Magnus Poulsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Magnus Poulsson
Magnus Poulsson.jpg
Født14. juli 1881[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
DrammenRediger på Wikidata
Død18. mars 1958[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
AskerRediger på Wikidata
Beskjeftigelse ArkitektRediger på Wikidata
Barn Anton Poulsson, Esben PoulssonRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs OrdenRediger på Wikidata

Oslo rådhus, arkitekter Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson
Gjestestuene på Norsk Folkemuseum, tidligere museets restaurantbygning. Arkitekt Magnus Poulsson.

Magnus Poulsson (født 14. juli 1881 i Drammen, død 18. mars 1958 i Asker) var en norsk arkitekt.

Som barn bodde Poulsson i Drammen, men familien flyttet til Frogner i Oslo da han var 13. Han utdannet seg under Herman Major SchirmerDen kongelige tegneskole i Christiania og ble så opptatt av Gudbransdalens tradisjonelle byggverk at gårder og treverk kom til å inspirere ham resten av livet. Deretter utdannet han seg videre ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm, og samarbeidet i fire år med den svenske arkitekten Carl Westman. Poulsson kalte Westman[5] og Gerhard Munthe sine viktigste læremestere.[6]

Han var en av de ledende innen den arkitektgenerasjon som gjenskapte en norsk bygningstradisjon basert på folkelig, norsk trearkitektur. Poulssons arbeider omfatter blant annet privatboliger, kirker og interiører. Han er mest berømt for å ha tegnet Oslo rådhus (1933–50) og Telegrafbygningen i Oslo (1916–24) sammen med hybelsamboeren Arnstein Arneberg, i en symbiose han kalte et «blyantenes og viskelærets ekteskap». Hans virkelige ekteskap var med Anna Bache-Wiig, og så glad var han i å skrive og deklamere dikt at hans foreldre følte de måtte advare hans kommende svigerforeldre: «Av mine sønner er Magnus den jeg har minst forhåpninger til,» sa hans far.[7]

Han er også kjent for Bærum rådhus i Sandvika (1925 og 1958), KNA-hotellet i Oslo (1931), Eysteinkirka på Hjerkinn (Dovre) og Haslumseter kapell i Bærumsmarka. Blant hans øvrige arbeider kan nevnes Lille Tøyen hageby i Oslo (1918), hovedverket DFDS-gården i Karl Johans gate 1 i nybarokk i Oslo (1917), restauranten på Norsk Folkemuseum (1917), Høyres Hus i Oslo, Framgården i Oslo, Toresplassen i Hole kommune (1934), Lysebu ved Oslo (1951 og 1956), Gravberget kirke (1956), samt flere kirker, gårdsanlegg og villaer.

Poulsson var formann i Fortidsminneforeningen 1917-1930 og formann i tilsynskomiteen for Nidarosdomen fra 1931, medlem av Den antikvariske bygningsnemnd. Han var en av de første mottakerne av St. Hallvardsmedaljen i 1956.[8] Nidaros domkirkes gullmedalje 1951.

Poulsson fikk Sundts premie i 1916 for villaen i Frederik Stangs gate 16 i Oslo og Houens fonds diplom i 1925 og 1930 for henholdsvis DFDS-gården samme sted og Bærum rådhus i Sandvika. Han ble æresmedlem av Dansk akad. Arkitektforening 1950, medlem av Svenska kgl. Academien for de Fria Konstnerna 1950, og i 1950 ble han Kommandør av St. Olavs Orden.

Han var far til arkitektene Esben Poulsson og Anton Poulsson.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Grove Art Online, Grove Art Online-ID T069063[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id poulsson-magnus[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Norsk kunstnerleksikon, Norsk kunstnerleksikon ID Magnus_Poulsson, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b KulturNav, KulturNav-ID c27cf99f-192a-4c33-8f09-78d490ecd9b9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Carl Westman
  6. ^ Kåre Bulie: «Karslig klassiker», Klassekampen 9. oktober 2021
  7. ^ Kåre Bulie: «Karslig klassiker», Klassekampen 9. oktober 2021
  8. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

David face.pngDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)