Republikken Pisa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Pisa
Kart over Pisa på 1000-tallet

Flagg

Våpen

Grunnlagt10. århundre (Julian)
Opphørt1406
HovedstadPisa
SpråkItaliensk Rediger på Wikidata
Republikken Pisa på Commons

Republikken Pisa (italiensk: Repubblica di Pisa) var en de facto selvstendig stat rundt byen Pisa i Toscana på 1000- og 1400-tallet. Den ble en av de fire maritime republikkene i Italia. De andre var Genova, Amalfi og Venezia. Det steg til å bli et økonomisk og kommersielt kraftsenter, hvor den blomstrende økonomi var i stor grad basert på den travle havn og dens kjøpmenn dominerte handelen i Middelhavet og Italia i flere århundre, før det ble overgått og erstattet av republikken Genova. Pisa var opptatt av å vise fram sin økonomiske suksess i form av ambisiøse byggeprosjekter, som byens katedral som ble innviet av pave Gelasius II i 1118 og det skjeve tårnet i 1173.[1]

Republikkens deltagelse i korstogene sikret verdifulle kommersielle posisjoner for pisanske handelsmenn, deretter vokste byen i rikdom og makt. Pisa var en historisk rival til Genova til sjøs og til Venezia og Lucca på land.[2]

Selv om Pisa var en stor og viktig by i Romerriket, og dens posisjon som en viktig maritim makt endret seg ikke under senere perioder med østgotere og langobardernes dominans på 600- til 800-tallet. Pisas makt som en mektig maritim nasjon fortsatte å vokse og nådde sitt høydepunkt på 1000-tallet da den fikk tradisjonell berømmelse som en av de viktigste historiske maritime republikkene i Italia.[1]

Vekst til makt[rediger | rediger kilde]

Idealisert framstilling av Pisa fra 1493 Nürnbergkrøniken.

I løpet av høymiddelalderen vokste byen til et svært viktig kommersielt og marinesenter og kontrollerte en betydelig handelsflåte og marine i middelhavet. Republikken videreførte sin innflytelse gjennom plyndringen av Reggio di Calabria sør i Italia i 1005. Pisa var i kontinuerlig konflikt med de muslimske sarasenerne om kontrollen over Middelhavet og Pisas krigsflåte som holdt nede den islamske ekspansjonen, nådde sicilianske kyster, det nordlige Afrika og Sardinia.[3] I allianse med Genova ble Sardinia erobret i 1016 med nederlaget til den sarasenske lederen Mujāhid al-‘Āmirī (latin: Mogehidus). Denne seieren ga Pisa overherredømme i Tyrrenhavet. Da pisanerne senere fordrev genoveserne fra Sardinia, ble en ny konflikt og rivalisering født mellom de to maritime republikkene. Mellom 1030 og 1035 fortsatte Pisa med å beseire flere rivaliserende byer i emiratet Sicilia og erobre Kartago i Nord-Afrika. I 1051–1052 erobret admiral Jacopo Ciurini Korsika, noe som provoserte mer harme fra genoveserne. I 1063 henvendte pisanerne seg til den normanniske kong Roger I av Sicilia, som gjennomførte en krigskampanje for å erobre Sicilia som skulle vare over tre tiår, med utsikter til et felles angrep mot Palermo. Roger takket nei på grunn av andre forpliktelser. Uten landstøtte mislyktes Pisas angrep mot Palermo.

Relieff av krigsskip fra Pisa som dekor på den skjeve tårn i Pisa, 1100-tallet.

I 1060 deltok Pisa i sitt første slag mot Genova og Pisas seier bidro til å befeste deres posisjon i Middelhavet. Pave Gregor VII anerkjente i 1077 de nye «havets lover og skikker», Consuetudini di Mare, som ble innstiftet av Pisa,[4] og den tysk-romerske keiser Henrik IV ga dem rett til å utnevne sine egne konsuler, rådet av et eldsteråd. Dette var rett og slett en bekreftelse på den nåværende situasjonen, for på det tidspunktet var markgrevskapet Toscana (den nominelle føydale myndigheten i Pisa) allerede blitt ekskludert fra makten. Pisa rettet i 1088 et angrep mot havnebyen Mahdia, underlagt det muslimske Ziridedynastiet (i dagens Tunisia) og plyndret den. Mahdia var en base for piratangrep mot den nordlige delen av Middelhavet og mot kristne handelskip.[5] Fire år senere sendte Pisa og Genova skip for å hjelpe kong Alfons VI av León og Castilia for å tvinge El Cid ut av Valencia. I 1092 tildelte pave Urban II Pisa overherredømme over Korsika og Sardinia og hevet samtidig bispedømmet i Pisa til rangering av metropolitisk erkebispedømmet, blant annet grunnet Pisas angrep på muslimske pirater.[6][7]

Territorier og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Dagobert of Pisa seiler i et skip som hvor korset til sankt George vaier.
Vakttårn i Marciana Marina, Elba, bygget av republikken Pisa som forsvar mot muslimske pirater.

Territoriet som er underlagt republikken Pisa har hatt betydelige endringer gjennom århundrene. I perioden med stor politisk og økonomisk ekspansjon hadde republikken sine egne stasjoner med kommersielle gårder og varehus i mange kystbyer: Gaeta, Napoli, Salerno, Messina, Palermo, Trapani, Mazara del Vallo og i Tunis.[8]

Pisanske tropper var blant de første som erobret Jerusalem i 1099, og ble ledet av deres erkebiskop, Dagobert, den framtidige latinske patriarken av Jerusalem.[9] Med betydelig tilstedeværelse i Midtøsten, i det bysantinske riket og i korsfarerstatene, spesielt i Konstantinopel (hvor den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos følte seg tvungen til gi dem spesielle fortøynings- og handelsrettigheter), Antiokia, Latakia, Tyr, Akko, Jaffa, Tripoli, Alexandria og Kairo. I alle disse byene ble Pisa gitt privilegier og immunitet mot skatt, men måtte bidra til deres forsvar i tilfelle angrep. På 1100-tallet hadde Pisakvarteret i den østlige delen av Konstantinopel vokst til 1000 mennesker. Det velkjente Società dei Vermigli ble etablert i Tyrus og ble rapportert i forsvaret av byen mot angrepet fra den islamske hærføreren Saladin i 1187.[8]

I noen år av dette århundret var Pisa den mest framtredende handels og militære allierte til det bysantinske riket, og overgikk selve republikken Venezia.

Dens innflytelse utvidet seg også til de store øyene i Tyrrenhavet:

Litografi av slaget ved Meloria i 1284

Opprinnelig var forholdet mellom Genova og Pisa preget av samarbeid og allianse i håndteringen av den stadig mer truende muslimske ekspansjonen. Senere blusset imidlertid rivaliseringer opp og dominerte det vestlige Middelhavet og brøt til sist ut i krig mellom de to republikkene fra 1119.[13] Genovas allianse med den gjenopprettede bysantinske riket økte rikdommen og makten til republikken, og reduserte samtidig handelen til Venezia og Pisa. Det bysantinske riket hadde også gitt de fleste rettighetene til frihandel til Genova.[14] I løpet av 1283 gjorde både Genova og Pisa forberedelser for krig. Genova bygde 120 skip, men flåten til Pisa unngikk kamp, og prøvde isteden å slite ut den genovesiske flåten. I august 1282 blokkerte en del av den genovesiske flåten handelen til Pisan nær elven Arno i den italienske regionen Toscana.[14]

Den 5. august 1284 gikk Pisa på et heftig nederlag i sjøslaget ved Meloria, utkjempet rett foran havnen i Pisa.[15] den genovesiske flåten, bestående av 93 skip ledet av Oberto Doria og Benedetto I Zaccaria, mens flåten til Pisa besto av 72 skip og ble ledet av Albertino Morosini og Ugolino della Gherardesca. Genova erobret 30 skipene til Pisa og sank syv. Rundt 8000 pisanere ble drept under slaget, mer enn halvparten av pisanske tropper, som var rundt 14 000 menn.[14] Seieren til Genova og ødeleggelsen av Pisas flåte markerte nedgangen til republikken Pisa.[16]

Områdene som republikken Pisa kontrollerte ble gradvis mindre og mer kontinentalt, og begrenset seg til den italienske kysten og til det umiddelbare innlandet som fra Migliarino til Piombino, med øyene Elba, Gorgona, Pianosa, Giglio og Giannutri og eksklavene Castiglione della Pescaia og Porto Ercole.[17]

Den viktige havnen i Pisa, nøkkelen til hele statsøkonomien, ble forsvart av noen tårn på sjøen og på landsiden av et befestet system av festninger på åsene bak, med Lari som sete for kommandoen på de øvre åsene, Crespina , Fauglia, Castellina, Rosignano og til slutt Livorno med Pisas hovedhavn Porto Pisano, viktig utløp for å dominere det vestlige Middelhavet, mens området som krysset elven Arno med Valdera ble forsvart av slottene i Appiano, Petriolo, Montecuccoli og til slutt, etter ordre republikken, den til Ponte di Sacco (1392).[17]

Inne i landet, i en flerårig kamp med republikken Lucca, republikken Firenze og den befestede fjelltoppen Volterra, var grensene svært svingende med som omstridte festninger til Buti, Palaia, Peccioli, Montopoli (til 1349), Lajatico, Chianni (til 1325), Santa Maria a Monte, Pontedera og i Vecchiano. De viktigste festningene var Verrucaborgen, nær Calci, som fungerte som hjørnesteinen i fjellforsvaret ved grensen til Lucca som strakte seg fra den gamle innsjøen Lago di Bientina til Serchio med festningene Caprona, Vicopisano, Asciano og Agnano. På den florentinske veien for å blokkere tilgangen til Pisa var festningen Cascina. Castelnuovo di Val di Cecina, rundt 70 km sørøst for Pisa, var lenge bestridt av Volterra.[17]

Slaget ved Cascina, skisse av Michelangelo ca. 1542, skildret en scene i begynnelsen av slaget da den florentinske hæren først ble overrasket ved at de bader nakne i elven Arno, og svarer på en trompetadvarsel om angrepet.

Slaget ved Cascina var et sammenstøtt mellom hærene til Pisa og republikken Firenze den 28. juli 1364 nær Cascina. Firenzes seier fulgte etter et nylig nederlag til Pisas styrker som hadde gjort det mulig for den engelske leiesoldaten John Hawkwood, som hadde kommandoen over Pisas hær,[18] å okkupere dalområdet Valdinievole på veien til Firenze. Hawkwood og hans hær plyndret den lukrative regionene Mugello og Pistoia før de fortsatte mot Firenze. Pisa gikk på et stort tap og pådro seg tusenvis av ofre i slaget og minst 2000 soldater ble tatt til fange. Firenzes seier er kreditert en fleksible taktikk og effektive utplassering av styrker, blant dem 400 skyttere med armbrøst. Michelangelo gjorde et freskomaleri i Firenze av slaget, skjønt aldri fullført.[19][20]

Området Maremma sør for havnen i Vada ble administrert i republikkens navn av de pisanske grevene av familien Della Gherardesca med festninger lokalisert i en rekke byer som Guardistallo, Bibbona, Riparbella og Suvereto.[17]

Nedgangen[rediger | rediger kilde]

Katedralen i Pisa ble bygget under republikkens storhetstid på 1000- og 1100-tallet og finansiert av utbyttet fra Mahdia-kampanjen i 1087.

Rivaliseringen mellom Pisa og republikken Genova ble intensivert på 1200-tallet og resulterte i det nevnte sjøslaget ved Meloria 1284, og som markerte begynnelsen på tilbakegangen av byens makt. Republikken ble tvunget til å gi avkall på ethvert krav på Korsika og med salg av en del av Sardinia til Genova i 1299.[21] I 1323 begynte erobringen av Sardinia som i 1324 ble kontrollert av det spanske Aragóns kronveldet,[3] noe som fratok republikken Pisas herredømme over den sardinske byen Cagliari og regionen Gallura.[21]

Gitt den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i republikken, solgte Gherardo Appiani, signore (herren) av Pisa, den 13. februar 1399 byen og landsbygda for summen av 200 000 gullfloriner til Gian Galeazzo Visconti i Milano, selv tilhørende Visconti-familien av Pisa og Sardina, for å bli signore over Piombino og få utnevnelsen som signore av Pisa.[22]

Viscontis kontroll over republikken varte imidlertid ikke lenge, faktisk opprettholdt Pisa sin uavhengighet og herredømme over den delen av den toskanske kysten. I 1405 førte et opprør mot herskerne i Milano og en hungersnød og befolkningsnedgang til det florentinske angrepet i 1406. Beleiringen varte ikke lenge, men Pisa kapitulerte til slutt. I 1406 da den ble okkupert av leiesoldatene Angelo Tartaglia og Muzio Attendolo Sforza som beordret republikken annektert til Firenze.[23]

På 1400-tallet ble tilgangen til sjøen vanskeligere, ettersom havnen ble fylt opp av silt og ble avskåret fra havet. Selv om Pisa prøvde å unnslippe unna florentinsk styre og for en kort periode, 1494-1509, klarte det, var byens historie som en uavhengig bystat nå over. Med Firenzes dominans begynte en ustoppelig tilbakegang av byen som i de siste århundrene hadde spredt sin romanske arkitektoniske stil, selv i sardinske kirker. Mens den lønnsomme handelen, som hadde preget dens effektivitet i århundrer, ble kvalt, utvandret noen av de fremste familiene i Pisa, som Alliata, Della Gherardesca, Caetani og Upezzinghi, for å unnslippe den florentinske dominansen. De bosatte seg i andre italienske bystater, spesielt til kongedømmet Sicilia. Fra 1509 til Italias samling i 1860 var Pisa en del av storhertugdømmet Toscana og var under Medici-styret i det meste av denne tiden.[1]

Pisa var fødestedet til den betydningsfulle fysikeren Galileo Galilei (1564–1642) og den er fortsatt sete for et erkebiskopsråd.[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Pisa: History», MBE, Università de Pisa
  2. ^ «Pisa | Italy», Encyclopedia Britannica
  3. ^ a b «History of Pisa», About Pisa
  4. ^ Moffat, Alistair (2011): Tuscany: A History, Birlinn
  5. ^ Roger, Idris H. (juli-september 1968): «L'invasion hilālienne et ses conséquences», i: Cahiers de civilisation médiévale (43), s. 353-369.
  6. ^ Mathews, Karen Rose (2018): «Rivalry with Pisa and Spolia as Plunder of War in Medieval Genoa», Conflict, Commerce, and an Aesthetic of Appropriation in the Italian Maritime Cities, 1000-1150, Brill, ISBN 9789004360808; s. 156–192
  7. ^ Cardini, Franco (2022): «Epilogue: The Iconic Status of Medieval Pisa and Its Urban Form», A Companion to Medieval Pisa, Brill, ISBN 9789004512719; s. 497–518
  8. ^ a b Lodolini, Armando (1963): Le Repubbliche Del Mare. Biblioteca de Storia Patria; s. 48–67.
  9. ^ Runciman, Steven (1951): The First Crusade. A History of the Crusades. Vol. 1. Cambridge, UK: Cambridge University Press; s. 300–303
  10. ^ Charles Julian Bishko (1975): «The Spanish and Portuguese Reconquest, 1095–1492», A History of the Crusades, Vol. 3: The Fourteenth and Fifteenth Centuries, red. Harry W. Hazard, Madison: University of Wisconsin Press, s. 405.
  11. ^ Parker, Matthew E. (2014): «Pisa, Catalonia, and Muslim Pirates: Intercultural Exchanges in the Balearic Crusade of 1113–1115», Viator. 45(2), s. 77–100.
  12. ^ Doxey, Gary B. (1996): «Norwegian Crusaders and the Balearic Islands», Scandinavian Studies, 68(2); s. 139-160. Sitat: «In the Liber maiolichinus the Norwegian king is referred to only as rex Norgregius, and is recorded as sailing with 100 ships, though the later sagas record sixty.»
  13. ^ Heywood, William ([1921] 2011): «VI - War with Genoa», A History of Pisa. Eleventh and Twelfth Centuries, Cambridge University Press, ISBN 9780511696862; s. 71-81
  14. ^ a b c «1282 Jan 1: War With Pisa», History Maps
  15. ^ «Battle of Meloria», Oxford Reference
  16. ^ Abulafia, David; McKitterick, Rosamond (1999): The New Cambridge Medieval History: c. 1198–c. 1300. Cambridge University Press. ISBN 0-521-36289-X; s. 439.
  17. ^ a b c d Benvenuti, Gino (1982): Storia della Repubblica di Pisa. Giardini, ISBN 8842712329; s. 19, 61, 62, 64–65.
  18. ^ Welsh, William E. (våren 2023): «English Mercenary Captain John Hawkwood», Warfare History Network
  19. ^ «The Battle of Cascina, by Michelangelo», Michelangelo.org
  20. ^ «The Battle of Cascina: when Michelangelo competed with Leonardo da Vinci», Finestre sull'Arte, 13. april 2021
  21. ^ a b Benvenuti, Gino (2010): Le repubbliche marinare: Amalfi, Pisa, Genova e Venezia, Gruner Jahr / Mondadori
  22. ^ Mesquita, Bueno de; Meredith, Daniel (2011): Giangaleazzo Visconti, Duke of Milan (1351–1402): A Study in the Political Career of an Italian Despot. Cambridge University Press.
  23. ^ Garuti, Giovanni; Nadir, Mario Durand (2016): Medieval knights 1100–1476. Soldiershop, ISBN 978-8893271134
  24. ^ «A Galileo Galilei tour of Pisa», Visit Tuscany

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Republikken_Pisa&oldid=24089854»