Friedrich Kalkbrenner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Friedrich Kalkbrenner
Kalkbrenner.jpg
Født 7. november 1784
Kassel
Død 10. juni 1849
Enghien-les-Bains
Begravet Cimetière de Montmartre
Far Christian Kalkbrenner
Nasjonalitet Tyskland

Friedrich Wilhelm Kalkbrenner, også Frédéric Kalkbrenner (født 7. november 1785 under morens reise mellom Kassel og Berlin, død 10. juni 1849 i Enghien-les-Bains ved Paris) var en tysk-fransk pianist og komponist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Friedrich Kalkbrenner var sønn av kordirigenten og komponisten Christian Kalkbrenner. Etter å ha fullført Conservatoire de Paris i fagene klaver og komposisjon med utmerkelse, fortsatte han utdannelsen i Wien fra 1803 til 1804. I Wien ble han hjulpet fram og fikk undervisning av blant andre Joseph Haydn, Johann Georg Albrechtsberger og Ludwig van Beethoven.

Musiker[rediger | rediger kilde]

Kalkbrenner startet karrieren som klaverlærer og pianist i Paris. Mellom 1813 og 1823 bodde han i England, der han gav konserter, komponerte og ble en framgangsrik pianolærer. I 1823 og 1824 gav han konserter i Frankfurt, Leipzig, Dresden, Berlin, Praha og Wien.

Senere i 1824 trakk Kalkbrenner seg tilbake fra offentligheten og slo seg ned i Paris med en betydelig oppspart formue. Her grunnla han en musikkskole, overveiende beregnet for viderekomne studenter, og videreutviklet klaverteknikken. Han studerte også pianokonstruksjon og i kompaniskap med Ignaz Pleyel grunnla han klaverbyggerfirmaet Pleyel.

Kalkbrenners undervisningsmetode for klaver ble nevnt i anerkjennende ordelag, blant andre av Franz Liszt. Eleven Camille Stamaty videreførte senere denne metoden. Frédéric Chopin, som holdt Kalkbrenner høyt og sannsynligvis tok noen undervisningstimer av ham, dediserte senere sin første klaverkonsert til ham.

I en periode ble Kalkbrenner regnet som den største pianisten i verden.[1][2] Den eneste rivalen han hadde var Johann Nepomuk Hummel.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Klaverkonsert nr. 1 d-moll op. 61 (1823)
  • Klaverkonsert nr. 4 Ass-dur op. 127 (1835)
  • Grande Sonate for klaver i F-dur op. 28
  • Sonate i Ass-dur op. 177
  • Grand Trio no. 1 for klaver, fiolin og cello i e-moll op. 7
  • Grand Trio No. 2 for klaver, fiolin og cello i Ass-dur op. 14
  • Tredje trio for klaver, fiolin og bass i B-dur op. 26
  • Fjerde trio for klaver, fiolin og cello i D-dur op. 84
  • Femte Grand Trio for klaver, fiolin og cello i Ass-dur op. 149
  • Großes Quintett für Klavier, Klarinette, Horn, Violoncello und Kontrabass in a-Moll op. 81
  • Großes Septett op. 132
  • Les Charmes de la Walse op. 73
  • Polonaise brillante i B-dur op. 55
  • Introduktion und Rondino für Klavier over «Ahi! povero Calpigi» fra Salieris opera Tarare op. 78

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 18. september 1831 skrev Chopin: «Jeg står i nær forbindelse med Kalkbrenner, nr 1 blant Europas pianister, som jeg tror du vil like.» (Chopin 1931), s. 152. 12. desember 1831 skrev han igjen: «Gjennom Paër, som er dirigent ved stedets hoff, har jeg møtt Rossini, Cherubini, Baillot, etc. – og Kalkbrenner. Du vil ikke tro hvor nyfiken jeg var på Herz, Liszt, Hiller, etc. – "de er ingenting mot Kalkbrenner".» (Chopin 1931), s. 154
  2. ^ ADB: «1814 ging er nach London, und was die Engländer in Musikenthusiasmus leisten können, das wissen wir aus Spohr’s und Mendelssohn’s Briefen. Von da ab stand er als erster und unerreichbarer Pianist da und die Mitwelt erzeigte ihm die höchsten Ehren.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]