Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923

Fra Arbeiderpartiets landsmøte i november 1923.

Foto: Trondheim byarkiv

Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918–1923 henviser til den interne maktkampen i Det norske Arbeiderparti på 1910-tallet og 1920-tallet om partiets ideologiske retning.

I kjølvannet av det den russiske revolusjonen i 1917 opplevde partiet en kraftig radikalisering som førte til flere partisplittelser de neste årene. I 1921 forlot et mindretall partiet og etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1923 ble partiet splittet på nytt da et mindretall forlot partiet og etablerte Norges Kommunistiske Parti.

Intern maktkamp i 1918

I 1911 ble det dannet en fagopposisjon som hevdet at kampen for sosialismen, gjerne med uparlamentariske kampformer, var hovedoppgaven for fagbevegelsen. En sentral skikkelse her var Martin Tranmæl. Det fantes en annen opposisjonsgruppe innenfor partiet. Dette var Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Dette var egentlig ikke et ungdomsforbund, snarere en samling av radikale i opposisjon til partiledelsen. Disse hadde sterke marxistiske og syndikalistiske innslag. Formann var Kyrre Grepp.

Ingen av disse gruppene var sterke nok alene, men sammen tok de over makten i Arbeiderpartiet på landsmøtet i 1918. Her ble Kyrre Grepp formann, Martin Tranmæl sekretær og Olav Scheflo redaktør av hovedorganet Social-Demokraten. Partiet forlot en klar reformistisk linje, og åpnet for revolusjon og retten til å bruke revolusjonær klassekamp i kampen for sosialismen.

Blant årsakene til radikaliseringen var:

• Den russiske revolusjonen som gjorde at de revolusjonære fikk noe konkret å vise til. Argumentet var at om arbeiderne kunne ta makten i Russland, kunne det samme skje i Norge.
• Dyrtida falt sammen med revolusjonen i Russland og bidro til å øke forskjellene i Norge.
• Martin Tranmæl var en glimrende taler og agitator som trakk mange medlemmer til partiet.
• Pressen der redaktørene i de fleste av arbeiderbevegelsens aviser hadde utspring i ungdomsforbundet, og de fleste avisene tilhørte dermed venstrefløyen.
• Arbeiderrådene, som vokste fram i 1918, som et revolusjonært apparat oppbygd etter mønster fra Sovjetunionen.

Arbeiderbevegelsen blir beskrevet som en bevegelse med minst seks ulike fløyer på denne tiden:

Den nye retningen:

• En uklar halv-syndikalisme representert ved Tranmæl. Han hadde i USA vært med på stiftelsen av IWW, en syndikalistisk fagorganisasjon. Tranmæl mottok også impulser fra forskjellige syndikalistiske bevegelser på kontinentet. Det kom også syndikalistiske impulser fra svenske rallarer.
• En uklar venstre-fløy representert ved Ungdomsforbundet og Olav Scheflo. Disse mente at erobringen i 1918 bare var første skritt på veien til å gjøre Arbeiderpartiet om til et kommunistisk parti. Blant annet denne venstrefløyen var med på å etablere Norges Kommunistiske Parti i 1923.

Sentrismen:

• Representert ved LO-formann Ole O. Lian. En slags mellomretning mellom den nye retningen og reformistene, men som fikk lite å si i partiet, men gjorde sitt til at LO ikke ble splittet da den nye retningen fikk flertall der. Den har også en del av æren for at LO ikke brøt med partiet.

Reformismen:

• Organisert i Den Sosialdemokratiske Oppositionsgruppe fra 1920. Striden stod de første årene mellom disse og den nye retningen. Medlemmer av denne gruppen var med på å etablere Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921.

Utenfor partiet:

• Den rene syndikalisme organisert i Norges Syndikalistiske Federation, men denne hadde heller liten tilslutning fordi mange syndikalister ble stående i LO og sluttet opp om Tranmæls linje, samt Anarkismen organisert i Norges Ungsocialistiske Forbund, men med liten oppslutning.

Partisplittelsen i 1921

I 1919 meldte Arbeiderpartiet seg ut av den 2. internasjonale og inn i Komintern. Reformistene holdt seg allikevel i partiet. I første halvdel av 1920 var det til og med en tilnærming mellom reformistene og den nye retningen.

Bruddet mellom reformistene og venstrefløyen og etableringen av Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921 skyldtes dels at Fagopposisjonen fikk flertall i LO og reformistene kom i mindretall i alle organer og Moskvatesene som ble vedtatt på Kominterns andre verdenskongress 19. juli – 7. august 1920. Tesene var Kominterns opptakelsesbetingelser for kommunistiske partier.

Moskvatesenes hovedinnhold var at den proletariske verdensrevolusjon var nært forestående og at Vest-Europa og Amerika var på vei inn i en borgerkrigstid. Dessuten at de russiske bolsjevikenes erfaringer, politikk, strategi og taktikk måtte overføres til den internasjonale arbeiderbevegelse.

I Norge var striden om tesene i Arbeiderpartiet hard og de som støttet tesene var flertallet som bestod av den halv-syndikalistiske fløyen under ledelse av Tranmæl og venstre-fløyen som var organisert i Det Socialdemokratiske Ungdomsforbund. Motstanderne av tesene var den Socialdemokratiske Opposition som mente at kapitalismens sammenbrudd ikke nødvendigvis var nært forestående, slik at Arbeiderpartiet heller burde gå inn for å reformere det borgerlige samfunnet og at de russiske erfaringer ikke nødvendigvis kunne overføres til Norge.

DNAs sentralstyre nedsatte en komite 7. oktober 1920 som utarbeidet en innstilling til tesene. Innstillingen var positiv og ble vedtatt både i sentralstyret og landstyret. Innstillingen og vedtaket gjaldt ikke selve Moskvatesene, snarere et kompromiss mellom den nedsatte komiteen og Kominterns eksekutivkomite (EKKI). På flere punkter skiller landsstyrevedtaket seg fra Kominterns opptakelsesbetingelser:

Punkter der det hersker enighet mellom landsstyretvedtaket og tesene:

• Den proletariske verdensrevolusjon er nært forestående.
• Man må se arbeiderklassens problemer i en internasjonal sammenheng, derfor må arbeiderklassen organiseres i et ”verdensparti”; Komintern.
• Høyreelementer i Kominterns avdelinger må ekskluderes.

Punkter der landstyrevedtaket avviker fra tesene:

• Organisasjonsform: Komintern vil ha individuelt medlemskap, DNA vil holde på sin gamle organisasjonsform med kollektivt medlemskap. DNA organiserte seg mer desentralisert enn Komintern ønsket.
• Forholdet til fagbevegelsen. Komintern vil ha fagbevegelsen underordnet partiledelsen. DNA krever en friere stilling for fagbevegelsen.

Det sosialdemokratiske mindretallet både i landsstyret og sentralstyret visste at det ville bli flertall for landstyrets vedtak på landsmøtet, og gikk derfor ut av partiet og stiftet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti 15. januar 1921. På Arbeiderpartiets 25. landsmøte mellom 25. og 28. november 1921 blir landsstyrets innstillinger vedtatt og partiet fortsetter som avdeling av Komintern.

Hvorfor ville flertallet i DNA fortsette som medlem i KI, men samtidig ikke godta Moskva-tesenes innhold og ville få til et kompromiss mellom seg og EKKI? Arbeiderbevegelsen var preget av revolusjonsromantikk og støtte til den russiske revolusjonen. De ville støtte Sovjetunionen og DNA underordnet seg halvveis tesene. Men DNA underordnet seg aldri det tesene representerte, nemlig bolsjevikisk organisasjonsmåte, deres særegne politiske prinsipper og deres taktikk.

Partisplittelsen i 1923

Det var uenighet mellom Komintern og Arbeiderpartiet om en rekke ting etter 1921. Komintern-tilhengere rettet sterke angrep mot Komintern-motstandere og mente de viste illojalitet mot Komintern. I begynnelsen kritiserte Komintern begge fløyer, men fra høsten 1922 var denne mer preget av ensrettet informasjon fra den Komintern-vennlige fløyen.

Kominterns 4. verdenskongress i 1922 krever en avklaring av Arbeiderpartiets stilling og holdning og forlanger at:

• Partiet må gjennomføre Kominterns vedtak.
• DNA må omorganisere partiet i henhold til Kominterns vedtekter innen et år.
• Navnforandring må gjennomføres innen 3 måneder etter Kominterns 4. verdenskongress
• Stortingsgruppen må underordnes sentralstyret.
• Redaktøren i aviser og tidsskrifter velges i samråd med Komintern.

Sentralstyret i Arbeiderpartiet vedtar 21. desember 1922 at det ikke kan godta Kominterns krav. Partiet vedtar at:

• Komintern gjør seg til et verdensparti-fratar de enkelte partiers selvråderett.
• Partiet er uenig med Komintern i at fagorganisasjonene skal være underordnet partiet og Komintern.
• Partiet kritiserer Komintern for å ha basert sine betingelser på ensidig informasjon fra partiopposisjonen (mindretallet)
• Som følge av Kominterns betingelser kan ikke lenger sentralstyret akseptere at Arbeiderpartiet blir stående som medlem i Komintern. Ungdomsforbundet og mindretallets representanter stiller seg på Kominterns side.

På et landsstyremøte januar 1923 trekker sentralstyret 21. desember vedtaket tilbake. I stedet ble et forslag fra EKKI vedtatt. Dette er:

• Arbeiderpartiet blir stående i Komintern.
• Arbeiderpartiet anerkjenner EKKI som øverste myndighet. Flertallet fortsetter kritikken av Komintern, forelegger Kristianiaforslaget. Dette innebærer uenighet med Komintern i:
• Veien til maktovertakelsen.
• Det parlamentariske arbeids betydning.
• Om partiet skal være sentralisert eller desentralisert organisert. Kominterns vedtak på 3. og 4. verdenskongress blir samtidig vedtatt.

Forslaget blir vedtatt på et ekstraordinært landsmøte februar 1923. Det blir vedtatt mot et forslag fra EKKI som går ut på å få folk fra flertallet med på å diskutere saken. På et nytt landsmøte i november 1923 legger EKKI frem et forslag som går ut på:

• Landsmøtet skal ta avstand fra bestemmelser som står i motsetning til Komintern.
• De som forkaster dette blir betraktet som uttrådt av partiet.

Landsmøtet stemmer over den Komintern-fiendtlige fløyens forslag om å avvise en forhandlingskomite. EKKI foreslo dette etter at Komintern-fiendtlige gjorde det klart at de ser på EKKIs forslag som et ultimatum. Flertallets avvisning blir vedtatt med 164 mot 110 stemmer. Man stemmer så over EKKIs forslag. EKKIs ultimatum forkastes med 164 mot 103 stemmer. EKKIs representant erklærer at flertallet har stilt seg selv utenfor Komintern ved å nekte å gjennomføre Kominterns vedtak.

Mindretallet reagerte ved å marsjerte ut av landsmøtesalen i Folkets hus i Oslo og etablerte det nye Norges Kommunistiske Parti som norsk avdeling av Komintern dagen etter. Det blir utarbeidet et program med en gang.

Partisamling

Utdypende artikkel: Arbeiderpartiets partisamling i 1927

Fram til sammenslåingen av Arbeiderpartiet og NSA i 1927 regnet imidlertid Arbeiderpartiet seg som kommunistisk, tildels mer radikalt enn NKP. Ungdomsorganisasjonen kalte seg for Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, for å understreke at en kunne være like kommunistisk som det nye kommunistiske partiet.

Litteratur

• Det Norske arbeiderparti i fortid og nåtid. no#: Tiden. 1981. ISBN 8210020951. 
• Fostervoll, Kaare (1969). Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti. Samlaget. 
• Furre, Berge (1971). Norsk historie 1905-1940. Det norske samlaget. ISBN 8252116566. 
• NKP stiftes, jernstreiken 1923. no: Oktober. 1974. ISBN 8270940607. 
• Einar Gerhardsen: «Unge år», Tiden Norsk Forlag, 1974.
• Langfeldt, Knut (1961). Moskva-tesene i norsk politikk. Universitetsforlaget. ISBN 8200030121. 
• Lie, Haakon (1980). Loftsrydding. Tiden. ISBN 8210019430. 
• Lie, Haakon (1988). tin Tranmæl. xx#: Tiden. ISBN 8210031635. 
• Norges kommunistiske partis historie. xx: Partiet. 1963. 
• Lorenz, Einhart (1983). Det er ingen sak å få partiet lite. no#: Pax. ISBN 8253012551. 
• Olav Scheflo som politiker og menneske. no#: Tiden. 1974. ISBN 8210009583.