Vete
Vete (vedvarde, ildvarde) er en del av et varslingssystem basert på lyssignaler. Det er oppbygd som en forberedt bålplass som ble brukt for å varsle ufred. Når ufred truet så ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent slik at meldinger kunne sendes over store distanser. Slike systemer er kjent fra mange steder, og mange tidsperioder. Eksempler er den nordamerikanske prærie- og ørkenindianernes røyksignaler og bruk av lys- og røyksignaler for å formidle beskjeder i det klassiske Hellas og i Romerriket. I nyere tid har morsesignaler blitt fomidlet ved hjelp av lyskastere, for eksempel mellom krigsskip. Annen optisk telekommunikasjon er for eksempel semaforering og optisk telegraf.
Veter blir ofte omtalt som varder, men dette er steiner som er samlet i haug eller oppreist som grensemerker eller veimerker. Begrepet brukes også om sjømerker. Varde brukes ofte om en vete uten at forskjellen presiseres nærmere.
På østnorsk er ordet vete omdannet i samsvar med jamvektsloven. Ordet er første ledd i mange stedsnavn, som Vettakollen i Oslo, Våttåkammen i Trondheim og Vattafjellet i Namsos.
Historie [rediger]
I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vetebygging og vetetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814. De første kjente omtalene av veter imidlertid tidlige, allerede noe etter år 650 ble det bygd veter i riket til kong Hertjov av Hordaland.
Veter blir gjerne delt i de som tilhører stamlinjene for rask varsling og de som tilhører nettverk for lokal varsling. De som tilhører stamlinjene har gjerne lange sprang mellom hver vete, avstanden er rundt 15-30 km mellom de enkelte. Dette gjorde det mulig å tenne de i rask rekkefølge og slik sende beskjed om ufred. Disse vetene lå ofte slik til at det ikke var mulig å se de nede i dalene, derfor var det lokale vetesystem som varslet videre. I de lokale vetesystemene var det typisk 4-7 km mellom de enkelte vetene og det måtte tennes langt flere for å sende beskjed over samme avstand som for stamlinjene.
Veter og vetevakt er omtalt i Gulatingsloven. Senere er det kommet til vetestuer for de som skulle holde vakt, men disse er ikke omtalt i Gulatingsloven. Det første store kjente vardesystemet strakte seg, i følge historiske kilder, langs hele kysten fra Båhuslen til Varangerfjorden. Det var også avgreininger innover fjordene. En av vardene i dette systemet var Vettakollen i Oslo kommune. Denne har vært vardeplass for Aker og det opprinnelige Oslo. Det er også kjent at det et system av veter som gikk fra Gulen kommune, innover Sognefjorden og over Filefjell til Vang i Valdres. Gulatinget dekte Sognefjorden, og til og med 1125 hørte også deler av Valdres og Hemsedal inn under området.
Magnus Lagabøters landslov (1274–1275) og bylov (1276) gjentar i hovedsak Gulatingslovens bestemmelser, men legger til noen tillegg og mildner straffene for ikke å følge loven. Senere gir Håkon 5. Magnusson et lovpåbud i 1318 hvor han pålegger bøndene i Tunsberg og Follo at de skal bygge viter og vakthus slik loven påbyr.
Under Christian IV på 1600-tallet, ble trusselen fra Sverige avgjørende for plasseringen av vetene. Systemet ble nå lagt fra svenskegrensen innover Østlandet og Trøndelag, med avgreininger innover dalførene. Enkelte veter fra denne perioden har blitt bevart frem til nyere tid. Disse viser at de stort sett besto av 3-3,5 m lange stokker stablet i en ring på mellom 4 og 5 m. Ved vetene ble det satt opp vetehytter av tre eller stein.
Det er med Christian IV sin Norske Lov fra 1604 at sammenblandingen av vete og varde oppstår. Begrepet vetevakt (vita vorðu, vita vorðr) blir oversatt til «vedvarder» i kapittel IV Udfare- eller Landsværnsbalken; «Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris. Ombudsmand skal lade bønderne tilsige vædverder færdig at gjøre paa steder, de aff gammel tid verit haffuer. De bønder, som bor i den fjerding næst hosz vædvarder, skulle varder oc vardehusze bygge met tag paa oc fire dørre paa huert husz»
Bestemmelser om vakthold ved vetene ble igjen innskjerpet ved utbruddet av Gyldenløvefeiden i 1675. I Christian V's norske lov ble de gamle forordningene noe forenklet, men i hovedsak gjentatt. Vetene ble deretter brukt i Den store nordiske krig fra 1700 til 1721 og deretter i krigsårene fra 1807 til 1814.
Sverige opprettholdt vakter ved vetene lengre enn Norge, og de innskjerpet bestemmelsene 1853 i forbindelse med Krimkrigen. I 1854 krysset en flåtestyrke utenfor Vinga i Göteborgs skjærgård i Kattegat. Dette ble tolket av vetevakten som et mulig angrep på Sverige og veten ble tent. I løpet av 24 timer spredte meldingen seg fra vete til vete, fra Vinga gjennom Götaland og Svealand og helt opp til Stockholm.
Under innledningen til første verdenskrig høsten 1914 så reiste Södermanlands landstormstrupper en vetekjede langs seilingsleia og innfarten til Södertälje. Bakgrunnen var at vaktstasjonene langs seilingsleia manglet telefon og vetene skulle derfor fungere som signaler til militærets kommandoplasser. Vaktstasjonene hadde med en skjebnens ironi blitt plassert på gamle veteplasser.
Funksjon [rediger]
Treverket i veten reises på høykant eller tømres opp slik at den får form av en tipi eller lavvo. Overflaten kan tettes slik at den bli tett slik at vetens innside holdes tørr. Virket i veten skal være slik at veten brenner intenst, gjerne tjærerik tørrfuru. Avhengig av hvor langt signalet skal nå så avpasses høyden. Fra Sverige er det kjent at med en omkrets på ca. 5 meter så ble høyden 10-12 meter. Vedkassen er tom inni, men har ferdig tennmateriale så den raskt får overtenning. Kassen har en liten døråpning og den er åpen i toppen. En velbygd vete kunne derfor også fungere som overnattingssted for vetevakten.
Avhengig av om veten tennes på dagen eller natten så ble det brukt forskjellige materialer under opptenningen. Om natten var det viktig å få mye ild slik at en fikk mye lys, mens om dagen var det viktig å få mye røyk. Flammene, og røyken, vil slå opp gjennom åpningen i toppen av veten. Ved å åpne og lukke døråpningen til veten kunne en regulere lufttilgangen til ilden. Når det kommer luft til flammene så får en overtenning og det skyter opp kraftige flammer og røyk gjennom åpningen i toppen av vedkassen. Når flammene og røyken blinker på dette viset så er det mulig å skille brannen fra andre naturlig forekommende branner.
Kilder [rediger]
- Tollnes, Roar L.; Veter og varder i Vestfold
- Vetene i Lærdal
- Nordfjord Panorama: Vetestova
- Gulowsen, I.; De gamle Varder. Hist. tidskr.,4. rekke, 5. bind, Kra 1909.
- Løland, Jacob Sverre; Vitane – vårt norrøne varslingssystem. Ætt og Heim. Rogaland Historie- og Ættesogelag 1968.
- Kleiber, Boris; Alstadsteinen i lyset av nye utgravninger ved Kiev. Viking 1965.
- Søderberg, Nils Vilhelm; Gotländska vårdkasar. Arkiv 1947.
- Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder XIX – Varde og Vete.Oslo 1975.
- Beutlich, F.; Norges sjøvæbning – Kysttelegrafen, 1750 - 1809, kart s. 330.
