Massakrene i Nord-England

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Massakrene i Nord-England (engelsk The Harrying of the North) vinteren 10691070 var en serie med krigs- og herjingstokt som ble utført av Vilhelm Erobreren, i løpet av vinteren 10691070 for å erobre og underkaste den nordlige delen av hans nylig erobrede engelske kongedømme, hovedsakelig områdene Northumbria og Midlands. I nord var det på denne tiden et landskap med mange frie bønder av norsk og dansk bakgrunn, og massakrene betydde en total underkastelse og opphevelse av deres frie stilling. Dødstallene kom antagelig opp i bortimot 150 000 og var en betydelig sosial, kulturell og økonomisk ødeleggelse. På grunn av brent jord-taktikken ble mye av landet lagt øde og avbefolket, et faktum som Dommedagsboken (Domesday Book), skrevet bortimot to tiår senere, bevitner.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter at Edgar Ætheling ble proklamert som konge, men aldri kronet, og deretter i møte med Vilhelm Erobreren flyktet til Skottland i 1066 var befolkningen i nordlige England frarøvet den beskyttelse som en konge ga ettersom normannernes erobring ikke hadde vært sikret så langt nord. På grunn av den overveldende blandede anglo-nordiske tilhørighet foretrakk de enten en konge fra Norge eller Danmark, eller fra det anglosaksiske huset av Wessex. Samtidig hadde Northumbria lenge motsatt seg engelsk styre. De hadde gjort opprør mot Toste Godwinsson i 1065 og mot Harald Godwinsson i 1066. Til tross for at de aldri hadde sverget troskap til Vilhelm Erobreren betraktet normannerkongen northumbrianerne som opprørere.

Situasjonen i Northumbria for normannerne var sikret av Vilhelm ved en rask utnevnelse av Copsi, en innfødt som hadde sverget troskap til Vilhelm og blitt gjort til jarl. Utnevnelsen fikk ingen lang varighet ved at Copsi ble hendig drept av Osulf ved Newburn-upon-Tyne samme vår. Osulf var sønn av jarl Eadulf III av Bernicia, en familie som i lang tid hadde styrt Bernicia og stundom også Northumbria. Om høsten, derimot, ble Osulf selv drept av en lovløs. Osulfs fetter, Cospatrick, kjøpte jarldømmet fra Vilhelm, men han satt ikke lenge ved makten før han besluttet å delta på Edgar Æthelings side i et opprør i 10681069, tre år etter normannernes erobring.

De innfødte jarlene hadde følt på kroppen at normannernes sheriffer utøvde en makt og en autoritet som tidligere hadde vært deres egen. Siden det avgjørende slaget ved Hastings hadde det kun vært lokale trefninger som øyeblikkelig ble slått ned av normannernes effektive og tungt armerte hær. To av sønnene til den døde Harold Gudwinsson hadde to mislykkede forsøk med hærtog mot Exeter fra Irland, men hadde nå gitt opp. En lovløs i Herefordshire ved navn Eadric den ville hadde gjort opprør da eiendommene hans ble konfiskert, men slåss i en ulik kamp og fort nødtvunget til en sporadisk form for geriljakrig.

Hovedårsaken til at motstanden ikke kom noen veg var de normanniske festningene som tidligere ikke var kjent i England. I tillegg var det ingen sentral samlingspunkt anglosakserne kunne samle seg om. Selv om det spontane opprøret i nord samlet seg om den unge Edgar Ætheling var det vel så mye et lokalt opprør i Northumbria som en kamp for den engelske tronen.

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Med støtte fra Edwin, jarl av Mercia og Morcar, den avsatte jarlen av Northumbria, forsøkte Edgar Ætheling med støtte fra skotske styrker og egne tilhengere et opprør. Den 28. januar møtes opprørerne i Durham og fikk slått i hjel den nyutvalgte jarlen Robert de Comines, en fransktalende normanner som hadde ignorert alle råd fra Vilhelms allierte på stedet, Ethelwin, biskopen av Durham. Opprørerne overrasket de normanniske garnisonen utenfor den nye festningen og slaktet dem ned til siste mann.

På dette tidspunktet hadde Ethelwin forlatt den pro-normanniske leiren (den eneste engelske prelat som gjorde så) og en blandet hærstyrke bestående av skotter, skandinaver og angelsaksere samlet seg for blant annet å sikre tronen for det gamle dynastiet representert ved Edgar Ætheling. Hærstyrken angrep og erobret York, men rykket ikke videre og Northumbria ble ikke proklamert som en uavhengig stat. Ryktet om opprøret spredte seg og mange i nord grep til våpen. Det var ukoordinert, men likevel samlet mot det normanniske styret.

Massakrene[rediger | rediger kilde]

Vilhelm reagerte momentant. Opprøret i nord var det mest seriøse anslaget mot hans erobring til nå. Vilhelm forlot kampene mot waliserne, kastet ikke bort noe tid på å samle hærstyrkene og marsjere deretter nordover. På vegen bygde han nye festninger ved Warwick og Nottingham. Det var enkle festningsverker bygd av jord, torv og tømmer som ble reist i løpet av en uke, men ga en befestning som var lett å forsvare og hvorfra normannerne med letthet kunne utøve rå makt. Samtidig lot Vilhelm områdene rasere, herje og brenne på vegen nordover. Opprøret sprakk i møte med Vilhelms effektive hærstyrke som kom hurtig og overraskende på opprørerne. Den anglosaksiske krønike behandlet emnet i to setninger:

Kong Vilhelm tok dem overraskende ved å kom fra sør med en overveldende hærstyrke og sparket dem ut, drepte de som ikke rakk å unnslippe – noe som var mange hundre mann – og han herjet byen.

Jarlene Edwin og Morcar flyktet. Atter en gang måtte Edgar Ætheling rømme til Skottland mens de gjenværende ble drept. Da kong Svein Estridsson kom til Humber med en dansk flåte var opprøret allerede slått ned. Danskene ga opp og for første gang på mange år lot danskene seg igjen kjøpe bort.

Vilhelm gjorde mer enn bare å herje York, han ga ordre til den mest beryktede handlingen i sin regjeringstid: massakrene i nord. Normannerne raste systematisk over hele Northumbria, fra Humber til Tees, brente ned landsbyer og slaktet ned innbyggerne, brent ned husene og ødela avlingene, og de som overlevde massakrene opplevde deretter sult i vintermånedene. Kronikøren Máel Brigte (Marianus Scotus) skrev at «gallerne og franskmennene herjet engelskmennene, og engelskmennene ble spredt og døde av sult og ble tvunget til spise menneskelig kjøtt.» I hvilken grad folk virkelig måtte ty til kannibalisme kan man bare spekulere i, men et skrift fra Durham forteller at likene råtnet, de overlevende spiste katter og hunder, alle landsbyene mellom York og Durham sto tomme, kraniene til døde mennesker ble slått åpen slik at hjernene kunne bli spist.

Man har estimert at kanskje så mange som 150 000 mennesker døde. Vilhelm hadde også skaffet seg pavens velsignelse for massakrene under begrunnelsen av folk i nord gjorde opprør mot ikke bare kronen, men også kirken.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ikke før i 1072 utpekte Vilhelm en ny jarl i Northumbria og skottene ba om fred. Det gikk ytterligere to år, ikke før i 1074 at Edgar Ætheling og normannerkongen kom til en enighet. Vilhelms grep om den engelske kronen ble ikke en gang teoretisk utfordret. Fra normanniske side var den kalde og brutale taktikken en suksess. Store områder, inkludert så langt syd og vest som Staffordshire ble lagt øde (wasta est, som Domesday Book bevitnet) og ytterligere opprør av betydning skjedde ikke. Vilhelm bygde fire nye normanniske festninger i nord, og plasserte en trofast alliert, William FitzOsbern, i festningen i York, og lot den bretonske greve Alan Rufus håndtere den strategisk viktige festningen i Richmond.

Effekten på nordområdene var umåtelige og i økonomiske begreper skapte det en enorm ulikhet mellom nord og sør som først begynte å bli utjevnet på slutten av middelalderen og senere.

Samtidige biografer betraktet handlingen som Vilhelms mest grusomme dåd og som merket hans sjel, men handlingen ble lite nevnt siden og gikk nesten i glemmeboken inntil moderne historikerne på begynnelsen av 1900-tallet skiftet fokuset fra en historieskildring som vektla konge og aristokrati og over til sosial historie, i England også kalt for «Whig History».