Vinga
| Vinga | |||
|---|---|---|---|
 Vinga fyr på øya Vinga | |||
| Fylke | Västra Götalands län | ||
| Kommune | Göteborg kommune | ||
| Opprettet | 1890 | ||
| Internasjonalt fyrnummer | C 0565 | ||
| Fyrtårn | |||
| Høyde | 46 | ||
| Form | Firkantet tårn | ||
| Byggemateriale | Stein | ||
| Fyrlys | |||
| Lyskarakter | Fl(2) 30 s | ||
| Lysvidde | 25 | ||
| Status | |||
| Eier | Sjöfartsverket | ||
| Avbemannet | 1974 | ||
| Automatisert | 1974 | ||
 Vinga 57°37′58″N 11°36′17″Ø | |||
Vinga er et fyr på øya med samme navn i Göteborgs skärgård i Kattegat. Øya ligger i Styrsö socken og Göteborg kommune, og er kommunens vestligste landområde, beliggende om lag ti nautiske mil fra sentrum av byen. Øya er om lag en kilometer i vest- østlig retning og om lag en halv kilometer i nord-sydlig. Den svenske staten har eid Vinga siden 1934. Vinga er et naturreservat siden 23. mars 1987.
Etymologi[rediger | rediger kilde]
Navnet på øya er omstridt. En rad mer eller mindre fantasieggende forklaringer har blitt foreslått, men den mest sannsynlige er nok den som knytter ordet til verbet «hvinge» i eldre dansk språk. Dette betyr dels «sno, vride», dels «rase, larme». Vinga skulle da være holmen der vindene raser og bølgene skummer. Navnet har blitt stavet på ulike sett: på gammelt svensk Hwynggae 1496, Wiinge 1532, Huingen 1603 og Wingarne i losenes lønnsreglement fra 1749.
Geografi[rediger | rediger kilde]
Klippeøya er formet som en U, ved at den smale viken Gattulven strekker seg langt inn fra vestsiden av øya og møter Midsommarviken, som så sent som på 1700-tallet dannet et sund mellom Vinga og Gattulven. Landhøyning har deretter skapt begge de to vikene. Straks sør for øya ligger den mindre Koholmen og i de smale sundet mellom disse to øyer ligger Vingas lille havn. Øya Vingas flateinnhold er om lag 0,3 kvadratkilometer, og dets høyeste punkt ligger 20 meter over havet.
Geologi[rediger | rediger kilde]
Øya Vingas fjellgrunn er for det meste bestående av porfyrit, som er en finkornet, mørk bergart med lyse korn av blant annet feltspat. Den mineralogiske sammensetningen av Vingaporfyren gjør den til en monzogranit til kvartsmonzodiorit. På de nordligste delene av øya inneholder bergarten ortopyroxen og kalles da for kvartsjotunit. Vingaporfyren ble dannet for om lag 950 millioner år siden da den trengte opp gjennom omkringliggende eldre gneiser.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
Man har funnet en steinøks på øya hvilket vitner om at det har vært mennesker der siden minst 4 000 år tilbake. Skriftlige kilder gjør også gjeldende at øya siden lang tid tilbake skal ha vært norsk. Allerede i de norske kongesagaene fra høymiddelalderen nevnes øya Vinga som landets sørligste grensepunkt. Dette bekreftes av senere diplomer fra 1400-tallet. Peder Claussen Friis skriver derimot i sin Norgesbeskrivelse fra 1590-årene at landet begynner ved Daneholmen, og også denne øya har sin forankring som grensepunkt i eldre kongesagaer. Navnet Daneholmen henspiller på den tiden da Norge grenset direkte til Danmark, slik det var på 1000-tallet, da erkebiskop Adam av Bremen beskrev den norsk-danske grensen ved Gøtaelvens utløp. Den svenske vestkorridoren oppsto omkring 1250 på bekostning av dansk territorium, og siden dengang har Norges sørligste punkter grenset mot Sverige (Vigerust 2008).
Den svenske vestkysten fikk etter hvert en større militær betydning, slik at først Elvborg festning (den gamle og nye) og deretter Gøteborg (og de to forløperne, gamle og nye Lødøse) søkte å øke den svenske handlingsfriheten i Gøtaelvens utløp gjennom å erobre småøyene utenfor. På 1400-tallet oppsto det derfor svenske krav, ikke bare på øya Vinga, men også på de norske gårdsbrukene som lå nærmest Elvborg festning, men slike krav ble møtt med norske vitnebrev fra bygdetingene på Hisingen som fastslo Norges gamle grenser.
På en slett fjellvegg ved «gamla utkiken» kan man se følgende årstall; 1581, 1617 og 1630. En annen inskripsjon lyder; «Hvinge hör Danmark til», den var der allerede i 1603.
Den «göteborgska lokalhistoriens fader» rådmannen Eric Cederbourg beskrev Vinga i år 1739 som «den största och aldrasidsta Skiär här i Skiärgården, hwaräst öpna Wästerhafvet tager sin begynnelse; på hwilken Öö eller skiär, för de siöfarandes nytta och underrättelse skull, ett fyrkantigt högt torn med korswircke af massive Furu-master af Stadsens medel är upbygdt, med tvenne utkik».[2]
Vinga fyr og sjømerker[rediger | rediger kilde]
Det første permanente byggverket på øya var et sjømerke i tre, en såkalt båke, som ble reist i 1606. I 1646 ble det bygget et hus til den den første båkevokteren Torkel Smed. Den falurøde pyramideformede båken som idag finnes på Vinga ble bygget i 1857 og hadde sin forgjenger i et liknende pyramideformet tretårn, bygget i 1720 med utkikk og med en forgylt tretønne på toppen. Dagens båke har de omtrentlige målene 11 x 11 meter som fundament og en høyde på 24 meter.
Vingas første fyrtårn sto klart høsten 1841, men allerede år 1854 ble det oppført ytterligere et fyrtårn. Det andra fyrtårnet ble bygget siden det første fyret hadde et fast hvitt lys, tilsvarende blant annet Nidingens og Skagens fyr, hvilket ledet til navigasjonsproblemer for fartøyer. Det nye fyret viste et fast hvitt lys med blink hvert tredje minutt.
Begge de to fyr ble anvendt frem til 1890, da det nåværende fyrtårnet ble tatt i bruk og det ligger omtrent midt mellom der de to eldre fyrtårnene sto. Det nåværende fyret er om lag 29 meter høyt og er bygd i porfyrit fra øya. Fyrtårnet ble tegnet av fyringeniør Emil Karlsson[3] . Fyret har hvitt lys med to raske blink hvert halve minutt og det ble elektrifisert i begynnelsen av 1949. Grunnmuren til det første fyrtårnet finnes fremdeles, det ble bygd om til utkikk for losene.
Vinga har også to mindre fyrlykter, Vinga Östra övre og Vinga Östra nedre som står øst for hovedfyret. Deres overettlinje markerer farleden fra Vingasand ut mot Vinga forbi grunnen Limbåden og Bukskärsbåden. Om lag 300 meter nordvest om Vingas vestre odde står ytterligere et fyr; Vinga ungar.
Fyrmestere årene 1841-1974[rediger | rediger kilde]
Liste over fyrmestare på Vinga fyr frem til 1974, da fyret ble automatisert og avbemannet.
- Ludvig Larsson 1841–1866
- August Almqvist 1866–1879
- Martin Pettersson 1879–1889
- Carl Gunnar Taube 1889–1905
- Carl Ludvig Olén 1905–1932
- Gustaf Adolf Hult 1932–1935
- Carl Frithiof Holm 1936–1942
- Torsten Jacob Waldner 1942–1951
- Carl Arbo 1951–1961
- Sven Dahlholm 1961–1964
- Björn Holmström 1. april 1964 – 31. juli 1974
I kulturen[rediger | rediger kilde]
Vinga fyr forekommer i en rad litterære sammenheng, men også i billedkunsten. Evert Taube vokste opp på Vinga, der hans far Carl Gunnar var fyrmester, og fyret nevnes i flere av hans sanger. I Lasse Dahlquists tekster nevnes Vinga i blant annet «Oh, boy, oh boy, oh boy», med strofen «Engelska flottan har siktats vid vinga», og i «Dans på Brännö brygga»: «...ute i väst blinkar Vinga fyr.» og i Håkan Hellströms «Saknade te havs»: «Lämnar Sverige vid Vinga.»
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Årebäck H. Andersson UB, Petersson J, (2008) Petrological evidence for crustal melting, unmixing, and undercooling in an alkali-calcic, high-level intrusion: the late Sveconorwegian Vinga intrusion, SW Sweden. Mineralogy and Petrology 93, s. 1-46
- ^ Göteborg på Karl XII:s tid, Sören Skarback, Tre Böcker Förlag, Göteborg 1994 ISBN 91-7029-154-3 s. 172
- ^ Om Vinga, fra Bebyggelsesregisteret.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Göteborg. Allhems landskapsböcker, 99-0117515-1. Malmö: Allhem. 1960. Libris 1297922
- Hermansson, Alf (1988). «Vinga fyr- och lotsplats», Göteborg förr och nu (Göteborg : Göteborgs hembygdsförbund, 1960-) 1988 (20),: sid. 6-20 : ill.. ISSN 0348-2189. ISSN 0348-2189 ISSN 0348-2189. Libris 3180128
- Söderlund, Johnny (2001) Vinga: ön mitt i världen Partille: Warne. Libris 7757847. ISBN 91-86425-28-5
- Bjelkendal, Göran; Torin Göran (1991) Älvaskären: en bok om Göteborgs skärgård Stockholm: Rabén & Sjögren. Libris 7236903. ISBN 91-29-61542-9
- Fjellsson, Sigvard (2011) Från Vinga till Vrångö i äldre tider Träbiten, 0347-0652 ; 152. Uddevalla: Föreningen Allmogebåtar. Libris 12242086
- Hedlund, Ingrid (1989) Fyrvaktarens vardag: en lokalstudie av livet på Vinga fyrplats. Umeå: Etnologiska inst., Umeå Univ.. Libris 11296788
- Palmqvist, Charles (1945) Winga: Skildringar över en del av västkustens kronolotsars yrkesutövning samt egna upplevelser och händelser inom lotsverket : Minnesbilder av vissa befälhavare i Sveriges handelsflotta : Säregna lotsningar : Skeppsbrott vid och livet på Winga m. m.. Göteborg: Västra Sverige. Libris 1404145
- Sandell, Anna (1990) Vinga fyr: en kort historik Norrköping: Sjöfartsverket. Libris 1203681
- Taube, Evert (1952) Jag kommer av ett brusand' hav: barndomsminnen från Vinga och Göteborg på Oscar II:s tid Bonniers folkbibliotek. Stockholm. Libris 365280
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Vinga - Sjöfartsverket
- Föreningen Winga Vänner
- Vinga
- En kort historik - Svenska Fyrsällskapet
- Faktablad - Svenska fyrsällskapet