Særavgift

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alkohol, her i form av skotsk whisky, er en vare som er pålagt særavgift, i form av alkoholavgift

Særavgift (engelsk: Excise Duty) er en skatt som legges på innførsel, produksjon eller innenlandsk omsetning av nærmere angitte varer og tjenester eller som knyttes til å eie eller til å endre eierforhold til bestemte varer og fast eiendom. Særavgiftene utgjør sammen med merverdiavgift og toll de indirekte skattene.

I motsetning til merverdiavgiften, hvor avgiftsplikten omfatter alle ledd i omsetningskjeden frem til forbruker, er særavgiftene begrenset til det første omsetningsleddet (produsent, importør, osv.). De særavgiftspliktige virksomhetene er som regel få, men store. Mens merverdiavgiften er en generell omsetningsavgift som prinsipielt bør omfatte omsetning av alle varer og tjenester, er særavgiftene selektive og treffer samfunnets transaksjonsstrømmer punktvis gjennom de ulike produktene som er avgiftsbelagt.

Særavgifter er, i likhet med de øvrige skattene, kjennetegnet ved at de er kontantbetalinger fra private til det offentlige uten konkret vederlag. Dette skiller skattene fra betalinger for offentlige tjenester (gebyr). F.eks. er tinglysingsgebyret et vederlag for at staten stiller tinglysingsvesenet til disposisjon, mens dokumentavgiften er en skatt.[1]

Særavgifter kan være rent fiskalt begrunnet, dvs. at de kun har til hensikt å skaffe staten inntekter, men særavgifter kan også benyttes som virkemiddel for å prise eksterne effekter, for eksempel knyttet til bruk av helse- og miljøskadelige produkter.

Dersom et land har vesentlig høyere særavgift på en vare enn andre land (særlig naboland), vil dette innebære et marked for smugling av denne varen.

Særavgifter i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge vedtas særavgiftene, på samme måte som merverdiavgiften og de øvrige skattene til statskassen, av Stortinget i medhold av Grunnlovens § 75 a. Dette skjer gjennom de årlige skatte- og avgiftsvedtakene (plenarvedtak). Det hviler i utgangspunktet ingen andre begrensninger på Stortinget beskatningsmyndighet etter Grunnloven § 75 a enn de som følger av Grunnloven selv. Forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97 er et eksempel på en slik begrensning. Skatter og avgifter som vedtas i medhold av Grunnloven § 75 a kjennetegnes ved at inntektene går inn i statskassen uten noen form for øremerking. Dette skiller særavgiftene fra sektoravgiftene, hvor inntektene forutsettes brukt til myndighetshandlinger på det område som avgiftslegges.

Den viktigste rettskilden for særavgiftene er Stortingets årlige plenarvedtak. Plenarvedtakene angir hvilke produkter som skal avgiftslegges, og med hvilke satser. Plenarvedtakene angir også hvilke produkter og hvilke bruksområder som er fritatt for avgift, og hvilke som skal ilegges reduserte avgiftssatser. For hver særavgift fattes et eget plenarvedtak.

Det er gitt tre lover om særavgiftene; særavgiftsloven, motorvognavgiftsloven og dokumentavgiftsloven. Disse lovene er i første rekke fullmaktslover som hjemler gjennomføringen av plenarvedtakene. I lovene gis forvaltningen adgang til å gi forskrifter om beregningsgrunnlag, kontroll og administrative bestemmelser. Lovene inneholder også sanksjonsbestemmelser ved overtredelse av særavgiftsregelverket, herunder regler om fastsettelse av administrative tillegg (tilleggsavgift), straff, og renter ved forsinket innbetaling av særavgiftene.

Med hjemmel dels i disse lovene, og dels i avgiftsvedtakene, er det gitt forskrifter til de ulike særavgiftene. Særavgiftene som hører under særavgiftsloven er samlet i en egen særavgiftsforskrift, mens de øvrige særavgiftene er gitt egne forskrifter. Forskriftene inneholder bl.a. bestemmelser som avgrenser og utfyller avgiftsvedtakene, samt bestemmelser om registrering av de avgiftspliktige, oppgaveplikt, betaling, regnskapsførsel og kontroll. Administrativt sorterer særavgiftene under Finansdepartementet.

Inndeling av særavgiftene[rediger | rediger kilde]

Særavgiftene kan sorteres og inndeles på ulike måter. Administrativt kan en grovinndeling gjøres ved å gruppere særavgiftene i fire avgiftsmodeller etter hvordan avgiftene er bygget opp, og hva som utløser avgiftsplikt.

De fleste av særavgiftene som sorterer under særavgiftsloven betegnes ofte som «vareavgifter». Vareavgiftene, som i antall er den største gruppen, kjennetegnes ved at avgiftsplikten oppstår ved innførsel og produksjon av nærmere definerte varer. Særavgiftene på alkohol, tobakk, sukker, sjokolade, bensin, båtmotorer mv. regnes til vareavgiftene. Årsavgiften og vektårsavgiften på motorvogner er «utskrivingsavgifter». Utskrivingsavgiftene skiller seg fra vareavgiftene ved at disse skrives direkte ut til eier, uten annen handling fra den avgiftpliktige enn at vedkommende eier det avgiftpliktige objektet på et gitt tidspunkt. En tredje gruppe er de såkalte «registreringsavgiftene». Til registreringsavgiftene sorterer engangsavgiften, omregistreringsavgiften og dokumentavgiften. Poenget i denne sammenheng er at avgiftene utløses av selve registreringsforretningen, henholdsvis registrering i motorvognregisteret eller tinglysing av hjemmelsoverføring til fast eiendom. En fjerde og forholdsvis ny gruppe særavgifter er «utslippsavgiftene», der avgiften legges på et nærmere definert miljøskadelig utslipp. Avgiften på sluttbehandling av avfall og NOX-avgiften inneholder elementer at dette. Prinsipielt er også ordningen med såkalte "grønne sertifikater" en særavgift knyttet til salg av elektrisk kraft selv om betalingen skjer ved innlevering av elsertifikater, som fungerer som oppgjørsvaluta.

Særavgiftene kan også sorteres etter formålet med avgiftene. Fiskale avgifter har som eneste formål å skaffe staten inntekter. Dokumentavgiften er et eksempel på en rent fiskal avgift. Miljørelaterte avgifter er innført for å oppnå miljøforbedringer og miljøpolitiske målsettinger. CO2-avgift, NOX-avgift og svovelavgift er eksempler på miljørelaterte avgifter. Bruksuavhengige bil- og båtavgifter er avgifter på kjøp og eie av motorvogn og bil som engangsavgift, årsavgift og båtmotoravgift. En fjerde gruppe er helse- og sosialt relaterte avgifter som bl.a. omfatter alkoholavgiften, tobakkavgiften og sjokoladeavgiften.

Dagens særavgifter[rediger | rediger kilde]

Tidligere særavgifter[rediger | rediger kilde]

I Norge har det tidligere vært en rekke forskjellige særavgifter som nå er opphevet, bl.a. flypassasjeravgift, avgift på uinnspilte kassetter mv., avgift på radio- og fjernsynsmateriell, avgift på kull og koks, avgift på honorar til utenlandske kunstnere, kilometeravgift, kosmetikkavgift og batteriavgift.[2]

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Statens årlige inntekter fra særavgifter (1900–2010):

 År   1900    1920    1939    1960    1980    2000    2010  
Nominell verdi (mill. kr.) 8 44 150 1 507 12 405 64 831 89 384
Verdi justert for konsumprisindeks (mill. 2010-kr.) 455 742 4 295 16 763 39 745 79 149 89 384
Indeksregulert avgift pr innbygger (2010-kr.) 205 284 1 458 4 699 9 744 17 673 18 399

Kilder for statistikk: SSB-befolkningsutvikling 1900-2010,Finansdept. Prop 1 LS - Skatter og avgifter 2011, Toll- og avgiftsdirektoratet (2010): Særavgifter i Norge 2010. Tidligere avgifter. Gjeldende avgifter med historikk, SSB - konsumprisindeksen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Zimmer, Frederik (2009): Lærebok i skatterett. 6. utgave., Oslo: Universitetsforlaget, side 27
  2. ^ TAD: Særavgifter i Norge

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Rettskilder[rediger | rediger kilde]