Antirevisjonisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sovjetisk propagandaplakat fra 1920, av Alexei Radakov. Plakaten er en allusjon til Marx' og Engels' Det kommunistiske manifest, oversatt fra russisk til norsk lyder påskriften: "Kunnskap vil bryte slaveriets lenker".

Antirevisjonisme er et sentralt konsept innen marxistisk filosofi og kunnskapsteori, hvor man med revisjonisme sikter til oppfatninger eller teorier som i vesentlig grad bryter med eller reviderer bort viktige grunnsetninger eller grunnvilkår for marxistisk teoriutvikling, kunnskapsdannelse og praksis.[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Historisk refererer debatten om revisjonisme i første omgang til Eduard Bernsteins ideer, slik disse ble lagt fram i en rekke brev til drøfting i Tysklands sosialdemokratiske partis (SPD) kongress i Stuttgart i 1898. Bernsteins brev, som han senere sammenfattet og ga ut i bokform under tittelen Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver (1889), skapte omfattende debatt både i og utenfor SPD, og skulle siden komme til å markere det avgjørende politiske bruddet mellom kommunister og sosialdemokrater.

Klassisk revisjonisme[rediger | rediger kilde]

Skjønt Bernstein gjennom en årrekke hadde vært en svoren og uttalt tilhenger av marxismen, forfattet han i perioden 1896 til 1898 en lengre artikkelserie i avisen Neue Zeit under tittelen «Sosialismens problem», hvor han på tilsynelatende marxistisk grunnlag gikk til angrep på en rekke av Karl Marx og Friedrich Engels' grunnpostulater, særlig knyttet kapitalismens utvikling og proletariatets maktovertakelse, som han hevdet hadde blitt utdatert.[2][3]

Bernsteins kongstanke var at proletariatet kunne komme til makt gjennom gradvise reformer, uten å avskaffe kapitalismen gjennom revolusjon, noe han anså som «blanquisme».[4] Det bidro dessuten ikke til å dempe kontroversene at Bernstein presenterte sine teorier som en sømløs videreføring av Marx' og Engels' teorier, snarere enn en avvisning av dem. Engels' svar var imidlertid kontant, da han i 1895 fikk kjennskap til at Bernstein og partifelle Karl Kautsky hadde påtatt seg å nyutgi Marx' Klassekampen i Frankrike 1848-1850, og hvor Marx og ham selv ble framstilt som om de forfektet en fredelig vei til sosialismen:

Til min store overraskelse ser jeg i dagens Vorwärts! et utdrag fra min «Introduksjon», trykket uten min kjennskap og klippet på en slik måte at jeg fremstår som en fredelig tilbeder av legalitet quand même [for enhver pris]. Dess bedre da at hele denne greia nå kommer ut i Neue Zeit, slik at dette skammelige inntrykket vil bli fjernet. Jeg skal gi Liebknecht en grundig omgang, samt hvem enn det nå er som har gitt ham anledning til å feilaktig fremstille min oppfatning uten å si så mye som et ord om det til meg.[5][6]

Helt siden opprettelsene av det tyske sosialistpartiet hadde Marx og Engels ført kompromissløs kamp mot opportunistiske og kapitulasjonistiske tendenser innen partiet og den sosialistisk pressen. Særlig nevneverdig er Marx' og Engels' kritikk av Gothaprogrammet i 1875, og Engels' senere kritikk av Erfurtprogrammet i 1891. Imidlertid er det først i forbindelse med Stuttgart-kongressen i 1898 at disse spørsmålene for alvor kommer på dagsordenen i SPD, nå med direkte henvisning til Bernsteins foreslåtte revisjon av marxismen.

Blant de skarpeste og mest toneangivende kritikerne av Bernstein og revisjonismen, var Rosa Luxemburg. Luxemburg betraktet revisjonismen som opportunismen i dens mest renskårne form, som etter dens utallige politiske nederlag, og til tross for dens iboende fiendtlige holdning til teori, omsider hadde skiftet strategi og funnet sitt vitenskapelige fundament i Bernsteins bøker og artikler.[7]

To andre toneangivende stemmer som tidlig engasjerte seg i debattene omkring Bernsteins revidering, var de russiske marxistene Georgi Plekhanov og Vladimir Lenin. Gjennom 1898 skriver Plekhanov en lengre artikkelserie i Neue Zeit under tittelen «En kritikk av våre kritikere», hvor han blant annet kritiserer Bernsteins revisjon for å være en simpel videreføring av Conrad Schmidts nykantianske filosofi.[8][9] Lenins oppfatning av revisjonismen var langt på vei sammenfallende med synspunktene som Plekhanov og Luxemburg hadde lagt for dagen, men understreket samtidig at ideologisk kamp til syvende og sist var klassekamp: «Den ideologiske kampen som den revolusjonære marxismen førte mot revisjonismen ved slutten av attenhundretallet, er bare forspillet til de store revolusjonære slaga som proletariatet står foran.»[10]

Empiriokritisismen[rediger | rediger kilde]

Et ytterligere innslag i den filosofiske revisjonismen kom i de første årene etter århundreskiftet, i form av den såkalte «empiriokritisismen». Dernest kom også oppgjørene, denne gang i forbindelse med SPDs partikongress i Dresden i 1903. Nok en gang var Luxemburg og Lenin blant de særlig toneangivende stemmene.[2]

Empiriokritisismen var en positivistisk og radikal empiristisk filosofi utviklet av Ernst Mach og Richard Avenarius. Tilhengerne av empiriokritisismen hevdet at kun «rene erfaringer» og direkte observerbare fenomener kunne lede til kunnskap om virkeligheten, og avviste dermed både metafysikk og materialistisk erkjennelsesteori (inkludert atomfysikk).[trenger referanse] Retningen skulle siden bli forsøkt fusjonert med marxismen av Alexander Bogdanov gjennom hans trebindsverk Empiriomonisme (1904-1906).

I boken Materialismen og empiriokritisismen: Kritiske merknader til en reaksjonær filosofi (1909) kom Lenins svar til Bogdanov og empiriokritikerne, etter omfattende studier og et lengre eksilopphold i Geneve. Lenin anklager her Mach og Avenarius for idealisme og faretruende solipsistisk tenkning, en tenkning han hevdet sto i diametral motsetning til marxismens dialektiske materialisme. Bogdanovs empiriokritiske «utvikling» av marxismen, avviste han i så måte like kategorisk.[11] Materialismen og empiriokritisismen har siden høstet en omfattende mottakelseshistorie, og har blitt nøye studert og kommentert av både marxister og ikke-marxister.[12]

Fraksjonskamp og politisk revisjonisme[rediger | rediger kilde]

Ettersom den filosofiske kampen om marxismens innhold spisset seg, ble det snart klart at uenighetene også måtte få følger for dens konkrete, praktiske anvendelse. Tyngdepunktet i kampen ble i så måte forskøvet fra den mer åpne, filosofiske sfæren til den mer lukkede organisatoriske sfæren i form av fraksjonskamp, særlig knyttet til spørsmål om partiorganisering og politisk program.

Tydeligst kom dette til uttrykk i splittelsen mellom de to hovedretningene i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet i 1903, kjent som mensjevikene og bolsjevikene, og i de senere kampene mellom bolsjevikfløyen under Stalins ledelse og opposisjonsfløyen ledet av Trotskij. Også i Det norske arbeiderpartiet oppsto lignende fraksjonskamper og splittelser, ikke minst forbundet med spørsmål om medlemsskap i Komintern (se Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923), hvilket i 1923 munnet ut i at den Komintern-vennlige fløyen i partiet brøt ut og stiftet Norges Kommunistiske Parti. Imidlertid klarte verken DNA eller NKP å hamle opp med fraksjonismen i egne rekker og konsolidere seg på bolsjevikisk og antirevisjonistisk grunnlag, slik deres søsterparti i Sovjet gjorde det.[13][14]

Mens den bolsjevikiske og antirevisjonistiske posisjonen i så måte vant den ideologiske kampen mot revisjonismen, skulle de revisjonistiske oppfatningene likevel slå dype røtter innen partiledelse så vel som funksjonær-sjikt i den internasjonale arbeiderbevegelsen, noe som viste seg tydelig ved utbruddet av første verdenskrig i form av utbredt samarbeid med de keiserlige regjeringene, både i Tyskland og i Russland. Samtidig bidro både Oktoberrevolusjonen og de turbulente mellomkrigsårene til å svekke de revisjonistiske posisjonene ytterligere, og viste at Marx' og Engels' teorier neppe var så feil og utdatert som revisjonistene hevdet.[2]

Historisk har revisjonismen således utøvd sterk innflytelse på grunnleggingen av de moderne sosialdemokratiske partiene, både hva gjelder teori og praktisk politikk (se eks. austromarxisme, venstrekommunisme og eurokommunisme).[15][16] Likeså har den filosofiske kritikken av revisjonismens «utvanning» og «ufarliggjøring» av marxistisk teori vært avgjørende både for utviklingen av de moderne kommunistiske partiene så vel som i videreutviklingen av den marxistiske teorien selv, i form av marxisme-leninisme og senere marxisme-leninisme-maoisme.[17]

Moderne revisjonisme[rediger | rediger kilde]

Rødegardister demonstrerer på Den himmelske freds plass i Beijing i 1966. Typiske innslag i perioden var plakater med bilder av ledende kommunister som Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. På andre plakater kunne en eksempelvis lese: «Avvis moderne revisjonisme, forsvar Marx og Engels.»[18]

Gjennom 1960-tallet ble den antirevisjonistiske posisjonen ytterligere popularisert i opposisjon til de liberalistiske reformene i Sovjetunionen i kjølvannet av Nikita Khrusjtsjov, gjennom det som innen den internasjonale kommunistiske bevegelsen gjerne omtales som «Den store polemikken» mellom Kina og Soviet.[19]

Bakgrunnen for den store polemikken, var en tale holdt av Khrusjtsjov på et hemmelig møte under Sovjetunionens kommunistpartis (SUKP) partikongress i 1956, og som noen måneder senere ble lekket til New York Times. Khrusjtsjov rettet her ikke bare kraftige angrep på ledelsen under Josef Stalin, men hevdet videre at endringer i den verdenspolitiske situasjonen medførte at sameksistens med kapitalismen og en «fredens vei til sosialismen» nå var blitt mulig. Mens han innrømmet nødvendigheten av bruk av revolusjonær vold under Oktoberrevolusjonen i 1917, mente han at arbeiderklassen nå kunne komme til makt gjennom parlamentarisk representasjon.[20]

Kort tid etter utga Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) politbyrå en serie uttalelser om SUKPs kongress, hvor de blant annet forsvarte Stalin, og framholdt nødvendigheten av både proletariatets diktatur, samt revolusjonær, anti-imperialistisk kamp fra proletariatets side for å sikre dets makt. I juni 1963 brøt polemikken for fullt ut i den internasjonale offentligheten, da KKP etter henvendelse fra SUKP publiserte et over 100 sider langt svar med tittelen "A proposal concerning the general line of the international communist movement".[21] I brevet retter KKP omfattende kritikk av SUKPs politikk, som de karakteriserer som revisjonisme og et svik mot marxismen-leninismen.

Det politiske bruddet mellom SUKP og KKP ble ugjenstridig konstatert året etter, da de såkalte Moskva-samtalene om mulig grunnlag for gjenforening mellom partiene havarerte.[20] Forholdet mellom KKP og SUKP var og ble uforsonlig, og munnet gjennom 1960-tallet ut i en rekke større og mindre væpnede sammenstøt. Høydepunktet i det kinesisk-sovjetiske bruddet, var grensekonflikten mellom Kina og Sovjet i 1969, en hendelse som for ettertiden kom til å markere et monumentalt vendepunkt i den kalde krigen.[22]

Mens myndighetene i Warsawapakt-landene, med unntak av Albania, fulgte Khrustjtsjovs og senere Bresjnevs politikk for avspenning overfor USA og NATO, vokste det samtidig fram en omfattende bevegelse som stilte seg bak KKP og Mao Zedongs kompromissløse linje for langvarig folkekrig og kulturrevolusjon fram til kommunismen, med særlig base i landene i periferien av den rådende todelingen mellom øst- og vestblokken, og som i økende grad ble omtalt som den tredje verden, som Peru, Columbia, India, Nepal, Sri Lanka, Filippinene, Palestina, Afghanistan, Zaire, Sør-Afrika, Etiopia, m.fl.[23][24] Også i vesten sprang det i nærmest samtlige land (med unntak av Andorra og Lichtenstein) fram en rekke uttalte maoistiske organisasjoner og partier, om enn av varierende størrelse og innflytelse, som eksempelvis Black Panther Party i USA og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) her i Norge.

I kjølvannet av Maos død og Deng Xiaopings maktovertakelse i KKP i 1976, skulle man imidlertid i løpet av få år komme til å se omfattende kursendringer også i Kina, til forveksling lik de man allerede hadde sett i Sovjet. Den såkalte «firerbanden» ble nå rensket ut av partiet og kulturrevolusjonen ble karakterisert som et «feilgrep». Selv om KKPs nye ledere var varsom med å sverte Mao åpent, ble hans politiske teorier og bidrag utsatt for kraftige angrep og i praksis avvist.[25]

Også i de vestlige landene medførte hendelsene i Kina omfattende forvirring og ringvirkninger, omtalt av ledende teoretikere i norsk ml-bevegelse som en «indre krise» og et «sammenbrudd» i den vestlige kommunistiske bevegelsen.[26] I likhet med SUKP og KKP beveget de fleste av kommunistpartiene i de vestlige, imperialistiske sentrene seg gjennom 1980- og 1990-årene vekk fra den antirevisjonistiske posisjonen og over på en rent reformistisk posisjon, slik også AKP i norsk sammenheng gjorde det, og i 2007 gikk sammen med Rød Valgallianse om å danne partiet Rødt.

I mange av landene utenfor de imperialistiske sentrene i vesten, derimot, fortsatte den antirevisjonistiske kritikken av Sovjet og Kina med uforminsket styrke, og ble utviklet videre gjennom særlig Revolutionary Internationalist Movement og Perus kommunistparti (Røde fane).[27]

Revisjonisme og revisjonismekritikk i dag[rediger | rediger kilde]

Eksempler på fremtredende antirevisjonistiske partier i dag, er eksempelvis Indias kommunistparti (Maoistene), Filippinenes kommunistiske parti og Tyrkias kommunistparti (marxist-leninistene).[trenger referanse]

Norske organisasjoner som i dag fremmer antirevisjonistiske standpunkt, er Tjen folket og ML-gruppa Revolusjon.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Revisjonisme». SNL. Besøkt 26.09.2018. 
  2. ^ a b c Jakob Friis og Trond Hegna, red. (1974). «Revisjonisme». Arbeidernes leksikon. Oslo: Pax.  Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  3. ^ «Eduard Bernstein». Encyclopædia Britannica. 
  4. ^ Steger, Manfred B. (1997). The quest for evolutionary socialism: Eduard Bernstein and social democracy. Cambridge univerity press. ISBN 0-521-58200-8. 
  5. ^ Engels, Friedrich (2004) [1895]. Collected works, Vol. 50. New York: International Publishers. s. 86. 
  6. ^ Friedrich Engels. «Selected Correspondence». Besøkt 27.09.2018 – via marxists.org. 
  7. ^ Luxemburg, Rosa (1973). «Sosialreform eller revolusjon?». Skrifter i utvalg: Bind 1. Oslo: Pax. s. 86. «Bernsteins teori var det første, men samtidig også det siste forsøk på å gi opportunismen et teoretisk grunnlag. Vi sier det siste, fordi opportunismen i Bernsteins system både negativt gjennom avsvergingen av den vitenskapelige sosialisme og positivt i sammenraskingen av all disponibel teoretisk forvirring er gått så langt at det ikke er noe mer å utrette. Med Bernsteins bok har opportunismen fullført sin utvikling i teorien, [på samme måte som den har gjort det i praksis gjennom Schippels stillingtagen til militarismen,] den har trukket sine siste konsekvenser.» 
  8. ^ Georgi Plekhanov. «Bernstein and Materialism». 
  9. ^ Georgi Plekhanov. «Conrad Schmidt Versus Karl Marx and Frederick Engels». 
  10. ^ Lenin, Vladimir Iljitsj (1977) [1908]. Utvalgte verker i 12 bind: Bind 1. Oktober forlag. 
  11. ^ Lenin, V.I. Materialism and Empirio-criticism Critical Comments on a Reactionary Philosophy. 
  12. ^ Alberto Toscano (28.04.2018). «With Lenin, against Hegel? 'Materialism and Empirio-Criticism' and the mutations of Western Marxism». historicalmaterialism.org. Besøkt 22.10.2018. 
  13. ^ Halvorsen, Terje (1981). NKP i krise: Om "oppgjøret med det annet sentrum" 1949–1950. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-12497-3. 
  14. ^ Eirik Wig Sundvall. «Arbeiderpartiet og klassekrigen: Striden om Moskva-tesene i 1920 i en internasjonal kontekst». Arbeiderhistorie. Universitetsforlaget (01/2017, Volum 21) – via Idunn.no. 
  15. ^ Adler, Max (1932). Strømningene i moderne socialisme. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkings Forlag. 
  16. ^ Leninismens plass i marxismen: Et debatthefte. Oslo: Sosialistisk opplysningsforbund. 1976. 
  17. ^ Grunnsirkel i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Oslo: Oktober forlag. 1976. 
  18. ^ Grimnes, Ole Kristian (1986). Cappelens verdenshistorie. Bind 18: Den todelte verden. Oslo: Cappelen forlag. s. 219. 
  19. ^ Den store polemikken: Bind 1-3. Oslo: Oktober forlag. 1977. 
  20. ^ a b «A Brief History of The Great Polemic Between the Communist Parties of China & Soviet Union». Alive Magazine. 08.12.1979. Besøkt 26.09.2018 – via marxists.org. 
  21. ^ Central Committee, Communist Party of China (1963). A Proposal Concerning the General Line of the International Communist Movement. Beijing: Foreign language press. 
  22. ^ Grimnes, Ole Kristian (1986). Cappelens verdenshistorie. Bind 18: Den todelte verden. Oslo: Cappelen forlag. s. 214–219. ISBN 82-02-04952-0. 
  23. ^ Grimnes, Ole Kristian (1986). «Den tredje verden». Cappelens verdenshistorie. Bind 18: Den todelte verden. Oslo: Cappelen forlag. ISBN 82-02-04952-0. 
  24. ^ Øgrim, Tron (1982). «Den internasjonale maoistiske bevegelsen (ca.) 1960–1980». Den vestlige maoismens sammenbrudd og Krisa i AKP(ml). Oslo: Forlaget oktober. ISBN 82-7094-325-8. 
  25. ^ Meisner, Maurice (1999). Mao's China and After: A History of the People's Republic. New York: Free Press. ISBN 0684856352. 
  26. ^ Øgrim, Tron (1982). «'Indre' krise etter (ca.) 1976». Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(ml). Oslo: Forlaget oktober. ISBN 82-7094-325-8. 
  27. ^ Declaration of the Revolutionary Internationalist Movement (PDF). Revolutionary International Movement. 1984. «If the theoretical struggle against modern revisionism played a vital role in the rebuilding of a Marxist-Leninist movement it was especially the Great Proletarian Cultural Revolution, an unprecedented new form of struggle, itself in large part a fruit of this combat against modern revisionism, that gave rise to a whole new generation of Marxist-Leninists. The tens of millions of workers, peasants and revolutionary youth who went into battle to overthrow the capitalist roaders entrenched in the party and state apparatus and to further revolutionise society struck a vibrant chord among millions of people across the world who were rising up as part of the revolutionary upsurge that swept the world in the 1960s and early 1970s.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 527 (hjelp)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]