Fideisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Fideisme (av latin fides «tro», altså «tro-isme») er en teologisk doktrine som hevder at tro er en gudegitt gave som eksisterer uavhengig av fornuften, og at bruk av fornuft dermed ikke egner seg til å rettferdiggjøre religiøs tro.

Tankegangen har røtter tilbake til Tertullian. Eksempelvis hevdet Michel de Montaigne beslektede synspunkter,[1] og Blaise Pascal, Søren Kierkegaard, William James og Ludwig Wittgenstein er med eller uten rette knyttet til slike tanker.[2]

Som religions- og trosfilosofisk begrep oppsto fideismen blant konservative katolikker på 1700-tallet: hos Joseph de Maistre (1753–1821) og Louis de Bonald (1754–1840), senere videreutviklet Félicité de Lamennais (1782–1854) ideene i Essai sur l'indifferénce en matière de religion I–IV (1817–1823). Disse teologene var av den oppfatning at den eneste kilden til troen, og derfor også opphavet til religiøs kunnskap, er en overnaturlig åpenbaring. Fideismen var særlig utbredt i Frankrike, men også i Tyskland og Belgia fant tankene gjenklang.

Det finnes flere ulike varianter av fideisme,[3] eksempelvis den såkalte symbolfideismen til Louis Auguste Sabatier og Eugène Ménégoz.

I religionsfilosofien forstås fideisme som den oppfatning at religiøs tro ikke kan gis en rasjonell begrunnelse, siden tro og fornuft utelukker hverandre.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne, kapitlet «Veddemålet» (s. 112 i ISBN 978-82-560-1846-8)
  2. ^ Amesbury 2005, section 2.2
  3. ^ Taliaferro, Charles (2000), Quinn, Philip L, red., A companion to philosophy of religion, Malden, MA: Blackwell, s. 376, ISBN 0-631-21328-7, http://books.google.com/?id=9X-3sPj9m34C&pg=PA376