John Mayall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
John Mayall
John Mayall in Hamburg 2017
Født29. nov. 1933[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (90 år)
Macclesfield[5]
BeskjeftigelseGitarist, komponist, pianist, låtskriver, sanger, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedManchester Metropolitan University
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avJohn Mayall & the Bluesbreakers
UtmerkelserOffiser av Den britiske imperieordenen
Musikalsk karriere
SjangerBluesrock, britisk blues, elektrisk blues
InstrumentVokal, gitar, munnspill, keyboard
Aktive år1956 - idag
Nettstedjohnmayall.com
IMDbIMDb
John Mayall på Commons

John Mayall OBE (født 29. november 1933 i Macclesfield, Cheshire, England og vokste opp i Cheadle Hulme i Stockport) er en engelsk bluesmusiker og multiinstrumentalist, hovedinstrumentet er gitar men han spiller også munnspill, piano, keyboard, fløyte, harpe, trommer og perkusjon. Hans musikalske karriere strekker seg i overkant av 60 år.

Sammen med Alexis Korner regnes han som den britiske blues' far, og han var en av de første som utviklet denne stilen vekk fra opprinnelig blues i mer eksperimentell retning.[6]

Hans musikalske karriere strekker seg over mer enn femti år, med de største suksessene i 1960-årene. Han grunnla John Mayall & the Bluesbreakers, og han har påvirket mange musikeres karrierer, blant andre Eric Clapton, Jack Bruce, Peter Green, John McVie, Mick Fleetwood, Mick Taylor, Don "Sugarcane" Harris, Harvey Mandel, Larry Taylor, Aynsley Dunbar, Dick Heckstall-Smith og Coco Montoya.[7]

Det er vanskelig å finne et klart skille mellom innspillinger med John Mayall alene og de med John Mayall & the Bluesbreakers.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

John Mayall var sønn av Murray Mayall, en gitarist og jazzmusikkentusiast. Fra en tidlig alder ble John tiltrukket av sounden til amerikanske bluesspillere som Lead Belly, Albert Ammons, Pinetop Smith og Eddie Lang.[8]

Mayall tilbrakte militærtjenesten på tre år i Korea, og under en permisjonsperiode kjøpte han sin første elektriske gitar. Fra 1955 gikk han på en kunsthøyskole, etterfulgt av læretiden, og fikk utdannelse som grafisk designer. Hans tidligere yrke kan man i ettertid se resultater av på utformingen av plateomslagene til mange av hans album.

Etter å ha spilt med flere band på fritiden valgte han i 1963 å satse på en musikker karriere på heltid og flyttet til London.

Siden slutten av 1960-årene har Mayall bodd i USA. En skogbrann ødela huset hans i Laurel Canyon i 1979, og gjorde alvorlig skade på hans musikalske samlinger og arkiver.

Mayall har vært gift to ganger og har 6 barn. Hans andre kone, Maggie Mayall, er en amerikansk bluessanger, låtskriver og perkusjonist. Hun har siden tidlig på 1980-årene deltatt i ledelsen av ektemannens karriere. Paret ble gift i 1982 og ble skilt i 2011.[9][10][11]

I 2005 ble Mayall utnevnt til offiser av Order of the British Empire (OBE) i Honours List. I 2016 ble Mayall innlemmet i Blues Hall of Fame.[11]

Mayalls selvbiografi, Blues From Laurel Canyon: My Life As A Bluesman, ble gitt ut i 2019.[12]

Karriere[rediger | rediger kilde]

John Mayall, 1970

På slutten av 1963 spilte Mayall med bandet sitt, som nå ble kalt The Bluesbreakers, på Marquee Club, 165 Oxford Street i London. Line-upen var Mayall, Peter Ward, John McVie på bass og gitarist Bernie Watson. De var med John Lee Hooker på hans britiske turné i 1964.

Bluesbreakers har hatt hyppige utskiftinger gjennom tidene og mange av medlemmene har fortsatt i andre kjente band eller som soloartister. Som Eric Clapton, Peter Green, John McVie, Mick Taylor og Jon Hiseman for å nevne noen.

John Mayall og Eric Clapton ‎spilte inn en singel, "Lonely Years", i 1966.

Samtidig med Bluesbreakers perioden gikk Mayall i studio for å spille inn et soloalbum, på kun en dag i mai 1967. Tidligere Artwoods trommeslager Keef Hartley bidro på halvparten av sporene, og alt annet ble spilt av Mayall. Albumet ble gitt ut i november med tittelen The Blues Alone.

I november 1970 ga Mayall ut et prosjekt som involverte mange av de mest fremtredende musikerne han hadde spilt med i løpet av de foregående årene. Dobbeltalbumet Back to the Roots er med Eric Clapton, Mick Taylor, Gerry McGee og Harvey Mandel på gitar, Sugarcane Harris på fiolin, Mandel på treblåsere; Stephen Thompson og Larry Taylor på bass; og Keef Hartley på trommer. Paul Lagos var blitt med Sugarcane og endte opp med å spille trommer på fem spor. Mayall skrev alle sangene og sang all vokalen, spilte munnspill, gitar, keyboard, trommer og perkusjon.[13]

På begynnelsen av 1970-tallet hadde Mayall flyttet til USA hvor han tilbrakte mesteparten av de neste 15 årene, og spilte inn med lokale musikere for forskjellige plateselskaper. I august 1971 produserte Mayall en jazzorientert sesjon for bluesmannen Albert King og dro noen måneder senere på turné med musikerne som hadde vært med i studio.

Et livealbum Jazz Blues Fusion ble gitt ut året etter, med Mayall på munnspill, gitar og piano, Blue Mitchell på trompet, Clifford Solomon og Ernie Watts på saksofoner, Larry Taylor på bass, Ron Selico på trommer og Freddy Robinson på gitar. Noen få medlemsendringer er det på utgivelsen av et lignende album i 1973, Live Moving On.

I løpet av det neste tiåret fortsatte Mayall å skifte musikere og bytte selskaper og ga ut en rekke album. På dette stadiet av karrieren var Mayalls musikk ganske forskjellig, fra elektrisk blues spilt av rockemusikere, inkludert jazz-, funk- eller popelementer og til og med kvinnelig vokal. Et bemerkelsesverdig unntak er The Last of the British Blues (1978), et live-album.

I 1982 ble Mayall gjenforent med Mick Taylor, John McVie og Colin Allen, tre musikere fra bandet på 1960-tallet, for en to år lang verdensturné hvor et live-album dukke opp et tiår senere.

I 1984 startet Mayall igjen å benytte navnet The Bluesbreakers på bandet sitt .

I anledning den førti år lange karrieren, inviterte Mayall musikere til innspilling av et album. Along for the Ride som ble utgitt i 2001, kreditert John Mayall and Friends med tjue navn oppført på forsiden av omslaget, inkludert noen Bluesbreakers, gamle og nye, og også Gary Moore, Jonny Lang, Steve Cropper, Steve Miller, Otis Rush, Billy Gibbons, Greg Rzab, Chris Rea, Jeff Healey og Shannon Curfman.

John Mayall, 2006

For å feire sin 70-årsdag ble Mayall gjenforent med spesielle gjester Eric Clapton, Mick Taylor og Chris Barber under et innsamlingsshow. Denne "Unite for Unicef" konserten fant sted 19. juli 2003 på Liverpool Arena, og ble tatt opp på film for en DVD-utgivelse.

I 2005 ble Mayall utnevnt til en OBE i Honours List.[14]

John Mayall var en av de hundrevis av artister som fikk materiale ødelagt i universalbrannen i 2008.[15]

I november 2008 kunngjorde Mayall på sin nettside at han skulle oppløse Bluesbreakers, for å kutte ned på den store arbeidsmengden og gi seg selv frihet til å jobbe med andre musikere. Tre måneder senere ble det annonsert en solo-verdensturné, med: Rocky Athas på gitar, Greg Rzab på bass og Jay Davenport på trommer. Tom Canning, på orgel, ble med i bandet på turneen som startet i mars 2009. Et album, Tough, ble gitt ut i september 2009. Siden den gang har Mayall fortsatt å turnere med det samme backingbandet, minus Canning, som sluttet på grunn av andre prioriteringer.[8]

Albumet Howlin’ At the Moon kom i 2011 og Smokin’ Blues i 2012.

I 2013 signerte Mayall med produsent Eric Cornes plateselskap, Forty Below Records. De to har produsert 4 studioalbum sammen, A Special Life med trekkspiller C.J. Chenier (2014), Find a Way to Care (2015), Talk About That med to spor med Joe Walsh (2017) og Nobody Told Me med Joe Bonamassa, Larry McCray, Alex Lifeson, Todd Rundgren, Carolyn Wonderland og Steven Van Zand (2019).

I 2016 ble Mayall innlemmet i Blues Hall of Fame.

I 2018 fikk Mayall med et nytt medlem i bandet sitt, hans første kvinnelige hovedgitarist, Carolyn Wonderland.

Mayalls selvbiografi, Blues From Laurel Canyon: My Life As A Bluesman, skrevet sammen med forfatteren Joel McIver, ble utgitt av Omnibus Press i august 2019.[16]

John Mayall - The First Generation 1965 – 1974 er en deluxe-boks gitt ut i 5 000 eksemplarer i januar 2021. Den inneholder 35 CD-er, 2 innbundne bøker, signert foto, plakater og mye mer. Den inkluderer alle albumene fra 1965 - 1974, pluss uutgitte spor med Eric Clapton, Peter Green, Mick Taylor, Harvey Mandel, Blue Mitchell, John Mark og mange flere kjente musikere.[17]

I 2020 ga han ut singelen «I’m as Good as Gone» hvor også Buddy Miller var med. "Chills and Thrills" med Mike Campbell ble utgitt i 2021, begge disse singlene er fra albumet The Sun Is Shining Down som skal utgis 28. januar 2022. Med på albumet er også Melvin Taylor, Marcus King, Scarlet Rivera, Jake Shimabukuro og Carolyn Wonderland.

John Mayall er nominert til Grammy 2023 i klassen Best Traditional Blues Album for The Sun Is Shining Down.

Album[rediger | rediger kilde]

John Mayall, 2007

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • Blues Breakers with Eric Clapton (med the Bluesbreakers), 1966
  • A Hard Road (med the Bluesbreakers), 1967
  • Crusade (med the Bluesbreakers), 1967
  • The Blues Alone, 1967
  • Bare Wires (med the Bluesbreakers), 1968
  • Blues from Laurel Canyon, 1968
  • Empty Rooms, 1970
  • USA Union, 1970
  • Back to the Roots, 1971
  • Memories, 1971
  • Ten Years Are Gone, 1973
  • The Latest Edition, 1974
  • New Year, New Band, New Company, 1975
  • Notice to Appear, 1975
  • A Banquet in Blues, 1976
  • A Hard Core Package, 1977
  • Bottom Line, 1979
  • No More Interviews, 1980
  • Road Show Blues, 1981
  • Return of the Bluesbreakers (med the Bluesbreakers), 1985
  • Chicago Line (med the Bluesbreakers), 1988
  • A Sense of Place (med the Bluesbreakers), 1990
  • Cross Country Blues (med the Bluesbreakers), 1992
  • Wake Up Call (med the Bluesbreakers), 1993
  • Spinning Coin (med the Bluesbreakers), 1995
  • Blues for the Lost Days (med the Bluesbreakers), 1997
  • Padlock on the Blues (med the Bluesbreakers og John Lee Hooker), 1999
  • Along for the Ride (John Mayall & Friends), 2001
  • Stories (med the Bluesbreakers), 2002
  • Road Dogs, 2005
  • In the Palace of the King, 2007
  • Tough, 2009
  • A Special Life, 2014
  • Find a Way to Care, 2015
  • Talk About That, 2017
  • Nobody Told Me, 2019
  • The Sun Is Shining Down, 2022

Livealbum[rediger | rediger kilde]

  • John Mayall Plays John Mayall (med the Bluesbreakers), 1965
  • The Diary of a Band, Vol. 1, 1968
  • The Diary of a Band, Vol. 2, 1968
  • The Turning Point, 1969
  • Live in Europe, 1971
  • Jazz Blues Fusion, 1972
  • Moving On, 1972
  • Lots of People, 1977
  • Primal Solos, 1977
  • The Last of the British Blues, 1978
  • Behind the Iron Curtain (med the Bluesbreakers), 1985
  • The Power of the Blues (med the Bluesbreakers), 1987
  • The 1982 Reunion Concert (med the Bluesbreakers), 1992
  • Rock the Blues Tonight, 1999
  • Live at the Marquee 1969, 1999
  • Time Capsule, 2000
  • UK Tour 2K, 2001
  • Boogie Woogie Man, 2001
  • Rolling with the Blues, 2002
  • No Days Off (med the Bluesbreakers), 2003
  • 70th Birthday Concert (med the Bluesbreakers and Friends) (Eric Clapton, Mick Taylor, Chris Barber) 2003
  • Live: 1969, 2004
  • Live from Austin, TX, 2007
  • In the Shadow of Legends (med the Bluesbreakers), 2011
  • Live in London, 2011
  • Historic Live Shows, Vol. 1, 2012
  • Historic Live Shows, Vol. 2, 2012
  • Historic Live Shows, Vol. 3, 2012
  • Blues Alive NYC 1976, 2015
  • Live in 1967 (med the Bluesbreakers), 2015
  • Live in 1967, Vol. 2 (med the Bluesbreakers), 2016
  • Three for the Road, 2018
  • Live in 1967, Vol. 3 (med the Bluesbreakers), 2023

Samlingsalbum[rediger | rediger kilde]

  • Looking Back, 1969
  • The World of John Mayall, Vol. 1, 1970
  • The World of John Mayall, Vol. 2, 1971
  • Thru the Years, 1971
  • Beyond the Turning Point, 1971
  • Down the Line, 1972
  • The Best of John Mayall, 1973
  • Blues Roots, 1978
  • The John Mayall Story, Vol. 1, 1983
  • The John Mayall Story, Vol. 2, 1983
  • The Collection, 1986
  • Archives to Eighties (med Eric Clapton og Mick Taylor), 1988
  • 1966–1972, 1990
  • London Blues: 1964–1969, 1992
  • Room to Move: 1969–1974, 1992
  • Stormy Monday, 1994
  • As It All Began: 1964–69 (med the Bluesbreakers), 1998
  • Drivin' On: The ABC Years (1975–1982), 1998
  • Silver Tones: The Best Of (med the Bluesbreakers), 1998
  • The Masters: Soundtrack to the Film Turning Point, 1999
  • Steppin' Out: An Introduction to John Mayall, 2001
  • Rockin' the Roadshow, 2003
  • Essentially John Mayall, 2006
  • Live at the BBC (med the Bluesbreakers), 2007
  • So Many Roads: An Anthology (1964–1974), 2010
  • The First Generation 1965–1974, 2021

Videoalbum[rediger | rediger kilde]

  • Blues Alive (med the Bluesbreakers), VHS, 1983
  • Purely Music, Laserdisc, 1991
  • 70th Birthday Concert (med the Bluesbreakers og venner), DVD, 2003
  • The Godfather of British Blues/The Turning Point DVD, 2004

EP'er[rediger | rediger kilde]

  • All My Life (med the Bluesbreakers og Paul Butterfield), 1967
  • The John Mayall E.P., 1980
  • Broadcast 65 EP (the Bluesbreakers), 2017
  • The Blues Breaker EP, 2011

Singler (ikke utgitt på album)[rediger | rediger kilde]

  • «Crawling Up a Hill» (John Mayall & the Bluesbreakers), 1964
  • «Crocodile Walk» (med the Bluesbreakers), 1965
  • «I'm Your Witchdoctor» (John Mayall & the Bluesbreakers), 1965
  • «Looking Back» (med the Bluesbreakers), 1966
  • «Sitting in the Rain«» (med the Bluesbreakers), 1967
  • «Let Me Give» (1974)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-Mayall, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id mayall-john[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 1df6ba606f66478c950871bfbabf112d, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Pride Of Manchester's guide to Ewan McColl». www.prideofmanchester.com. Besøkt 8. november 2021. 
  7. ^ «BIOGRAPHY». johnmayall (engelsk). Besøkt 8. november 2021. 
  8. ^ a b «John Mayall - Biography». web.archive.org. 26. desember 2011. Arkivert fra originalen 26. desember 2011. Besøkt 8. november 2021. 
  9. ^ Posted by Michael Limnios Blues Network on May 19, 2012 at 4:30am; Blog, View. «An Interview with singer/songwriter Maggie Mayall: The BLUES is an universally recognized form and language». blues.gr (engelsk). Besøkt 8. november 2021. 
  10. ^ Is 60, So This (7. desember 2011). «Maggie's Blog: The Divorce Diaries». Maggie's Blog. Besøkt 8. november 2021. 
  11. ^ a b «Bluesmaster John Mayall Rocks NYC». HuffPost (engelsk). 12. februar 2013. Besøkt 8. november 2021. 
  12. ^ «NEW! AUTOBIOGRAPHY». johnmayall (engelsk). 26. september 2019. Besøkt 8. november 2021. 
  13. ^ «John Mayall». Discogs (engelsk). Besøkt 8. november 2021. 
  14. ^ «John Mayall». IMDb. Besøkt 8. november 2021. 
  15. ^ Rosen, Jody (25. juni 2019). «Here Are Hundreds More Artists Whose Tapes Were Destroyed in the UMG Fire». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. november 2021. 
  16. ^ «NEW! AUTOBIOGRAPHY». johnmayall (engelsk). 26. september 2019. Besøkt 8. november 2021. 
  17. ^ «STORE». johnmayall (engelsk). Besøkt 8. november 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige mottaker:
 Hungry John  		Vinner av
Notodden Bluesfestival bluespris
(2004)
 Neste mottaker:
 Trond Ytterbø 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_Mayall&oldid=24228471»