Bebop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bebop (eller rebop eller bare bop) er en jazz-stil som oppstod tidlig på 1940-tallet. Den originale bebop-perioden sies å vare fra 1945 til 1955, der den avsluttes med Charlie Parkers død, som regnes for denne stilartens absolutt fremste solist. Bebop er en videreutvikling av swing, med fokus på solistisk improvisasjon, som regel spilt i en kvintett.

Jamsessions[rediger | rediger kilde]

Mange unge musikere som spilte i de store swing-orkestrene var utilfreds med at de bare fikk spille arrangert musikk. De hadde sjelden eller aldri anledning til å opptre som solister. Musikere var på den tiden godt utdannet og hadde ambisjoner om å spille seriøs musikk, dvs. ikke bare kommersiell musikk, men også musikk som var intellektuelt tilfredsstillende. Dette førte til at enkelte musikere begynte å eksperimentere med egen musikk. Blant disse musikerne var saksofonisten Coleman Hawkins og gitaristen Charlie Christian. Deres stil kan på mange måter reknes som en slags overgang mellom swing og bop.

Forskjellsbehandling = misnøye = reaksjon[rediger | rediger kilde]

En annen grunn til at en ny stil oppsto var at jazzen, som egentlig hadde utgangspunkt i sorte musikktradisjoner, var dominert av hvite musikere, og at det fremfor alt var hvite som tjente penger på musikken. Benny Goodman, som av mediene var blitt kåret til King Of Swing, var en hvit, ikke sort musiker. Unge sorte musikere begynte derfor å utarbeide mer komplekse temaer og vanskeligere harmonifølger, angivelig for å gjøre det vanskeligere for hvite musikere å komme inn i stilen. Her var Charlie «Bird» Parker alles forbilde. Musikken hadde stort sett en instrumental vinkling, til og med de få gangene en vokalist våget seg utpå. Fra et vokalt synspunkt ble denne måten for sang kalt scat-sang eller scatting. En stil som ble grunnlagt av Louis Armstrong tiår i forveien. For å få fram musikkens aksenter, var sangerne nødt til å ta i bruk ord som "be-bop-a-rea-bebbelibop-a". Her oppstod antakelig begrepet "bebop", som opprinnelig var et skjellsord, brukt av konservative kritikere og tilhørere som ikke forstod seg på den nye musikken. Den nye scatsangen krevde nye kompliserte vendinger i tonespråket, derfor falt de fleste sangere fort av. En av de få som virkelig hadde sangteknikk og ører til å oppfatte hva Parker drev på med var Ella Fitzgerald.

Impulser fra Kansas og Europa: Bird[rediger | rediger kilde]

Hovedelementene til bebopens grunn idé ble hentet fra den røffe 30-talls Kansas City stilen, der det var uvesentlig om man kunne lese noter eller ikke. Musikken var stort sett gehør-basert, der man ofte konstruerte låter på sparket ved å bygge opp enkle og fengende riff. Det viktigste for en musiker var å kunne jamme med/til musikken, og det var endel uskrevne regler musikerne måtte kunne for å henge med. Charlie Parker tok denne tradisjonen med seg til New York rundt 1940. Han hadde bl.a vokst opp med det hardt-swingende Count Basie storbandet og det elegante spillet til tenorsaksofonisten Lester Young. Parker hadde lært på den harde måten ved å kjempe seg fram på jamsessions kveld etter kveld i årevis. I tillegg hadde han med seg beundringen for klassiske komponister som Johann Sebastian Bach og Igor Stravinskij i bagasjen. I New York ble han fanget av virtuositeten til pianisten Art Tatum. Alt dette baket seg inn i Parkers underbevissthet. Han møtte likesinnede i bl.a trompetisten Dizzy Gillespie, pianistene Thelonious Monk og Bud Powell, samt trommeslageren Max Roach. Sammen eksperimenterte de med musikken og kom fram til stilen som skulle revolusjonere musikken og definere moderne jazz.

Jazzkomboen[rediger | rediger kilde]

Standardbesetningen i bebop er kvintett, med trompet, saksofon, piano, bass og trommer. Andre små besetninger var også mulig. Det var disse små besetningene som tillot frihet for musikerne. Big bands var sjelden, et unntak var Dizzy Gillespies orkester.

Politiske innvirkniger[rediger | rediger kilde]

En innspillingsboikott som varte fra 31. juli 1942 til 11. november 1944 førte til at begynnelsen av bebopen ikke ble dokumentert på grammofonplater. De første platene etter at boikotten ble opphevet virket derfor revolusjonære, da publikum ikke hadde kunnet følge utviklingen.

Viktige musikere[rediger | rediger kilde]

Trompet[rediger | rediger kilde]

Saksofon[rediger | rediger kilde]

Piano[rediger | rediger kilde]

Gitar[rediger | rediger kilde]

Bass[rediger | rediger kilde]

Trommer[rediger | rediger kilde]

Andre[rediger | rediger kilde]