Konvensjonen om klaseammunisjon

Konvensjonen om klaseammunisjon
Type	traktat
Signeringsdato	3. desember 2008
Trådte i kraft	1. august 2010
antall deltakere	108
Parter	110 (per april 2022)
Språk	arabisk, engelsk, fransk, kinesisk, russisk, spansk
De forente nasjoners ID	0800000280206cc7
Nettsted	clusterconvention.org (en)

Konvensjonen om klaseammunisjon eller Klaseammunisjonskonvensjonen (eng. Convention on Cluster Munitions) er en internasjonal avtale som forbyr all produksjon, lagring, anskaffelse, eksport og bruk av klaseammunisjon. Avtalen forplikter også landene som slutter seg til å bidra med støtte til ofre for klaseammunisjon og til rydding av områder der klaseammunisjon er brukt. Konvensjonen ble vedtatt av 107 stater i Dublin 30. mai 2008, etter en rask internasjonal prosess som ble startet av Norge i november 2006. Konvensjonen ble undertegnet av 94 stater i Oslo 3. desember 2008. Konvensjonen trådte i kraft 1. august 2010. Per april 2022 har 110 stater ratifisert og ytterligere 13 stater signert konvensjonen.

Bakgrunnen for avtalen

Klaseammunisjon ble først brukt i stort omfang under krigene i Sørøst-Asia på 1960- og 1970-tallet. Som en respons på hvordan bruken av både klaseammunisjon og napalm rammet sivile hardt i disse krigene, prøvde flere mindre og mellomstore stater å forhandle fram restriksjoner på bruken av konvensjonelle våpen med inhumane konsekvenser.

Et resultat av dette var Våpenkonvensjonen (Convention on Certain Conventional Weapons - CCW) som ble klar i 1980. Trass i at bruken av klaseammunisjon var en av grunnene til forhandlingene, klarte ikke statene som deltok å bli enige om restriksjoner på bruken av denne ammunisjonstypen. En hovedårsak til det, var argumentet om at klaseammunisjon hadde svært stor militær nytteverdi og at det ikke var grunn til særskilte restriksjoner på bruken av dem.

På 1980-tallet flyttet oppmerksomheten seg over til det globale landmineproblemet. Landminer var også regulert av CCW-avtalen, men stadig flere aktører krevde et totalforbud framfor regulering av bruk. Dette var ikke mulig å få til innenfor CCW-avtalen, og som resultat lanserte en koalisjon av stater (blant annet Canada, Sør-Afrika og Norge) og humanitære organisasjoner en egen prosess - Ottawa-prosessen - for å få etablert et totalforbud - Minekonvensjonen.

Klaseammunisjon ble brukt i økende omfang fra 1990 og framover, spesielt i Irak, Afghanistan, Serbia og Libanon. Humanitære organisasjoner og menneskerettighetsgrupper som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Human Rights Watch presset på for å få til et forbud mot klaseammunisjon i CCW, uten hell. Etter hvert støttet flere stater tanken om at et forbud var veien å gå, men praksisen om konsensus i CCW førte til at de statene som ønsket å hindre et slikt forbud hadde veto.

Høsten 2006 bestemte Norge seg for å invitere til en prosess utenfor CCW for å få til et forbud mot klaseammunisjon. 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo 22.–23. februar 2007, sammen med representanter for FN, Røde Kors og Cluster Munition Coalition – koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en politisk erklæring om å forhandle fram et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser fram til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008.

Den nye klaseammunisjonskonvensjonen er den første globale konvensjonelle nedrustningsavtalen siden Minekonvensjonen fra 1997. Suksessen med disse to prosessene står i kontrast til det etablerte nedrustningssystemet, som FNs Nedrustningskonferanse CD og CCW, der det har skjedd lite det siste tiåret. En vesentlig forskjell er at mens de tradisjonelle nedrustningsforaene er svært lukkede prosesser der ikke-statlige aktører har liten tilgang, bygget både mine- og klase-prosessene på prinsippet om åpenhet og likeverdig deltakelse fra eksperter fra sivilsamfunnet, ofrene og de rammede områdende.

Land som har ratifisert klaseammunisjonskonvensjonen

Klaseammunisjonskonvensjonen trådte i kraft 1. august 2010, og ble dermed juridisk bindende for de statene som har ratifisert, og en del av internasjonal lov og rett. Følgende land har ratifisert konvensjonen per april 2022:^[1]

Vatikanstaten (3. desember 2008)
Irland (3. desember 2008)
Norge (3. desember 2008)
Sierra Leone (3. desember 2008)
Laos (18. mars 2009)
Østerrike (2. april 2009)
Mexico (3. mai 2009)
Nederland (2. juni 2009)
Albania (16. juni 2009)
Spania (17. juni 2009)
Tyskland (8. juli 2009)
Luxembourg (10. juli 2009)
San Marino(10. juli 2009)
Japan (14. juli 2009)
Zambia (12. august 2009)
Kroatia (17. august 2009)
Slovenia (19. august 2009)
Uruguay (24. september 2009)
Malta (24. september 2009)
Frankrike (25. september 2009)
Burundi (25. september 2009)
Malawi (7. oktober 2009)
Nord-Makedonia (8. oktober 2009)
Nicaragua (2. november 2009)
New Zealand (22. desember 2009)
Belgia (22. desember 2010)
Montenegro (25. januar 2010)
Danmark (12. februar 2010)
Burkina Faso (16. februar 2010)
Moldova (16. februar 2010)
Samoa (28. april 2010)
Storbritannia (4.mai 2010)
Ecuador (11. mai 2010)
Seychellene (20. mai 2010)
Lesotho (28. mai 2010)
Fiji (28. mai 2010)
Komorene (28. juli 2010)
Antigua og Barbuda (23. august 2010)
Bosnia-Hercegovina (7. september 2010)
Monaco (21. september 2010)
Tunisia (28. september 2010)
Kapp Verde (19. oktober 2010)
Saint Vincent og Grenadinene (29. oktober 2010)
Guatemala (3. november 2010)
Libanon (5. november 2010)
Guinea-Bissau (29. november 2010)
Panama (29. november 2010)
Chile (16. desember 2010)
El Salvador (10. januar 2011)
Ghana (3. februar 2011)
Nederland (23. februar 2011)
Portugal (9. mars 2011)
Mosambik (14. mars 2011)
Litauen (24. mars 2011. Litauen trekker seg med virkning fra 25. januar 2025)^[2]
Bulgaria (6. april 2011)
Costa Rica (28. april 2011)
Botswana (27. juni 2011)
Grenada (29. juni 2011)
Senegal (3. august 2011)
Cookøyene (23. august 2011)
Afghanistan (9. september 2011)
Eswatini (16. september 2011)
Italia (21. september 2011)
Trinidad og Tobago (21. september 2011)
Tsjekkia (22. september 2011)
Den dominikanske republikk (20. desember 2011)
Mauritania (1. februar 2012)
Elfenbenskysten (12. mars 2012)
Honduras (21. mars 2012)
Sverige (23. april 2012)
Togo (22. juni 2012)
Ungarn (3. juli 2012)
Kamerun (12. juli 2012)
Sveits (17. juli 2012)
Peru (26. september 2012)
Australia (8. oktober 2012)
Nauru (4. februar 2013)
Liechtenstein (4. mars 2013)
Tsjad (26. mars 2013)
Andorra (9. april 2013)
Bolivia (30. april 2013)
Irak (14. mai 2013)
Saint Kitts og Nevis (13. september 2013)
Belize (2. september 2014)
Republikken Kongo (2. september 2014)
Guinea (21. oktober 2014)
Guyana (31. oktober 2014)
Palestina (2. januar 2015)
Paraguay (12. mars 2015)
Canada (16. mars 2015)
Sør-Afrika (28. mai 2015)
Slovakia (24. juli 2015)
Rwanda (25. august 2015)
Island (31. august 2015)
Colombia (10. september 2015)
Somalia (30. september 2015)
Mauritius (1. oktober 2015)
Cuba (6. april 2016)
Palau (19. april 2016)
Madagaskar (20. mai 2017)
Benin (10. juli 2017)
Sri Lanka (1. mars 2018)
Namibia (31. august 2018)
Filippinene (3. januar 2019)
Maldivene (27. september 2019)
Niue (6. august 2020)
Saint Lucia (15. september 2020)

Referanser

^ «UN Treaty Collection». Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 3. oktober 2012.
^ «Lithuania abandons Cluster Munition Ban | HI». Lithuania abandons Cluster Munition Ban (på engelsk). Besøkt 15. august 2024.

Eksterne lenker

Convention on Cluster Munitions - Offisiell nettside

[1] «UN Treaty Collection». Arkivert fra originalen 7. mars 2021. Besøkt 3. oktober 2012.

[2] «Lithuania abandons Cluster Munition Ban | HI». Lithuania abandons Cluster Munition Ban (på engelsk). Besøkt 15. august 2024.

[1]

[2]