Erobringen av Roma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erobringen av Roma
Konflikt: Del av Italias samling
BrecciaPortaPia.jpg
Bresjen gjennom Porta Pia, på et samtidig fotografi
Dato20. september 1870
StedRoma
ResultatKongedømmet Italia erobret Kirkestaten
Roma og Lazio ble en del av Italia
Stridende parter
Italia Kongedømmet ItaliaFlag of the Papal States (1808-1870).svg Kirkestaten
Kommandanter og ledere
Italia Viktor Emmanuel II
Italia Raffaele Cadorna
Flag of the Papal States (1808-1870).svg Pius IX
Flag of the Papal States (1808-1870).svg Hermann Kanzler
Styrker
50 00013 157
Tap
49 døde19 døde

Erobringen av Roma skjedde 20. september 1870 og markerte en foreløpig avslutningen på den lange prosessen som førte til Italias samling, kalt Risorgimento, da hele Appenninerhalvøya ble samlet til et kongedømme under kong Viktor Emmanuel II fra Huset Savoia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Viktor Emmanuel II av Savoia ble kronet til konge over Italia 17. mars 1861, men områdene Veneto og Lazio var ikke underlagt det nye kongedømmet. Det første italienske parlamentet møttes i Torino og erklærte 27. mars 1861 at Roma var hovedstad i det gjenforente Kongedømmet Italia. Den manglende samlingen av hele Italia skapte en innenrikspolitisk spenning i den nye staten, i det som senere ble kalt for irredentisme, og samling av de resterende områdene ble kjernepunktet i dens utenrikspolitikk. Dette første til at Italia gikk til krig mot Østerrike i den tredje italienske frigjøringskrig i ly av Den østerriksk-prøyssiske krig og lyktes å sikre seg de østerrikske områder i Veneto og Friuli-Venezia Giulia.

Kirkestaten, som på dette tidspunktet var sterkt redusert i forhold til tidligere etter at store territorier var erobret av italienske styrker under den andre italienske frigjøringskrig, kontrollerte fortsatt Lazio med byen Roma. Napoleon III av Frankrike holdt en fransk styrke i byen til støtte for pave Pius IX. I ly av en hemmelig støtte fra regjeringen til Urbano Rattazzi gjorde Giuseppe Garibaldi et nytt tog mot byen i 1867, men ble fanget av franske styrker.

Fra 8. desember 1869 og frem mot sommeren 1870 ble Første Vatikankonsil avholdt i Roma. Etter nederlaget i slaget ved Sedan 1. september 1870 under den fransk-prøyssiske krig ble Napoleon III avsatt og de nye franske myndighetene trakk de franske styrkene ut fra Roma, som slik ble liggende åpen for et italiensk angrep mot byen.

Viktor Emmanuel sendte et personlig brev til paven med grev Gustavo Ponza di San Martino, og ba om at han frivillig overlot byen og de pavelige befestningen til de italienske styrkene, mot at byen ble skånet og alle de de pavelige tjenestemenn skulle få ansettelse i den italienske staten[1] , men paven avslo kongen tilbud.

Erobringen[rediger | rediger kilde]

Paven velsigner sine styrker på Petersplassen, 25. april 1870

Den italienske hæren, under kommando av general Raffaele Cadorna krysset grensen til Kirkestaten 11. september og rykket langsomt fram mot Roma, i håp om at det skulle bli en forhandlingsløsning før de nådde byen. Kirkestaten trakk sine styrker tilbake fra garnisonene i Orvieto, Viterbo, Alatri, Frosinone og andre støttepunkter i Lazio. Pave Pius IX mente selv at en overgivelse var uunngåelig.[2] Kirkestatens forsvarere hadde etablert en forsvarlinje langs de aurelske murene som var byens forsvarsmur, og etablert et forsvar hær under kommando av general Hermann Kanzler, som besto av Sveitsergarden og noen få «suaver»—frivillige fra Frankrike, Østerrike, Nederland, Spania og andre land—med en samlet styrke på 13 157 mot rundt 50 000 italienske soldater.[3]

Den italienske hæren nådde de aurelske murene 19. september og satte byen i en beleiringstilstand. Paven besluttet at byen bare skulle overgis etter at forsvarsstyrkene hadde nytt såpass motstand at det ble tydelig at erobringen ikke ble frivillig akseptert. Dagen etter, etter at et tre-timers bombardement hadde slått en bresje i de aurelske murene ved Porta Pia, rykket et piedmontesisk infanterikorps fra bersaglieri inn i Roma. I løpet av disse hendelsene ble 49 italienske soldater og 19 suaver drept. Det sentrale Vatikanet, herunder det pavelige palass ble okkupert 21. september. Roma og Lazio ble annektert av kongerømmet Italia etter en folkeavstemning.

Den tidligere gaten Via Pia som gikk fra Porta Pia og videre inn mot byens sentrum ble omdøpt til Via XX Settembre («20. september-gaten»). Tilsvarende har en rekke italienske byer døpt om byens hovedgate som går til den lokale katedralen til Venti Settembre (venti=20).

Forfatteren Edmondo De Amicis deltok i erobringen av Roma som offiser i den italienske hæren.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Vatikanstatens utstrekning etter Lateranoverenskomsten i 1929

Som følge av hendelsene i 1870, forlot ikke de etterfølgende pavene Vatikanet, men anså seg selv som «fangen i Vatikanet» av en tilstedeværende okkupasjonsmakt. Denne situasjonen tok først slutt i 1929, da Den katolske kirke og den italienske stat inngikk Lateranoverenskomsten, som var et konkordat hvor kirken sa fra seg de fleste krav de hadde i Roma, mot at den italienske stat anerkjente Vatikanstaten som en suveren og uavhengig stat, med paven som monark.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David I. Kertzer. Prisoner of the Vatican: The Popes' Secret Plot To Capture Rome From The New Italian State. Houghton Mifflin Harcourt, 2006. s. 45. 
  2. ^ Rendina, Claudio: Enciclopedia di Roma, s. 985 Roma: Newton Compton, 2000
  3. ^ De Cesare, Raffaele:The Last Days of Papal Rome, s. 443 London: Archibald Constable & Co.De Cesare, 1909, s. 443

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]