Gordian III
| Gordian III MARCVS ANTONIVS GORDIANVS PIVS AVGVSTVS | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. januar 225 Roma | ||
| Død | 11. februar 244 19 år Circesium | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Tranquillina | ||
| Far | Junius Licinius Balbus Gordian II (adoptivfar) | ||
| Mor | Antonia Gordiana | ||
| Barn | Furia | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Navn før tiltredelse | Marcus Antonius Gordianus | ||
| Navn som keiser: | Cæsar Marcus Antonius Gordianus Augustus | ||
| Regjerte | 22. april 238 - 11. februar 244 | ||
| Dynasti | Gordiani | ||
| Forgjenger | Pupienus og Balbinus | ||
| Etterfølger | Filip araberen | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Gordian III, eller egentlig Gordianus (latin: Marcus Antonius Gordianus Pius Augustus;[1] født 20. januar 225, død 11. februar 244), var romersk keiser fra 238 og til 244. I en alder av tretten år ble han den yngste lovlige romerske keiser i hele Romerrikets eksistens som forent rike. Gordian var sønn av Antonia Gordiana og en ukjent romersk senator som døde før 238. Antonia Gordiana var datter av keiser Gordian I og yngre søster av keiser Gordian II (som var medkeiser med sin far). Svært lite er kjent om Gordian IIIs tidlige liv før han ble utropt til keiser. Gordian tok navnet til sin bestefar på morssiden i 238.[2]
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Tidlige år[rediger | rediger kilde]
I 235 etter at keiser Alexander Severus ble myrdet i Moguntiacum (dagens tyske by Mainz), hovedstad i den romerske provinsen Germania Inferior, ble general Maximinus Thrax utropt til keiser av sine soldater. I følgende år var det en voksende opposisjon mot Maximinus i det romerske senatet og blant flertallet av folket i Roma. I 238 brøt det ut et opprør i provinsen Africa i nordlige Afrika. Under opprøret ble Gordians bestefar og onkel, henholdsvis Gordian I og Gordian II, utropt til keisere. Dette opprøret ble slått ned innenfor en måned av Cappellianus, guvernør av naboprovinsen og en lojal tilhenger av Maximinus Thrax. Gordians onkel ble drept i slaget mellom styrkene Cappellianus og en sammenrasket hær fra provinsen Africa. Da den aldrende Gordian I fikk høre om sin sønns død, tok han sitt eget liv. Til tross for nederlaget ble minnet om de to avholdt og husket som fredselskende og litterære menn, ofre for Maximinus' undertrykkelse.
I mellomtiden var Maximinus, som hadde oppholdt seg i Pannonia for personlig å beskytte grensen langs Donau,[3] på vei mot Roma. Det romerske senatet, som hadde gitt sin støtte til Gordian I og Gordian II, fryktet Maximinus' hevn, og valgte to av sine egne til medkeisere: Pupienus og Balbinus. Disse to senatorene var ikke populære og befolkningen i Roma var fortsatt opprørt over hva som hadde skjedd med Gordian I i Kartago. For å mildne befolkningen besluttet senatet å ta med seg tenåringen Gordian III, omdøpte ham Marcus Antonius Gordianus som sin bestefar, og opphøyde ham til posisjonen som cæsar og keiserlig arving.
Pupienus og Balbinus beseiret Maximinus, hovedsakelig grunnet at flere av keiserens legioner byttet side, særskilt Legio II Parthica grep direkte inn i Romerrikets skjebne og myrdet Maximinus. Men deres felles styre var dømt fra begynnelsen, og førte til folkelige opptøyer, misnøye i militæret og en storbrann som herjet Roma i juni 238. Den 29. juli tok pretorianergarden avgjørelsen, drepte Pupienus og Balbinus og utropte Gordian III som enehersker.[2] Pupienus og Balbinus ble underlagt damnatio memoriæ.[3]
Keiser alene[rediger | rediger kilde]
Det var pretorianergarden som utropte Gordian til keiser, men valget var også godt likt av senatet. En gutt på tronen ga dem muligheten til å styre på guttekeiserens vegne.[2] Styret ble bestemt av aristokratiske familier som kontrollerte Romas affærer på senatets vegne. Det synes også som om hans mor og hennes husholdning med evnukker fikk stor innflytelse over den keiserlige administrasjon.[2]
I 240 gjorde Sabinianus opprør i provinsen Africa. Han utropte seg selv til keiser, men da han ble beseiret av den romerske guvernøren i Mauretania, overga hans tilhengere ham til de keiserlige autoriteter. I slutten av 240 eller tidlig i 241 ble Timesitheus utpekt til pretoriansk prefekt. Han var østlig opphav, hadde en lang karriere i keiserlig tjeneste som prokurator i provinsene fra Arabia til Gallia, og fra Asia til Germania. Han viste sin dyktighet og ble rask en sentral myndighet i regjeringen. Han sikret videre sin innflytelse ved gifte sin datter Furia Sabinia Tranquillina med den unge keiseren sommeren 241.[3] Som leder av pretorianergarden og svigerfar til keiseren ble Timesitheus rask den faktiske hersekren av Romerriket.
På 200-tallet var de romerske grensene svekket mot de germanske stammene som krysset Rhinen og Donau og strømmet inn i Imperiet. I øst krysset persiske Sasanideriket elven Eufrat og angrep romerske Syria. Da perserne under Sjafur invaderte Mesopotamia åpnet den unge keiseren dørene til Janustemplet i Forum Romanum i Roma for siste gang i romersk historie, og med Timesitheus som hærfører ble en stor hær sendt østover. På veien ble invasjon av gotere fordrevet over Donau. Deretter, våren 243 ankom Timesitheus og Gordian II i Syria.[2] Målet for persernes ekspansjon var øvre Mesopotamia (hva som i dag er sørøstlige Tyrkia og nordlige Syria og nordlige Irak), mye av dette området vest for Eufrat hadde vært under direkte romersk kontroll for mer enn en generasjon. Den romerske hæren gjenerobret Carrhae og Nisibis.[3] Perserne ble drevet tilbake over Eufrat og beseiret i slaget ved Resaena i 243.[4] Krigen var en suksess og Gordian, som hadde ankommet hæren, planla en invasjon inn i Sasaniderikets territorium. Samtidig døde hans svigerfar av sykdom, kanskje under uklare omstendigheter. Den gjenværende pretorianske prefekt, Julius Priscus, overbeviste den unge keiseren å utnevne sin bror, Julius Philippus, som Timesitheus' etterfølger.[5] Ukjent på dette tidspunktet, men det ble den neste keiseren, kjent som Filip araberen.
Død[rediger | rediger kilde]
Krigen fortsatte da den romerske hæren marsjerte nedover langs Eufrat i løpet av høsten og tidlig på vinteren på vei mot Ktesifon.[3] I tiden rundt februar 244 møttes den romerske hæren sin persiske fiende i nærheten av byen Misiche (dagens Fallujah, rundt 64 km vest for Bagdad. Safurs styrker var seirende, og byen ble omdøpt til Peroz-Safur («Seierrik [er] Safur»). Safur feiret denne overveldende seieren med en skulptur og inskripsjon på tre språk ved Naqsh-i-Rustam i dagens Iran som slo fast at Gordian III ble drept i slaget.[3][6] Romerske kilder nevner ikke slaget og antyder at Gordian døde langt unna Misiche, ved Zaitha (Dura-Europos) i nordlige Mesopotamia. Moderne forskning har ikke enstemmig akseptert dette hendelsesforløpet. Et syn hevder at Gordian døde ved Zaitha, myrdet av sin frustrerte hær, men rollen til Filip araberen er ukjent.[7] Andre forskere har konkludert med at Gordian døde i slaget.
Filip fraktet keiserens lik med seg til Roma og sørget for at han ble beæret med en guddommeliggjøring.[8] Gordians ungdom og gode vesen, sammen med døden til hans bestefar og onkel, og hans egen død i kamp med fienden, skaffet ham et godt omdømme hos romerne.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ I klassisk latin ville Gordians blitt skrevet som MARCVS ANTONIVS GORDIANVS PIVS AVGVSTVS.
- ^ a b c d e «'Gordian III' Marcus Antonius Gordianus (AD 225 - AD 244)», Roman Empire
- ^ a b c d e f Meckler, Michael L. (2001): «Gordian III (238-244 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis.
- ^ Tucker, Spencer C., red (2010): A Global Chronology of Conflict: From the Ancient World to the Modern Middle East, ABC-CLIO, s. 147.
- ^ Potter (2004): The Roman Empire At Bay, s. 236.
- ^ Res Gestae Divi Saporis, 3–4 (oversettelse av Safurs inskripsjon ved Naqsh-i Rustam)
- ^ Potter (2004): The Roman Empire At Bay, s. 234, 236.
- ^ Potter (2004): The Roman Empire At Bay, s. 238.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ammianus Marcellinus: The Later Roman Empire (AD 354-378), 23.5.7
- Meckler, Michael (2001): «Gordian III (238–244 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis
- Potter, David.S. (2004): The Roman Empire At Bay AD 180-392, Routledge, ISBN 0-203-67387-5
- Herrmann, Katrin (2013): Gordian III. - Kaiser einer Umbruchszeit. Speyer. ISBN 978-3-939526-20-9
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Gordianus III – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Gordian III – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Engelsk oversettelse av biografi i Historia Augusta
 Romersk keiser
| ||
| Gordianske dynasti | ||
| Forgjenger: Pupienus og Balbinus |
238–244 | Etterfølger: Filip araberen |
| Romerriket | ||