Blanquisme

Louis Auguste Blanqui

Blanquisme er en retning innen kommunismen, og hadde sin glansperiode særlig blant franske revolusjonære kommunister på 1860-tallet. Blanquismen bygger på Louis Auguste Blanquis (1805-1881) teorier, utviklet tidlig i 1850-årene, og som hadde en klar innflytelse på mange av pariserkommunardene i 1870.

Uttrykket blanquisme er oftest blitt benyttet polemisk nedsettende for å anklage noen revolusjonære for ikke å ha lyktes i å forme sin praksis i pakt med massene, arbeiderklassen. Karl Marx og Friedrich Engels var opptatt av å markere avstand mellom sin revolusjonsteori og blanquismens.

Blanquismen adskiller seg fra marxismen særlig ved at den fremholder at en liten maktelite via et statskupp kan innføre kommunismen uten støtte fra massene. Innen den sosialistiske diskurs er uttrykket mest blitt benyttet pejorativt. De franske blanquister gikk senere inn i Section française de l'internationale ouvrière (SFIO).

Blant blanquismens viktigste kjennetegn er

• Sentralisme
• Hemmelig medlemskap
• Trening i våpenbruk
• Blanqui vektla snarere medlemmanes kvalitet enn kvantiteten.
• En gruppe av veltrente og velorganiserte konspiratører skal gripe makten ved statskupp og deretter legge grunnen til rette for et stats- og klasseløst samfunn.

Enkelte av Blanquis revolusjonære ideer påvirket senere generasjoners kommunister, skjønt bekjennelsen til tankegodset ikke alltid har vært til stede.

Litteratur

• Louis-Auguste Blanqui: Avis au peuple (“le toast de Londres”), 1851. (Fransk tekst)
• Friedrich Engels: Programm der blanquistischen Kommuneflüchtlinge, 1874. (Tysk tekst)
• Rosa Luxemburg: Organisationsfragen der russischen Sozialdemokratie (auch bekannt als Leninismus oder Marxismus?), 1904. (Tysk tekst)
• Anton Pannekoek: Der neue Blanquismus, 1920. (Tysk tekst)
• David Rjazanov: The Relations of Marx with Blanqui, 1928. (Engelsk tekst)
• Cajo Brendel: Kritik der Leninschen Revolutionstheorie, 1958. (Tysk tekst)