David I av Skottland
| David I Konge av Skottland | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1084 Skottland | ||
| Død | 24. mai 1153 Carlisle | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Matilda | ||
| Far | Malcolm III av Skottland[1] | ||
| Mor | Margaret av Skottland[1] | ||
| Søsken | |||
| Barn | Malcolm Henrik | ||
| Gravlagt | Dunfermline Abbey | ||
| Annet navn | Dabíd mac Maíl Choluim | ||
| Regjeringstid | 1124–1153 | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
David I, kjent som «Helgenen» (The Saint), (født 1084, død 24. mai 1153), var konge av Skottland, den yngste av seks sønner av Malcolm Canmore og Den hellige Margaret (søster av Edgar Ætheling), inviterte det normanniske riddervesenet til Skottland, introduserte normannisk lovverk, reorganiserte institusjonene, opprettet kongelige burgher for oppmuntre handel med utlandet, preget mynter og var meget generøs overfor kirken.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
David I ble født i 1084. Ungdommen tilbrakte han ved det engelske hoffet til hans svoger, Henrik I av England og i 1113 giftet han seg med Matilda, datter og arving til Walheof, det engelske jarledømmet i Northumbria, og jarledømmet i Huntington, med et legitimt krav på større deler av England.
Da skottenes konge Edgar døde i 1107 ble kongedømmet, som en følge av hans vilje, delt mellom hans to brødre; Alexander og David. Alexander fikk den skotske kronen og territoriene nord for Forth og Clyde, mens David fikk de sydlige distriktene (stort sett Lowland) og tittelen jarl av Cumbria.
Broren døde i 1124 og David arvet hele kongeriket den 27. april da han selv var i midten av 40-årene, allerede berømt for sin fromhet.
Engasjert i England[rediger | rediger kilde]
I posisjonen av å også være en engelsk baron sverget David i 1127 troskap til sin niese Matilda (død 1167), som arvingen til kong Henrik I av England. Da den såkalte «troneraneren» Stephen fortrengte henne i 1135 og ble kronet som Henriks etterfølger, kom David henne til hjelp ved å invadere England. Håpet var blant annet å sikre seg Northumberland for egen del. Stephen marsjerte mot nord med en mektig hær. David trakk seg og fikk en fredsavtale, som han senere ikke opprettholdt.
Etter å ha truet med å invadere i 1137, gjorde han alvor året etter, men gikk deretter på et knusende nederlag ved Cutton Moor (Northallerton, Yorkshire) i det som huskes som Fanenes slag den 22. august 1138.
David returnerte til Carlisle og kort tid etter fikk forhandlet fram en ny fredsavtale. Han adlet Matildas sønn Henrik Plantagenet, den senere Henrik II av England, som da godkjente Davids rett til Northumberland. I 1141 møtte han Matilda i London. David gjorde henne selskap på en reise til Winchester, men etter så vidt å ha blitt tatt til fange av sine fiender kom han seg tilbake til Skottland.
Omformingen av Skottland[rediger | rediger kilde]
Fra nå av forble han i sitt eget kongerike og engasjerte seg til omformingen av landets politiske og eklektiske organisering. David var en dypt engasjert kristen og grunnla munkekloster som Holyrood, Melrose og Dryburgh og bispeseter som Caithness, Dunblane og Aberdeen. Han ble senere kritisert for å være «a sair sanct for the croun» – for from for å være en dyktig monark, men klostrene hadde også en praktisk side. De forbedret landets økonomi ved å engasjere seg produksjon av sauer, kull og salt.
I den sekulære politikken omdannet han landet innenfor de føydale prinsipper og ikke minst fortsatte han den anglifiseringen som hans forgjengere hadde påbegynt. Han preget den første skotske myntenheten, han reorganiserte offentlige institusjoner og reiste de første kongelige burgher som Edinburgh, Stirling, Berwick, Roxburgh, Dunfermline og kanskje også Perth.
En overklasse av normannere[rediger | rediger kilde]
Som hersker av Cumbria hadde David allerede anglonormannere i sin tjeneste, og ga disse også lensbesettelser i Skottland til gjengjeld for føydale tjenester, og utnevnte dem til kongelige stedfortredere som sheriffer og dommere. Generelt oppmuntret han sterkt til immigrasjon av en ny overklasse av anglonormannere som hurtig og strategisk giftet seg inn i det gamle skotsk-gæliske adelskapet. Familiene Stewart, de Bruce, Comyn og Olipahant var blant de fransktalende som etablerte seg i Skottland på denne tiden. David ga dem landområder til gjengjeld for militær tjeneste eller rede penger.
Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]
Han døde i Carlisle og etterlot seg to sønner; Malcolm (ikke til å bli sammenblandes med Malcolm IV av Skottland, som var denne Malcolms nevø) og Henrik. Han fikk to døtre; Claricia og Hodierna.
På en del områder er David I et skotsk motstykke til Magnus Lagabøte av Norge, men i skotsk historie er kong David I en ofte oversett figur, ofte ansett som å være altfor katolsk av historikere i tiden etter reformasjonen i Skottland, men det var under hans regime at Skottland ble omformet til nasjonen Skottland.
Sankt Ælred fra Rievaulx var i Davids første år bestyrer av husholdet og senere en nær venn. Etter kongens død skrev en beretning om ham. Her forteller han om hvordan David verget seg for å overta den skotske kronen, om hvor rettferdig hans styre var, hans nestekjærlighet, hans tjenester for kirken. Ælreds eneste kritikk er hans unnfallenhet til å unngå voldtekt og plyndring da hæren hans invaderte England.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Oram, Richard: David I: The King Who Made Scotland, (2004) Den første biografi om kong David I, men er også noe omdiskutert.
