Filip araberen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Filip Araberen)
Gå til: navigasjon, søk
Filip araberen
MARCVS IVLIVS PHILIPPVS AVGVSTVS
Bust of emperor Philippus Arabus - Hermitage Museum.jpg
Født ca 204
Shahba, Syria
Død 249 (ca 45 år)
Verona, Italia
Myrdet
Far Q4356923
Bror Gaius Iulius Priscus
Barn Philippus II
Navn før tiltredelse Marcus Julius Philippus
Regjerte 244249
Dynasti Soldatkeiserne
Forgjenger Gordianus III
Etterfølger Decius

Marcus Julius Philippus (ca 204249), også kjent via hans tilnavn Filip araberen (latin: Philippus Arabs, arabisk: فيليب العربي‎), var romersk keiser fra 244 til 249. Han ble født i dagens Syria med en syrisk far og ble til sist en betydelig person i Romerriket. Han kom til makten etter at Gordianus III var død, og raskt forhandlet fred med persiske Sasanideriket. I løpet av hans keisertid feiret Roma sitt millennium.

Blant tidlige kristne skribenter hadde Filip omdømme for å være sympatisk innstilt til den kristne tro. Det ble faktisk hevdet at han konverterte til kristendommen, og således var den første kristne keiseren, men det er omstridt.[1]

Filip ble veltet og drept som følge av et opprør ledet av hans etterfølger Decius.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent om Filips tidligste år og politiske karriere. Han ble født i hva som i dag er Shahba (senere kjent som Philippopolis), en by rundt 68 km sør for Damaskus. Han var en fjern slektning av Baleed-familien, en framstående familie i Aleppo.[2] På denne tiden en del av den romerske provinsen Arabia Petraea,[3] således skaffet stedsnavnet ham tilnavnet «araberen», ikke på grunn av at han tilhørte folkegruppen arabere. Han var sønn av en lokal borger, muligens av en viss betydning.[4]

Mens navnet på Filips mor er ukjent er det kjent at han hadde en bror, Gaius Julius Priscus, et medlem av pretorianergarden under Gordian III (238–244).[5] I 234 giftet Filip seg med Marcia Otacilia Severa, datter av en romersk guvernør. De fikk tre barn, en sønn ved navn Marcus Julius Philippus Severus (Filip II), født 238, [4] en datter ved navn Julia Severa eller Severina som er kjent fra mynter, men er aldri nevnt antikkens romerske kilder, og en sønn ved navn Quintus Philippus Severus, født 247.[6]

Tiltredelse til tronen[rediger | rediger kilde]

Mynt med Marcia Otacilia Severa, hustru av Filip. Gresk forklaring skriver at hun fikk tittelen som augusta.
Relieff hogd inn i fjell ved Naqsh-e Rustam i dagens Iran som framstiller Sjahpur I av Persia (på hest) med Filip araberen og Valerian.

Filips stigning oppover i systemet begynte via innblanding fra hans bror Priscus som var en betydningsfull myndighetsperson under keiser Gordianus III.[4] Hans store gjennombrudd skjedde i 243 under Gordianus IIIs krig mot Sjahpur I av Persia da den pretoriske prefekt Timesitheus døde under uklare omstendigheter.[7] På forslag fra hans bror Priscus ble Filip den nye pretoriske prefekt. Således kunne de to brødrene kontrollere den unge keiseren og styre den romerske verden som uoffisielle regenter.[4] Som følge av et militært nederlag døde Gordianus III under omstendigheter som fortsatt er omdiskuterte. Mens det har blitt hevdet at Filip deltok i en sammensvergelse som førte til mordet, hevder andre redegjørelser (inkludert en som hadde persisk synsvinkel) at Gordianus faktisk døde i kamp.[8] I uansett tilfelle kunne Filip overta den keiserlige purpurkappen etter Gordianus' død.

I henhold til den kjente engelske historikeren Edward Gibbon:

Sitat Hans framvekst fra slik dunkel utgangspunkt til keiserrikets første verdigheter synes å bevise at han var djerv og dyktig leder. Men hans dristighet fikk ham til søke tronen, og hans anlegg var anvendt til å fortrenge, ikke tjene, sin ettergivende herre.[9] Sitat

Filip var ikke villig til å gjenta feiltagelsene til de som hadde gjort krav på tronen før ham, og var oppmerksom på at han måtte vende tilbake til Roma for å sikre sin posisjon med det romerske senatete.[2] Imidlertid var hans viktigste oppgave å sikre en fredsavtale med Sjahpur I av Persia, og få trukket hæren ut fra en mulig katastrofal posisjon.[2][10] Selv om Filip ble anklaget for å ha oppgitt området, var de faktiske vilkårene for freden ikke så ydmykende som de kunne ha vært. [10] Filip tilsynelatende holdt tilbake Timesitheus’ gjenerobring av Osroene og Mesopotamia, men han måtte akseptere at Armenia lå innenfor Persias innflytelsessfære.[11] Han måtte også betale en enorm erstatning til perserne på 500 000 gull denarii.[11] Filip utstedte øyeblikkelig mynter som proklamerte at han hadde inngått fred med perserne: pax fundata cum Persis.[10]

Da han ledet sin hær tilbake oppover elven Eufrat, reiste Filip sør for Circesium i Osroene en kenotaf (minnetavle) til ære for Gordianus III, men hans aske ble sendt i forveien til Roma hvor Filip sørget for Gordianus IIIs guddommeliggjøring.[2] Mens han var Antiokia, gjorde han sin bror Priscus til ekstraordinær hersker av de østlige romerske provinser med tittelen rector Orientis.[10] Mens han reiste vestover ga han sin svoger Severianus kontrollen over Moesia og Macedonia.[12] Til sist ankom han Roma sent på sommeren 244 hvor han ble bekreftet tittelen som Augustus.[2] Før året var omme hadde han nominert sin unge sønn til tittelen som Cæsar og arving. Hans hustru, Otacilia Severa, ble gitt tittelen som Augusta, og han fikk også opphøyd sin far Marinus, selv om han aldri hadde vært keiser, til gud.[10] Mens han var i Roma krevde han også en offisiell seier over perserne med titlene Parthicus Adiabenicus, Persicus Maximus og Parthicus Maximus.[13]

Styre[rediger | rediger kilde]

Filip I
Marcia Otacilia Severa

I et forsøk på å støtte opp sitt styre la Filip mye an på å opprettholde et godt forhold til senatet, og fra begynnelsen av sin regjeringstid bestyrket han de gamle romerske dyder og tradisjoner.[10] Rask beordret han et stort byggeprogram i sin hjemby i Syria, omdøpte den til Philippopolis, og opphøyde den til bystatus, og reiste statuer av seg selv og sin familie.[14] Denne oppbyggingen av en ny by, kom på toppen av den kostbare tributten han skyldte perserne, foruten også nødvendige finansielle midler som gikk til hæren for sikre dens lojalitet, og det førte til han kom i desperat pengemangel.[14] For å skaffe økonomiske midler økte han nådeløst skattene samtidig som han sluttet å betale subsidier til de barbariske stammene nord for Donau som var nødvendig for å opprettholde freden langs grensen.[15] Begge beslutningene fikk betydelig innvirkning på riket og hans regjeringstid.[16]

I 245 var Filip tvunget til forlate Roma da stabiliteten som var etablert av Timesitheus var gått i oppløsning i en kombinasjon av hans død, Gordianus' nederlag i øst og Filips beslutning å stanse utbetalinger av subsidier.[17] Folkegruppen karperne (Carpi eller Carpiani) forflyttet seg gjennom Dakia, krysset Donau og dukket opp i Moesia hvor de truet Balkan.[17] Filip etablerte sitt hovedkvarter i Filippopolis i Trakia (byens navn var etter Filip II av Makedonia, ikke den nye keiseren), og deretter angrep han karperne og drev de over Donau og jagde dem tilbake til Dakia. Sommeren 246 krevde han triumferende seier over dem, foruten også tittelen Carpicus Maximus.[18] I mellomtiden nektet Arsakidedyanstiet i Armenia å anerkjenne overherredømme til den persiske kongen. Det betydde at krigen med Persia flammet opp igjen i 245.[16]

Han var tilbake i Roma i august 247 hvor han pøste mer penger inn i de mest storslagne hendelser under sitt styre – Ludi Saeculares (religiøs feiring med ofring og teaterframføringer) som sammenfalt med tusenårsfeiringen av Romas grunnleggelse.[17] I april 248 (det vil si år 1000 Ab urbe condita) hadde Filip æren å lede feiringene for Romas tusenårsjubileum som i henhold til tradisjonen ble grunnlagt den 21. april 753 f.Kr. ved Romulus. I henhold til samtidige redegjørelser, var festlighetene storslåtte og besto av spektakulære leker, ludi saeculares, og teaterframføringer gjennom hele byen.[19] I Colosseum, hvor det opprinnelig hadde blitt forberedt for Gordianus IIIs planlagte triumf over perserne,[20] ble mer enn 1000 gladiatorer drept sammen med hundrevis av eksotiske dyr, inkludert flodhester, leoparder, løver, giraffer, og faktisk også et neshorn.[21] Hendelsen gjorde også nedslag i litteraturen med flere utgivelser, inkludert historikeren Asinius Quadratus' Chilieteris («Millenniet»), siden gjerne titulert som «Historien av et tusen år», som ble særskilt forberedt for jubileet. På samme tid forfremmet han sin sønn til rangen av med-Augustus.[4]

Undergang[rediger | rediger kilde]

Til tross for festlighetene var det fortsatt problemer i provinsene. Mot slutten av 248 var legionene i Pannonia og Moesia fortsatt misfornøyde med resultatet av krigen mot karperne. De gjorde opprør og utropte Tiberius Claudius Pacatianus som keiser.[4][22] Den forvirring og uro som dette uløste fristet kvadere og andre germanske stammer til å krysse grensen og herje Pannonia.[17] På samme tid invaderte goterne Moesia og Trakia over grensen ved Donau, og beleiret byen Marcianopolis,[23] og karperne ble oppmuntret av goterne, og begynte på nytt å angripe Dakia og Moesia.[17] I mellomtiden ledet Marcus Jotapianus et annet opprør mot det undertrykkende styret til Gaius Priscus og den tunge skatteleggingen av de østlige provinsene.[24] To av usurpatorene, Marcus Silbannacus og Sponsianus, er rapportert å ha startet opprør uten større suksess. [4]

Pengeseddel med 100 syriske pund med avbildning Filip araberen.

Overveldet av antallet barbarangrep og innlandske opprør av usurpatorer, tilbød Filip seg å gå av, men senatet besluttet å gi all sin støtte til keiseren og hvor en viss Gaius Messius Quintus Decius var den mest høylydte av alle senatorene.[25] Filip var så pass imponert over all støttet at han sendte Decius til regionen med en særskilt kommando som omfattet alle provinser i Pannonia og Moesia. Det hadde en tosidig hensikt om både å knuse opprøret til Pacatianus og samtidig ta seg av invasjonene fra barbarene.[25]

Selv om Decius klarte å undertrykke opprøret var misnøyen til legionene voksende.[16] Det førte til at våren 249 utropte legionene ved Donau Decius som ny keiser og deretter begynte å marsjere mot Roma.[25] Selv før Decius hadde forlatt regionen, hadde situasjonen for Filip blitt verre. Finansielle vanskeligheter hadde tvunget ham til å degradere myntvalutaen antoninianus da det brøt ut opprør i provinsen Aegyptus, noe som igjen førte til at forsyningen på hvete i Roma ble forstyrret, og således underminerte ytterligere Filips politiske støtte i hovedstaden.[26]

Selv om Decius forsøkte å komme til en form for avtale med Filip,[25] var det tilsynelatende uunngåelig med en militær konfrontasjon. Filips hær møtte Decius' i nærheten av dagens Verona en gang i begynnelsen av september 249. Filips hær besto antagelig av 2 til 3 italienske legioner og pretorianergarden, noe som førte antallet opp i rundt 20 000 menn. Decius' styrker besto av 4 til 6 legioner fra regionen ved Donau, foruten også flere kohorter (1/20 av legion) med hjelpestyrker og kontingenter av kavalerister, noe som førte til antall på mellom 30 000 til 40 000 menn. Decius fikk en enkel seier og Filip ble drept,[27] enten i kamp eller drept av sine egne soldater som ville innynde seg hos den nye herskeren.[4] Filips 11 år gamle sønn og arving ble antagelig drept sammen med sin far og hans bror Priscus forsvant uten et spor.[27]

Filip og religiøs tro[rediger | rediger kilde]

Cippus med Filips profil og romerske symboler som feiret det romerske millennium.

En del senere tradisjoner, første gang nevnt av kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea i hans Historia Ecclesiastica, fremmet Filip som den første kristne romerske keiser. I henhold til Eusebius[28] var Filip en kristen, men fikk tillatelse til å delta i nattgudstjeneste i påsken før han hadde bekjent sine synder og ble beordret av biskop Babylas til sitte sammen med de angrende, noe han villig gjorde. Senere versjoner har lokalisert denne hendelse til byen Antiokia.[29] Filip og hans hustru skal også ha mottatt brev fra den tidlige teologen Origenes.[30]

Historikere har identifisert den senere keiser Konstantin som den første kristne keiser. Filips kristendom er tvilsom og usannsynlig ettersom ingen ikke-kristne skribenter nevner dette. Isteden er påstanden mest sannsynlig kristen propaganda, eller basert på at Filip ikke brydde seg om kristne i det hele tatt og således ble tolket som tolerant. Tvert imot gjennom hele sin tid som keiser fulgte Filips framtoning på mynter og lignende symbolbruk den romerske statsreligionen og han deltok som pontifex maximus ved feiringen i 248. Allerede på slutten av 1600-tallet var det ikke mulig for historikere å akseptere at Filip skulle ha vært en kristen keiser. Louis-Sébastien Le Nain de Tillemont, som Edward Gibbon siterte hyppig, slo fast at det var ikke mulig å akseptere påstanden om at Filip var kristen «ſans difficulté» («uten vanskelighetter»).[31] Da Jean-Baptiste Louis Crévier skrev L'Histoire des empereurs des Romains, jusqu'à Constantin i 1749 stadfestet han det motsatte, at Filip ikke var kristen i det hele tatt.[32] Nevnte Edward Gibbon tok samme posisjon i første bind av sitt berømte historieverk om Romerrikets vekst og fall i 1776.[33]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pohlsander, Hans A. (1980): «Philip the Arab and Christianity» i: Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte 29 (4), s. 463-473
  2. ^ a b c d e Bowman, Alan K. (2005): The Cambridge Ancient History, s. 36
  3. ^ Bowersock, Glen W. (1994): Roman Arabia, Harvard University Press, s. 122
  4. ^ a b c d e f g h Meckler, Michael L. (1999): Philip the Arab
  5. ^ Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 232
  6. ^ Coins of Gerizim (PDF), s. 15
  7. ^ Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 70
  8. ^ Southern, Patricia (2001), s. 70; Bowman, Alan K. (2005), s. 36; Potter, David Stone (2004), s. 234; Canduci, Alexander (2010), s. 67
  9. ^ Gibbon, Edward: The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, bind I, s. 234
  10. ^ a b c d e f Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 71
  11. ^ a b Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 237
  12. ^ Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 239
  13. ^ Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy, s. 67
  14. ^ a b Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 238
  15. ^ Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 238-239
  16. ^ a b c Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 240
  17. ^ a b c d e Bowman, Alan K. (2005): The Cambridge Ancient History, s. 37
  18. ^ Southern, Patrica (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 71-72
  19. ^ Southern, Patrica (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 72
  20. ^ Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy, s. 67; Marcus Valerius Martialis; Coleman, Kathleen M. (2006): M. Valerii Martialis Liber Spectaculorum, s. LVI
  21. ^ Graham, T. (2000): «The Fall» [TV-episode] i: Rome: Power and Glory. Military Channel.
  22. ^ Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy, s. 69
  23. ^ Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 73
  24. ^ Meckler, Michael L. (1999): Philip the Arab; Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 239; Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy, s. 68
  25. ^ a b c d Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, s. 74
  26. ^ Bowman, Alan K. (2005): The Cambridge Ancient History, s. 38
  27. ^ a b Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, s. 241
  28. ^ Eusebius: Historia Ecclesiastica, VI.34
  29. ^ Cruse, C.F. oversetter (1998): Eusebius' Ecclesiastical History, Hendrickson Publishers, 4. opplag 2004, s. 220–221.
  30. ^ I henhold til Eusebius av Cæsarea
  31. ^ Tillemont, Louis-Sébastien le Nain: Histoire des Empereurs, bind 3: Qui Comprend Depuis Severe juſques à l'election de Diocletien. Ny utg. Paris: Charles Robustel, 1720, 3.262.
  32. ^ Crévier, Jean-Baptiste Louis (1814): The History of the Roman Emperors from Augustus to Constantine, engelsk oversettelse ved John Mill, London: F.C.&J. Rivington et al., 9.6.
  33. ^ Gibbon, Edward, red. Womersley, 1.554. Se også: Pocock, J. G. A. (2003): Barbarism and Religion. Bind III: The First Decline and Fall, Cambridge: Cambridge University Press, s. 461–462.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primær litteratur
Sekundær litteratur
  • Southern, Patricia (2001): The Roman Empire from Severus to Constantine, Routledge.
  • Potter, David Stone (2004): The Roman Empire at Bay, AD 180-395, Routledge.
  • Bowman, Alan K. (2005): The Cambridge Ancient History: The Crisis of Empire, A.D. 193-337, Cambridge University Press.
  • Canduci, Alexander (2010): Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors, Pier 9, ISBN 978-1-74196-598-8.
  • Meckler, Michael L (1999): «Philip the Arab (244-249 A.D.)», De Imperatoribus Romanis.

Ekserne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Filip araberen – bilder, video eller lyd
  • Biografi fra nettstedet til New Zealand Association of Classical Teachers
  • Kort biografi nettsted om romerske mynter
  • «Philip the Arabian» i: Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. Via WikiSource.



SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Soldatkeiserne
Forgjenger:
Gordianus III
244249 Etterfølger:
Decius
Romerriket