thrythwulf hadde et kloster i nærheten i Bedas tid, skjønt det varte ikke lenge inn i middelalderen. Bevis på betydelig rikdom og status kan leses fra fragmenter fra minst seks steinkors og andre monumenter, preget av dekorasjon i anglo-norrøn kultur fra tiden 800-900-tallet, som ble funnet som byggemateriale i 1300-tallets sognekirke i Leeds da denne kirken ble revet og erstattet i 1838. Det best bevarte bildene som nå er i den moderne kirken, viser blant annet avbildninger av legenden om Volund smed (som i England er blitt hetende «Wayland smith»).[7] I sesongen 2008-2009 ble det oppdaget et liten, men viktig depotfunn, «West Yorkshire Hoard», i området Leeds.[11] Rikdommene besto av 5 gullsmykker fra 600- til 1000-tallet.[12][13] Det synes sannsynlig at den angelsaksiske bosetningen hovedsakelig var et kirkelig sted, et vadested over elven Aire, og Kirkgate.

Andre bevis på bosetning i angelsaksisk tid finnes ved det gamle «Shire Oak» i Headingley, tingstedet ved et eiketre. Tilsvarende er det mange steder rundt om i Leeds som felles endelse i stedsnavnet i –ley: Bramley, Rodley, Farnley, Armley, Wortley, og Farsley, som er avledet fra angelsaksiske leah i betydningen åpning eller åpen plass i skogen.[4]

Normannisk tid[rediger | rediger kilde]

Det er antatt at sognet Leeds utviklet seg fra et større, mangedelt landgods. Det gamle sognet besto av Leeds, Headingley, Allerton, Gipton, Bramley, Armley, Farnley, Beeston og Ristone (Wortley). Leeds var den mest betydningsfulle delen av disse landbrukene, men ble deretter ytterligere oppdelt det i 1086 omtales skriftlig for første gang (som «Ledes») i Domesday Book. Leeds besto da sju gods i dagene under Edvard Bekjenneren.[14]

Ved tiden av den normanniske erobringen, var Leeds åpenbart en ren landbruksbesittelse, omtrent på 1000 acre (4 km²) i omfang. Det var inndelt i sju gods, som ble holdt av samme antall thaner; de eide seks ploger; det var en prest og en kirke; og en mølle: dets skattemessige verdi var på seks pund. Da nedtegnelsene i Domesday Book ble gjort hadde de økt noe i verdi; de sju thanene var blitt erstattet med 27 villains, fire sokemen og fire cotters/bordars. Villains er hva vi nå vil kalle dagsarbeidere; sokemen[15] var folk av ulik art, fra eier av småbruk under en større herre til husmenn; bordars eller cotters er i terminologien til Domesday Book å betrakte som nær slaver, som tømmerhoggere og vannbærere. Møllen, da Domesday-undersøkelsen ble gjort, var verd fire shillinger. Det var 10 acre (40 km²) av gressland. Hovedforpakteren var Ilbert de Lacy som kong Vilhelm Erobreren hadde gitt store «honour» (landeiendommer) til, og som strakte over hele grevskapet, fra Lincolnshire til Lancashire. Hans fremste base var festningen Pontefract Castle som lå noen få km sørøst.[4]

At Leeds var underlagt en av de fremste favorittene til kongen var heldig; av den grunn ble landområdene til de Lacy sparte da massakrene i Nord-England skjedde vinteren 1969-1970. Mens resten av nordlige England ble nødlidende og sulten spredte seg, hadde Leeds i 1086 en befolkning på minst to hundre mennesker.[4]

Det var to større steder i bosetningen i Leeds: området rundt sognekirken og storgodset 1–2 km vest for kirken. Ilbert de Lacy bygde en festning på Mill Hill (hva som er City Square i dag) og som ble beleiret av kong Stefan under hans marsj mot Skottland i 1139. Samme år, i henhold til Hardyngs krønike,[16] ble Rikard II for en tid holdt fengslet i Leeds før han ble fraktet til Pontefract Castle, og ble antagelig myrdet eller sultet i hjel der i februar 1400:[17]

The kyng then sent kyng Richard to Ledis,
there to be kepte durely in previtee;
fro thens after to Pykering went he needis,
and to Knaresbro' after led was he
but to pontefrete last where he did dee.[18]

I 1147 hadde munker fra cistercienserordenen bosatt seg i Kirkstall, og der begynte de en gang rundt 1152 å bygge klosteret Kirkstall Abbey nordvest for Leeds.[19]

Senmiddelalderen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Lincoln i 1217 var begynnelsen på at Leeds ble en kronbesittelse.

Det føydale land i Leeds, sammen med mye av de øvrige landet i Yorkshire, ble overdratt av slekten de Lacy til slekten Paynel. Ralph Paynel er jevnlig omtalt i Domesday Book. Han var en av de fremste leietakere i Yorkshire. Det var en av hans slektninger, Maurice Paynall, tidvis beskrevet som Maurice de Gant , som innbyggerne av Leeds fikk sitt første charter fra i november 1207.[20] Leeds hadde den geografiske fordelene med å være et vadested over elven og lå langs veien York til Chester foruten å ligger nær veien fra Wharfedale til Skipton gjennom Penninene. Godsherrene var ivrige etter å øke sin inntekter ved å utnytte disse fordelene.

Charteret ga ulike virkemidler for utnevnelse av en bailiff (forvalter eller oppsynsmann) for å lede en domstol, for samle inn leie og inntekter, og å bøtelegge de gjenstridige, og forpliktet leietakere å male kornet i hans mølle og bake i hans ovner.[4] Leeds fikk dog en del former for selvstyre og hadde borgere som var frimenn. Likevel ga charteret byfolket i Leeds kun de laveste forhold som var nødvendig for urban utvikling. Det omformet ikke godset til en borough (by med rettigheter som kjøpstad), men etablerte en borough innenfor godset. Den nye byen ble lagt ut langs en gatelinje, senere kalt for Briggate, og som var bred nok til å holde et marked. Ved sørenden av veien var det kryssing av en elv. Fra 1384 er det dokumentert at det var en bru, derav navnet Briggate = «bridge gate». Befolkningtallet var liten i 1207 og forble knapp i lang tid etter. I tiden av koppskatten i 1379 synes det ikke som om befolkningen oversteg 300 innbyggere. Leeds var en av de minste byene i Yorkshire, og steder som Snaith, Ripon, Tickhill, og Selby hadde langt større betydning. Det var den gamle bosetningen rundt sognekirken, den nyopprettede borough, herregårdsboligen og møllen i vest og byens åker ved Burmantofts (= «borough-mennenes tofter»). Skatt i 1334 og 1377 viser at befolkningen for hele sognet før svartedauden var på rundt 1000 innbyggere og hvor 350-400 bodde i det sentrale området, inkludert borough. Leeds begynte langsomt å vokse til bli blant de mer framgangsrike byene i øst.[4]

I 1217 tapte Maurice de Gant eiendommene i Leeds ved å være på den gale siden av slaget ved Lincoln i 1217. Hans besittelser gikk til Ranulf, jarl av Chester, og gjennom ham ble det gitt tilbake til slekten de Lacy. Da denne slektens eiendommer via ekteskap ble sammenslått med hertugdømmet Lancaster kom de i besittelsen til den kongelige familie, og da Henrik IV kom på tronen, ble de absorbert inn kronens besittelser.[4]

I de fire århundrene etter den normanniske erobringen, var veksten i Leeds langsom. Dets sted hadde ingen militær betydning: den store strategiske posisjonen i denne delen av Yorkshire var ved Pontefract som lå rett ved. I begynnelsen hadde Leeds heller ingen kommersiell betydning. Den spede begynnelsen til Leeds' kommende ullhandel kan ha oppstått rundt cistercienserklosteret Kirkstall Abbey ved de vestlige grensene. Bysamfunnet var hovedsakelig opptatt av jordbruk, og slik handel var begrenset til de detaljhandel som etablerte seg selv hvor samfunnene vokste opp — som handlet om livets nødvendigheter, hovedsakelig mat og klær. Byen var i seg selv liten, antagelig begrenset innenfor en triangel dannet av linjene av Briggate, Kirkgate, elven Aire, og med sognekirken i den ene vinkelen kanskje der hvor den moderne står. Gatene var antagelig trange, uten steinlegging og opplysning. Husene, til tross for det faktum at det var mer enn nok med stein i distriktet, var gjort av tømmer. Alt rundt byen var åpne marker og åkerland, kultivert etter prinsippet med lange, smale striper.[21] Bortenfor åkrene lå Elmetskogen.[4]

Tudortiden[rediger | rediger kilde]

Et kart over Leeeds fra 1560.

Tudortiden var en overgangstid for Leeds fra en relativ gjennomsnittlig bosetning til en solid kjøpstad for ull- og tøyhandel. I 1470 var byen dunkel nok til å bli beskrevet som «i nærheten av Rothwell», men som på 1400-tallet hadde fått charter som kjøpstad. Ved 1536, da fortidsminnegranskeren John Leland besøkte byen, kunne han rapportere at det var en vakker markedsby som var basert hovedsakelig på kleshandel og var like stor som Bradford, men ikke så «quik», hvilket han mente at den ikke var så foretaksom. Uansett eksisterte fortsatt mye av det gamle livet og forholdene. Kronen var nå overherre, og hadde vært det siden Henrik IV ble konge. Folk malte fortsatt korn i kongens møller og bakte brød i kongens ovner. Selv om folk raskt nærmet seg frihet var deres skjebne fortsatt ikke stort bedre enn deres forfedre. Mot slutten av 1500-tallet var Leeds fortsatt delvis føydalt.[4]

Det var ingen skolegang og undervisning i Leeds før i 1552 da en William Sheafield, som synes å ha vært en sjeleprest ved St. Catherine i Leeds, etterlot eiendom i Leeds for etableringen av lærd skolemester som underviste fritt til de ungdommer og barn som ble overlatt til ham og med formaninger om folket i Leeds selv måtte finne velegnet bygning og samle sammen en skolemesters lønn på ti pund om året. Her lå opprinnelsen til Leeds Grammar School (gymnas) som ved slutten av århundret hadde blitt en institusjon av stor betydning.[4]

Ved begynnelsen av 1600-tallet hadde byfolket i Leeds ved egen kostnad sikret to begrensede kongelige privilegier, retten til å velge sin egen sogneprest og selvstyre i kommunale saker. I 1538 hadde byen kjøpt kallsretten til sognekirken fra dens da innehaver, Oliver Darnley, for 130 pund, og deretter ble sognepresten valgt av en rådsforsamling som i seg selv ble en opplæring i demokratiske valg. I 1626 mottok Leeds sitt første charter om inkorporasjon fra kong Karl I, det vil si overdragelse av eierskap til en gruppe eller korporasjon.[22] Charteret lovte at Leeds i grevskapet York, som en gammel og folkerik by, hvor dens befolkning var velkjente med kunsten og mysteriene med å framstille ullklær, opprettet et styringsråd av en oldermann, ni borgere, og tjue assistenter. Privilegiet var i en del år begrenset: kronen reserverte for seg selv retten til å utnevne enhver av de tretti posisjonene; rene valg på personer ble ikke innført på ennå en del tid.[4]

Borgerkrigen og politisk representasjon[rediger | rediger kilde]

General Thomas Fairfax (1612-1671).

Atten år etter charteret om inkorporasjon gikk Leeds sammen med andre byer i nabolaget i et minnesmerke for kongen hvori han søkte å komme overens med sine motsetninger med det opprørske parlamentet. Det førte ikke fram, og i de tidligste stadiene av den engelske borgerkrigen var Leeds underlagt rojalistene med en garnison underlagt William Savile.

Det var en liten styrke i januar 1643, 500 ryttere og 1500 fotsoldater. Savile gjorde omfattende forberedelser for forsvaret av stedet, gravde en nær 2 meter dyp skyttergrav fra kirken og til elven, reiste brystvern i nordenden av broen, og utplasserte en liten kanon i posisjon for dekke Briggate. Imot ham mandagen den 23. januar kom Thomas Fairfax som leder av parlamentarikernes hær, antagelig med rundt 3000 ryttere og fotsoldater. Da broen ved Kirkstall var revet, krysset de elven Aire ved Apperley Bridge, og kom fram til Woodhouse Moor. Der ropte Fairfax at Savile måtte overgi seg, og Savile ga tilbake det svaret som var forventet. I kaldt snøvær ledet Fairfax sine soldater i angrep. Angrepet skjedde rundt klokken to om formiddagen og synes å ha utviklet seg på alle sider av byen.[23] Parlamentarikerne fikk raskt overtaket og rundt klokken fire hadde Fairfaxs soldater nådd fram til Briggate og Boar Lane. Savile og hans gjenværende soldater flyktet for livet. Fairfax tok nær 450 fanger som han umiddelbart løslot under løfte om ikke igjen ta til våpen mot parlamentarikerne.[23] Slaget avgjorde spørsmålet om hvilken side av borgerkrigen Leeds og West Riding sto på.[4]

Det puritanske styret som fulgte de første suksessene til parlamentarikerne førte til Leeds fikk to puritanske prester i sognekirken og den nye kirken St. John. I 1644 fikk befolkningen noe annet å bekymre seg for: det brøt en smittsom sykdom så alvorlig at det gjenspeilte svartedauden i middelalderen. Rundt 1300 av innbyggerne døde. Det ukentlige markedet stoppet opp og antallet døde ble så stort at sogneregistrene klarte ikke å få med seg alle.[4]

I 1646 kom kong Karl I til Leeds som fange. Etter at han hadde overgitt seg til de skotske generalene ved Kelham i nærheten av Newark-on-Trent, ble han ført nordover til Newcastle; på hans retur fra den byen tilbrakte han en natt i et hus kalt Red Hall i Upper Head Row. Red Hall ble bygd i 1628 av ullhandelsmannen og oldermannen Thomas Metcalf og det ble sagt at det var det første huset i Leeds som var bygd av murstein, derav navnet.[24]

Et inntrykk av Leeds' våpenskjold på Leeds historiske bro over Aire.

Selv på midten av 1600-tallet var Leeds ikke direkte representert i parlamentet. Mange relativt ubetydelige steder i Yorkshire sendte sine representanter til underhuset, noe så langt tilbake som 1298. Det var ikke før i 1654 at Adam Baynes fikk sete ved Westminster, og vendte tilbake to år senere med Francis Allanson som andre medlem. Da kongen ble gjeninnsatt ved restaurasjonen i England i 1660 opphørte ordningen, og Leeds hadde ingen flere medlemmer ved parlamentet før ved Reformloven i 1832. Derimot fikk byen i 1661 en del konsesjoner fra kronen som kanskje var av større betydning: et nytt kommunalt charter. Det var en del justeringer til det gamle fra 1642, men Karl IIs charter var langt mer omfattende. Det opprettet en borgermester, tolv oldermenn, tjuefire assistenter eller byrådsmedlemmer, en byskriver, og en nedtegner. Det sørget for lokale valg på ledige stillinger. Fra dette charter fikk byens også sitt våpenskjold. To hvite, kronete ugler, avledet fra våpenskjoldet til John Saville, den første oldermann i Leeds, som holder et blått skjold med en hengende sau under tre stjerner, sistnevnte avledet fra våpenskjoldet til Thomas Danby, den første borgermesteren. Den nedhengende sauen symboliserte byens viktige ullhandel. Byens motto, «Pro Rege et Lege», er latin «For Kongen og loven». Våpenskjoldet har vært lik dette siden 1660-tallet og fram til i dag.[25]

I 1715 ble Leeds første historieverk skrevet av Ralph Thoresby, titulert Ducatus Leodiensis; or the Topography of the antient and populous Town and Parish of Leedes.

Leeds var hovedsakelig en handelsby som tilvirket klær av ull og handlet med Europa via elvemunningen Humber. Befolkningen vokste til rundt 10 000 ved slutten av 1600-tallet og til rundt 30 000 ved slutten av 1700-tallet. Som et mål på byens betydning var handelen i Leeds på 1770-tallet ansvarlig for 30 prosent av England eksport av ull, verdsatt til £1 500 000. 70 år tidligere sto hele Yorkshire for kun 20 prosent av eksporten.[26]

Ullhandelen[rediger | rediger kilde]

Et kart over Leeds fra 1725.
Det tredje White Cloth Hall (tøybygning) fra Cloth Hall Street.

Veving ble innført i West Yorkshire i regjeringstiden til Edvard III, og cisterciensermunkene ved Kirkstall var engasjert i sauedrift. Oldtidsgranskeren John Leland daterte organisert handel med tøy ved broen over Aire, ved foten av Briggate, ved særskilte tider og forhold. Handelen med ullklær var hovedsakelig framstilt i de enkelte hjem, produsert i landsbyer og bosetninger rundt Leeds. I kontrast var Bradford senteret for tøyhandel med kamgarn.

Imidlertid var det en valkemaskin (se Toving) i Leeds rundt 1400, og farging av tøy kan også ha vært en tidlig organisert aktivitet. Før tiden da forfatteren Daniel Defoe besøkte Leeds,[27] hadde kleshandelen sakket bakut for broens kapasitet, og ble flyttet isteden til bord i opp til to rader på hver side av Briggate. Defoe nevner at på denne tiden reiste handelsmenn fra Leeds over hele England for å selge tøy på kreditt, og det eksisterte også en handel med utlandet.[28][29]

Ralph Thoresby var involvert i etableringen av den første tøymarkedet under tak da han sammen med andre sikret tillatelse fra 3. vicomte Irwin, forpakter av godset Leeds, til å reise bygningen White Cloth Hall.[30] Det faktum at Wetherby bygde en handelshus i 1710 var ganske sikkert en drivkraft for endringer.[31] Den nye bygningen åpnet den 22. mai 1711, og varte i 65 år før den ble fjernet for et nytt sted i Calls, og senere da jernbanen var innført, plassert ved dagens handelsbygning.[32]

I 1758 ble en farget eller blandet tøyhus bygget i nærheten av Mill Hill – en firkantet bygning på 60 ganger 117 meter og med kapasitet på 1800 handelsstaller. Bygningen ble revet i 1899 for å gi plass til det nye postkontoret; det siste tøyhuset ble revet i 1896 for å gi plass til Metropole Hotel.

Den industrielle revolusjon[rediger | rediger kilde]

Kart over Leeds fra 1806.
Kart over Leeds fra 1866
Kart over Leeds fra 1900.

Den industrielle revolusjon førte til en voldsomt vekst i Leeds. Befolkningen hadde steget til over 150 000 innbyggere ved 1840. Byens industrielle vekst ble katalysert ved innføringen av Aire og Calder-kanalen i 1699,[33] Leeds og Liverpoolkanalen i 1816,[34] og jernbanen fra 1834 og framover; den første som ble åpnet var Leeds and Selby Railway den 22. september 1834. Den første jernbanestasjonen i Leeds var ved Marsh Lane; Leeds Wellington-stasjonen ble åpnet i 1848; Leeds Central i 1854, og den nye stasjonen, kalt for Leeds New Station, i 1869. Litt for litt ble byen knyttet opp med Hull, York, Sheffield, Bradford, Dewsbury; med byene Durham og Northumberland; med Manchester og Liverpool; og med Midlands og London.[4]

I 1893 hadde Leeds blitt gitt bystatus. De industrier som utviklet seg under den industrielle revolusjon omfattet maskiner for spinning, verktøymaskiner, dampmaskiner og giraksler, foruten annen industri basert på tekstiler, kjemikaler, lær og steingods og porselen. Kull var utvinnet i stor skala og det fortsatt fungerende Middleton Railway, den første vellykte kommersielle jernbane med damplokomotiv i verden, fraktet kull inn til Leeds' industri. Sporet var det første tannstangbane og lokomotivet Salamanca var det første som hadde tvillingsylindre.

Ulike områder i Leeds utvikler forskjellige roller i den industrielle revolusjon. Byens sentrum ble hovedområdet for transport og handel, Hunslet og Holbeck ble senter for ingeniørvitenskap, Armley, Bramley og Kirkstall ble senter for møller, maling og fresing, mens områder som Roundhay ble forstedene for middelklassen, og byggingen av Leeds' sporveier gjorde lettere å komme fram og rundt den voksende storbyen.

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Konstruksjonen av Leeds' sporveier langs Roundhay Road i Harehills, Leeds.

Ved århundreskiftet til 1900-tallet var Leeds et industrielt kraftsenter hvor de sørlige og sentrale delene av byen var fylt opp med teglverk, jern- og stålverk, verktøyframstilling, tømmeropplag, lokomotivarbeid, jernbanelagre, varehus, glassfabrikker, fargerier, trykkerier, såpefabrikker, fabrikker som framstilte produkter av tekstiler, tøy og lær. Leeds ble kjent som byen hvor alt ble framstilt.[35]

Ved 1900-tallet hadde den sosiale og økonomiske veksten begynt å endres med opprettelsen av akademiske institusjoner som i dag er Universitetet i Leeds og Leeds Metropolitan University. Det var også en ekspansjon innen medisinsk hjelp med sykehusene Leeds General Infirmary og St James's Hospital. Tidlig på 1800-tallet fortsatte ullindustrien å vokse, og det samme gjorde produksjonen av lin og lerret, men mot slutten av århundret ble tekstiler mindre viktig. Skredderproduksjon for et massemarked blomstret, også lærindustrien, og det var mange skoprodusenter. Ved 1901 hadde befolkningen nådd 178 000 og fortsatte å vokse raskt. Tidlig på århundret var de fremste industriene teknikk og ingeniørvitenskap, eksempelvis framstilling av sporvogner, men manufakturindustrien havnet i nedgang. Isteden vokste serviceindustrien raskt. I 1951 var 55 prosent av arbeidskraften ansatt i manufakturindustrien, men ved 1973 hadde den falt til mindre enn 35 prosent.[36]

Den første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Krigsminnemerket for de falne under første verdenskrig.

Leeds ga betydelig bidrag til krigsinnsatsen under den første verdenskrig. Byen ble ikke rammet av bombetokt under krigen, men fikk betydelige tap.

Barnbow i Cross Gates var en stor fabrikk for produksjon av ammunisjon og framstilte ti tusener prosjektiler på uke i august 1915. Den verste tragedien som noen gang har rammet Leeds, i henhold til døde, skjedde ved Barnbow-tragedien den 5. desember 1916. 35 arbeidere, alle kvinner i 14-årsalderen eller eldre, ble drept i en eksplosjon i fabrikken.[37] Anlegget hadde rundt 16 000 ansatte fra Leeds og områdene rundt. Det var en egen jernbanestasjonen for å kunne håndtere den daglige tilstrømningen av ansatte. Jernbanestasjonen hadde 260 meter lang plattform og 38 spesialtog fra omliggende byer. En eksplosjon i Hall 42 drepte 35 kvinnelige arbeidere og skamferte et dusin andre. Mekanikeren William Parking ble gitt en inngravert klokke i sølv for sin tapperhet ved å frakte skadde fabrikkarbeidere ut etter ulykken.[38] Nyheten om ulykken nådde derimot ikke overskriftene i samtiden grunnet sensuren. Først seks år etter krigen ble offentligheten informert om ulykken for første gang.[37] Det var senere ytterligere to eksplosjoner, en i mars 1917 som drepte to kvinnelige arbeidere, og enda en i mai 1918 som drepte tre mannlige arbeidere.[37]

Under den første verdenskrig ble det opprettet regimenter av menn fra særskilte byer og bydistrikter. Tanken var at venner og slektninger ville melde seg frivillige, men det innebar også at om et regiment ble utradert, ville også en by eller bydistrikt tape hele sin mannlige befolkning i en bestemt alder.[39] Leeds var en av byene som led av dette. Leeds-bataljonen, populært kalt for «Leeds Pals», ble dannet i 1914 og fikk sitt største tap ved slaget ved Somme i 1916. Av 24 offiserer og 504 soldater ble 15 offiser og 233 soldater drept.[40] Menig Pearson, som overlevde, uttalte siden at «Vi forberedte oss i to år og ble utryddet på ti minutter.»[41]

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Anti-luftverk-kanoner i Leeds i 1941.

I den neste krigen ble Leeds igjen påkrevd å gjøre sitt, men det ble mindre historisk bemerkelsesverdig enn under den første krigen. Da det tredje marinefartøy med navnet HMS «Ark Royal» ble senket, hadde Leeds nettopp adopterte skipet, og befolkningen gikk sammen i 1942 for å samle inn penger for et nytt. De trengte 5 millioner pund, men samlet inn 9 millioner.[42]

Leeds unnslapp det verste av blitzen, hovedsakelig ved å ligge i innlandet og ved at byen ikke hadde betydningsfulle industrielle mål. Om natten den 14. mars og de første timene av 15. mars 1941 fikk Leeds sin verste natt med bombing fra Luftwaffe. Beeston fikk flere bomber sluppet over seg enn noe annet distrikt i byen, men slapp likevel unna med minst skade. Flaxton Terrace var den eneste gaten som ble ødelagt i løpet av natten, men bortimot alle andre bomber havnet i parken Cross Flatts. Poeten Tony Harrison, som selv var i Beeston under bombingen, spekulerte i sitt dikt «Shrapnel» fra 2005 om det var et spørsmål om heltemot fra en Luftwaffe-pilot, en teori som har vært fremmet også av andre.[43] Likevel ble rundt 100 hus ødelagt, 4 600 fikk skader, og rundt 65 mennesker ble drept.[44]

31. Nord-Midlands antiluftfartsbrigade hadde ansvaret for flyforsvaret i West Yorkshire og gjennom alle krigsårene hadde Leeds antiluftvåpen posisjonert over hele Leeds, og som blant annet skjøt ned to tyske bombefly under Leeds-blitzen.[45]

ROF Thorpe Arch ved Wetherby var den fremste fabrikk for produksjon av krigsmateriell på denne tiden. Arbeidet fikk liten skade av Leeds-blitzen. Byen Yeadon hadde en undergrunnsfabrikk som framstilte deler for bombeflyet Avro Lancaster. Fabrikken var lokalisert rett ved dagens Leeds Bradford internasjonale lufthavn. Rodley i vest for Leeds hadde to fabrikker som framstilte kraner, men i krigens gang ble de omgjort til å framstille bomber. Leeds klesindustri arbeidet for det britiske hæren. Ved 1917 produserte Bradsfords ullindustri 228 km med khaki-uniformer i uken. I oktober 1939 fikk Bradford oppdraget å framstille militære kapper som tilsvarte 25 år med forsyninger under normale forhold.[35]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Leeds District: total population». Vision of Britain.
  2. ^ a b Mills, A. D. (1991): A Dictionary of English Place Names, Oxford: Oxford University Press
  3. ^ Hanks, Patrick; Hodges, Flavia; Mills, A. D.; Room, Adrian (2002): The Oxford Names Companion. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0198605617, s. 1104
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n Fletcher, J. S. (1919): The Story of English Towns – Leeds, Society for Promoting Christian Knowledge
  5. ^ a b «Loiners of the world unite!». BBC. 22. august 2005.
  6. ^ Smith, Peter (11. mai 2015 ): «Leeds Rhinos Flashback: Loiners come back from the dead to beat Saints and retain the Cup», Yorkshire Eventing Post
  7. ^ a b c Wrathmell, Susan et al (2005): Leeds, Pevsner Architectural Guides, New Haven: Yale University Press, s. 4.
  8. ^ Codrington, Thomas (1903): «Chapter IV: Erming Street» i: Roman Roads in Britain, Society for Promoting Christian Knowledge, London
  9. ^ «Headingley - A Test of Time» Arkivert 25. februar 2016 hos Wayback Machine. (PDF), West Yorkshire Archaeology Advisory
  10. ^ «Headingley Local History», Yorkshire Evening Post 22. juni 2006
  11. ^ Wainwright, Martin (8. november 2011): «Leeds needs a hand to keep its golden hoard», The Guaridan
  12. ^ «Finger Ring», Finds, British Museum
  13. ^ «Hoard», Finds, British Museum
  14. ^ Fraser, Derek (1980): A History of Modern Leeds 1. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-0781-X.
  15. ^ «soke (n.)», Online Etymology Dictionary
  16. ^ Hardyng, John (1812): The Chronicle of Iohn Hardyng, F. C. and J. Rivington (nyere utgave)
  17. ^ Tuck, Anthony (2004): «Richard II (1367–1400)» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/23499.
  18. ^ Hardyng, John (1812): The Chronicle of Iohn Hardyng, s. 356
  19. ^ «Kirkstall Abbey: history», The Cisercians in Yorkshire
  20. ^ «Leeds», The Story of the English Towns, s. 16-17
  21. ^ «Strip Farming»
  22. ^ «Charter of Incorporation», Free Dictionary
  23. ^ a b Civil War in Yorkshire, 1643
  24. ^ «Red Hall» Arkivert 25. juni 2013 hos Wayback Machine., Lodis.net
  25. ^ Briggs, G. (1971): Civic and Corporate Heraldry, London. Den formelle beskrivelsen av våpenskjoldet: «For the arms: azure, a fleece or; on a chief sable three mullets argent; and for the crest: On a wreath of the colours, An owl proper; and for the supporters: On either side an owl proper ducally gorged or. Motto: 'PRO REGE ET LEGE'».
  26. ^ Wilson, R. G. (1971): Gentlemen merchants the merchant community in Leeds 1700-1830, Manchester University Press, s. 44
  27. ^ Backscheider, Paula R. (1992): Daniel Defoe: His Life, Taylor & Francis, s. 184
  28. ^ «Letter 8, Part 4: Leeds and North Yorkshire», Vision of Britain Through Time
  29. ^ «Leeds Cloth Market, circa 1720 as described by Daniel Defoe» Arkivert 10. juni 2016 hos Wayback Machine., My Yorkshire
  30. ^ «Leeds First White Cloth Hall: public consulted on revamp», BBC 22. april 2011
  31. ^ «First Cloth Hall» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF) (Report). Leeds Civic Trust. s. 1. 465922.
  32. ^ «Cloth Halls» Arkivert 25. juni 2013 hos Wayback Machine., Discovering Leeds
  33. ^ Shead, Jim (Februar 2007): «Cruising Choices», Canals & Rivers.
  34. ^ "The Leeds & Liverpool Canal Society Chronology". Northern Heritage. 2006.
  35. ^ a b Leeds – From Industrial Centre to Call Centre I[død lenke] (PDF), Westwinds in Yorkshire
  36. ^ Lambert, Tim: A Brief History of Leeds, Localhistories.org
  37. ^ a b c Johnson, Ben: «Barnbow Lasses», Historic UK
  38. ^ «The Barnbow Tragedy», Elas.org
  39. ^ «A Brief History» Arkivert 21. januar 2016 hos Wayback Machine., Leeds Pals
  40. ^ Middlebrook, Martin (1984): The First Day On the Somme, Penguin Books, s. 270
  41. ^ «The young Leeds Pals who died in a moment», Yorkshire Evening Post, 11. november 2013
  42. ^ «HMS Ark Royal is Leeds' adopted ship», BBC Leeds, 19. oktober 2010
  43. ^ «Bombs over Beeston», BBC Leeds, 12. desember 2008
  44. ^ «Leeds' worst World War II blitz», BBC Leeds, 13. mars 2011
  45. ^ Ripley, Roy; Pears, Brian: «Thursday, 13th/Friday, 14th March 1941 N558» Arkivert 16. oktober 2013 hos Wayback Machine.. North-East Diary 1939–1945.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bigland, John (1812): «Leeds» i: Yorkshire, Beauties of England and Wales 16, London: J. Harris
  • Fletcher, J. S. (1919): The Story of English Towns – Leeds, Society for Promoting Christian Knowledge.
  • Red. (1822): «Historic Sketch of the Town of Leeds»[død lenke] i: History, Directory & Gazeteer, of the County of York 1. Leeds: E. Baines.
  • White, William (1837): «History of Leeds» i: History, Gazetteer, and Directory, of the West-Riding of Yorkshire, with the City of York and Port of Hull, Sheffield: W. White
  • Wardell, James (1853): Antiquities of the borough of Leeds. London: J.R. Smith.
  • Robert Donald, red. (1907): «Leeds» i: Municipal Year Book of the United Kingdom for 1907. London: Edward Lloyd.
  • Benjamin Vincent (1910): «Leeds» i: Haydn's Dictionary of Dates, 25. utg., London: Ward, Lock & Co.
  • Rimmer, W.G. (1967): «The industrial profile of Leeds, 1740-1840» i: Thoresby Society Pub., 113, s. 130-159.
  • Burt, Steven & Grady, Kevin (1994): The Illustrated History of Leeds. Derby: The Breedon Books Publishing Company Limited. ISBN 1-85983-316-0
  • Thronton, David (2002): Leeds - The Story of a City. Glasgow: Fort Publishing Ltd. ISBN 0-9536576-6-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]