Tegn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Tegn (tidsskrift).

Et tegn er en konvensjonell forbindelse mellom et uttrykk og et meningsinnhold. Dette innebærer at noe for å være et tegn må oppfylle kravet om at mennesker har bestemt hvilken mening som skal legges i ulike uttrykk. Sånn sett vil altså ulike mennesker som tilhører samme kultur eller språk, enten det gjelder store eller mindre grupper, legge samme mening i samme tegn. Noen eksempler på tegn kan være grafiske figurer, merker, gjenstander, håndbevegelser og annet med et bestemt meningsinnhold. Tegn vil på denne måten framstå som de medium man bruker til å kommunisere mening gjennom for å oppnå gjensidig forståelse i kommunikasjonsprosessen.

I kommunikasjonsprosessen brukes tegnene for å vise til et meningsinnhold som blir forstått ved hjelp av de eventuelle assosiasjoner, konnotasjoner og denotasjoner som dukker opp i det enkelte individ for å referere til en ting eller et fenomen i verden som vil skape en felles forståelse av et felles meningsinnhold hos deltakerne i kommunikasjonsprosessen. Et eksempel på dette kan være ordet «bord» som viser til et møbel med plate montert på bein eller understell (denotasjon/definisjon) som igjen refererer til en eller flere virkelige gjenstander som kalles bord i den virkelige verden.

Semiotikken, som er læren om tegn, skiller gjerne, etter den amerikanske filosofen Charles S. Peirce (1839-1914), mellom ikoner, indekser og symboler som ulike grupper av tegn[1]. Disse gruppene blir definert etter hvilket forhold gruppen av tegn har til sin(e) referent(er). Et ikon kan man si at likner på referenten(e) sin(e) og kan for eksempel være et bilde eller tegning som piktogrammet av en mann på doskiltet på herretoaletter som indikerer at denne doen er et toalett for menn. En indeks indikerer fysisk nærhet eller kontakt med referenten(e) sin(e) som for eksempel at pila som peker mot døråpneren på trikken viser at hvis man følger retningen på pila vil man oppdage meningen til pila. Et symbol er en overensstemmelse eller bestemmelse hvor mennesker har blitt enige om hvilken mening man skal tillegge symbolet, altså har man gitt symbolet et konvensjonelt meningsinnhold. Symboler likner ikke referenten(e) sin(e) og vil dermed muliggjøre abstrakt forståelse som egner seg godt for språklig kommunikasjon. Som regel er symboler språklige uttrykk. Et eksempel på et språklig symbol kan være ordet kjærlighet som kan referere til et romantisk forhold til en annen person, eller i det minste til en person (eller eventuelt ting eller fenomen) man er spesielt glad i.

Det brukes i dagens samfunn mange forskjellige typer tegn. For eksempel er den grønne mannen på trafikklys et tegn på at det er greit å passere gaten og vil i en semiotisk forståelse av tegn kunne plasseres under ikoner siden avbildningen av en mann likner til en viss grad på referenten sin, samtidig som avbildningen ikke er tilstrekkelig forskjellig fra referenten sin, og på et vis ikke abstrakt nok, til å kunne kalles et symbol. Andre eksempler på typer av tegn kan være et stjernebilde, et spor eller en indikator, et kjennetegn (det karakteristiske ved noe) eller et jærtegn. Grafiske tegn er forenklede tegninger og merker som for eksempel bokstaver og matematiske symboler, piktogrammer, logoer og emblemer. Ifølge den semiotiske bildeteorien er tegn den minste meningsbærende enheten i visuell kommunikasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svennevig, J. (2009) Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo: Cappelen Damm AS