Pius IX

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pius IX
Pius IX
Pius ix.jpg
FødtGiovanni Maria Mastai Ferretti
13. mai 1792
SenigalliaRediger på Wikidata
Død7. februar 1878
Roma
Gravlagt San Lorenzo fuori le MuraRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Utdannet ved GregorianaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1819–)[2], diplomatRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611878)Rediger på Wikidata
DåpsnavnGiovanni Maria Mastai Ferretti
Valgt16. juni 1846
Innsatt21. juni 1846
Saligkåret3. september 2000
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerGregor XVI
EtterfølgerLeo XIII
Signatur
Pius IXʼ signatur

Den salige Pius IX, født Giovanni Maria Mastai Ferretti, (født 13. mai 1792 i Senigallia i Kirkestaten, død 7. februar 1878 i Roma) var pave fra 1846 til sin død i 1878. Han ble pave etter valget 16. juni 1846 og han var det frem til han døde. Det betyr at han var pave i 31 år, lengre enn noen annen pave siden Apostelen Peter. Politisk ble paven først betraktet som liberal, men senere oppfattet som reaksjonær - begge deler å forstå etter datidens vurderingsmønstre -, men hans dype fromhet var det ingen tvil om.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Giovanni Maria Mastai-Ferretti var sønn av greve Girolamo Mastai-Ferretti og hans hustru Caterina Solazzi. Han ble utdannet ved piaristenes kollegium i Volterra og i Roma. Han ønsket å bli en del av den pavelige vaktstyrken i sin ungdom, men ble avvist da han hadde epilepsi. Han startet da i stedet teologistudier ved et romersk presteseminar.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteordinert i april 1819 og arbeidet som rektor ved Tata Giovanni Institute i Roma før han ble sendt til Chile og Peru i 1823 og 1825 for å assistere den apostoliske nuntius, Msgr Giovanni Muzi, på hans første postering og reise til det etter-revolusjonære Sør-Amerika. [1] Da han kom tilbake til Roma, ble han leder av sykehuset San Michele i Roma (1825–1827) og kannik ved Santa Maria in Via Lata.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Han ble erkebiskop av Spoleto allerede i 1827, da han var bare 35 år. Biskop Mastai-Ferretti var patriot og mislikte det østerrikske nærværet i Italia, og han brukte uttrykk som «denne italienske nasjon», og dermed ble han i vide kretser regnet som en tilhenger av Italias samling. Pave Gregor XVI anerkjente hans dyktighet, men stolte ikke på ham. Han erklærte at til og med Mastai-Ferrettis katter var liberalere!

Kardinal[rediger | rediger kilde]

På grunn av at Mastai-Ferretti følelsesmessig sympatiserte med de italienske nasjonale aspirasjonene, og på grunn av hans krav om forvaltningsreformer i Kirkestaten, ventet Gregor XVI helt til 1840 med å utnevne ham til kardinal. Den 14. desember 1840 ble han utnevnt til kardinalprest med titularkirke Santi Pietro e Marcellino. Paven hadde utnevnt ham in petto (i hemmelighet) allerede 23. desember 1839.

I 1843 ble det lagt et liberalt komplott for å kidnappe tre ledende kirkemenn, blant dem kardinal Mastai-Ferretti. Men det ble avslørt og slått ned av kardinalstatssekretær Luigi Lambruschini, og det endte med at syv ble henrettet og over femti ble dømt til slavearbeid på galeiene.

Pave[rediger | rediger kilde]

Da han ble valgt til pave, var det politiske klima temmelig urolig i de italienske områder. Pavevalget var preget av skarpe moitsetninger mellom fløyene. Store forventninger ble av de som fikk gjennom sin kandidat knyttet til hans pontifikat. Den andre mer konservative fløy hadde satset på kardinal Luigi Lambruschini, men vant ikke frem. De liberale hadde to de kunne tenke seg, Pasquale Tommaso Gizzi og den da 54 år gamle Mastai Ferretti.[3] En fjerde papabile var kardinal Ludovico Micara, kardinalkollegiets dekanus, som hadde bred støtte i den romerske befolkmning, men ikke fenget blant kardinalene.[4]

Pius IX ble oppfattet som politisk liberal. Men begivenhetene to år etter at han ble pave, var skjellsettende. I 1848 utbrøt et opprør i Roma, hvorved Kirkestatens jusisminister Pellegrino Rossi ble myrdet i all offentlighet. Paven ble nødsaget å stenge seg inne på Quirinalet, som ble tatt under beskytning, hvorved en av pavens prelater ble drept idet han stod ved et vindu. Med hjelp av bayerske og franske diplomater flyktet paven fra Quirinalet og Roma til Gaeta. Den 9. februar 1849 ble det utropt en demokratisk republikk i Roma. Med hjelp av Frankrike kunne paven slå ned den nyopprettede staten, og returnerte så til Roma i 1850. Hasde paven tidligere vært liberal, var han det ikke etter dette.

Pontifikatet etter dette ble på mange vis merket av en stadig kamp mot revolusjonære, mot Viktor Emanuel II, og mot andre antipapalister. Men det ble den nasjonalisme som Napoleon III plederte for som etterhvert la grunnen for at Victor Emanuel knuste Kirkestaten, og forente Italia; i 1870 gjorde Victor Emanuel Roma til hovedstad for kongeriket Italia. Pave Pius IX anerkjente aldri Italia; han erklærte statsdannelsen som ulovlig. Han etablerte seg da i Vatikanet, og kalte seg selv fangen i Vatikanet. (Først i 1929 ble konflikten mellom paven og staten Italia løst ved at Vatikanstaten ble opprettet.)

Utenfor Kirkestaten hadde Pius problemer med protestanter og sekulære eller ateistiske grupper. Dette gjaldt fremfor alt Preussen og dens Kulturkampf. I Sveits kom det til voldsomheter mot katolske biskoper, i Russland likeså. Hardt trykk ble utøvet mot kristenheten som sådan i blant annet Piemonte.

I 1854 proklamerte han dogmet om Jomfru Marie uplettede unnfangelse.

Pius IX sammenkalte Første Vatikankonsil i 1870 som proklamerte Ufeilbarlighetsdogmet. Han utgav i 1864 Syllabus, som bekjempet vad han kalte «den falske liberalismen», det vil si den religiøse, filosofiske og politiske.

Død, saligkåring[rediger | rediger kilde]

Pius IX er begravd i San Lorenzo fuori le mura. Kanoniseringsprosessen ble påbegynt i 1907, og han ble saligkåret i 2000 av pave Johannes Paul II.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Gregor XVI
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Leo XIII
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)