Souhaila Andrawes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Souhaila Sami Andrawes Sayeh
Født 28. mars 1953 (61 år)
Libanon Beirut i Libanon

Souhaila Sami Andrawes Sayeh (eller Soraya Ansari) (født 28. mars 1953 i Beirut[1]) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen «Martyr Halimeh», som stod bak kapringen av Lufthansaflyet «Landshut» i 1977. Hun ble dømt for blant annet flykapring og drap i Somalia, men ble utvist uten å sone. I 1991 søkte Andrawes med familie om opphold i Norge. Hun ble senere dømt for samme forhold (flykapring og mord) i Tyskland, og sonet deler av den tyske straffen i Norge.

Kapringen[rediger | rediger kilde]

Se også Kapringen av Landshut

Hun deltok i oktober 1977, 24 år gammel, i kapringen av Lufthansaflyet «Landshut», en Boeing 737 som var underveis fra Palma de Mallorca til Frankfurt am Main i Vest-Tyskland. Det ble tvunget til å fly over Roma, Larnaka (Kypros), Bahrain, Dubai og Aden før det endte i Mogadishu i Somalia. Kaprerne krevde løslatelse av elleve medlemmer av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion fra vesttysk fengsel, og dessuten av to palestinere. I Mogadishu ble flyet stormet den 18. oktober 1977 av den vesttyske antiterrorstyrken GSG9, etter at kaprerne hadde likvidert kapteinen Jürgen Schumann. Dette var en av mange begivenheter under den såkalte tyske høsten, hvor et stort antall terroraksjoner i regi av Rote Armee Fraktion og tilknyttede palestinske grupper førte til nasjonal krise i Vest-Tyskland.

«Den tjukke», som Souhaila Andrawes ble kalt av gislene skal, i følge andrepiloten Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Under kapringen var hun spesielt brutal, slo gislene, bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem «så de kunne brenne bedre».[2]

Mens de andre kaprerne ble drept under stormingen av flyet, slapp Andrawes fra det med livet i behold, skjønt hun var blitt skutt i beina. Bildet av den blodige Andrawes som blir båret ut fra flyet mens hun holder to fingre i været («V-tegnet») og roper «kill me, kill me» gikk verden rundt.(54 sekund ut i filmen)

Etter kapringen[rediger | rediger kilde]

Hun ble dømt til 20 års fengsel av en spesialdomstol i Somalia, men det tok ikke mer enn knapt to år[3] før hun ble benådet og utvist. Hun dukket opp i Norge, visstnok fra Kypros, i 1991. Her bodde hun i Oslo sammen med sin libanesiske ektemann og deres datter. De oppga sine riktige navn og data og søkte om politisk asyl, og fikk tidlig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, blant annet fordi ektemannen fremholdt at han fryktet forfølgelse fordi han bekjempet terrorisme.

Andrawes skulle (ifølge den senere tyske dommen) ha gjort alt hun kunne for å integreres fortest mulig i det norske samfunn: I løpet av noen få måneder lærte hun seg å forstå og snakke norsk, hun flyttet omgående med sin familie til en leilighet i et boligområde med overveiende norsk befolkning, hun holdt seg til en menighet i Den norske kirke, for Oslo kommune overtok hun oppgaven å ta seg av andre flyktninger og hjelpe dem med integreringen, datteren sendte hun omgående på norsk skole og lot seg velge til foreldrerepresentant.[4]

I 1994 ble hun sporet opp av tysk politi og begjært utlevert. Hun ble arrestert i Oslo den 13. oktober 1994, og umiddelbart underkastet et en uke langt avhør. Hun fortalte da meget om PFLP og nevnte navn, fakta og politiske strategier fra 1970-årene.

Det ble gjort forsøk på å hindre utleveringen til Tyskland, men etter ett år med tildels følelsesladede runder i rettssystemet avgjorde justisminister Grete Faremo 10. oktober 1995 at hun skulle utleveres til Tyskland i lys av forbrytelsenes karakter. Selve utleveringen fulgte den 26. november.

Der ble hun i november 1996 dømt av Hanseatisches Oberlandesgericht i Hamburg til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske politimannskapene som stormet flyet.[5] Selv om hennes deltagelse i flykapringen aldri var noe tvilsspørsmål, dreide mye av rettssaken seg rundt forsvarets problematisering av om hun kunne sies å ha pådratt seg noe personlig ansvar for mordet på flykapteinen. Den tidligere terroristen fremholdt at hun følte seg uskyldig for mordet, og at utsagn hun hadde gjort om dette tidligere var blitt galt oversatt og oppfattet. Hun understreket at hun hadde forakt for ugjerninger som mord. Rettens kjennelse ble imidlertid i pakt med aktoratets påstand om medvirkning til drapet.

Hun ble i tillegg i desember 1996 dømt til seks måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot Monika Haas, tiltalt for å ha skaffet flykaprerne våpen.

Norske myndigheter gav tidlig tilsagn om at Andrawes kunne mottas for soning i Norge, der hennes mann og mindreårige datter bodde, etter at hun hadde sonet ferdig tilleggsdommen. Etter at dette hadde funnet sted i en fengselsanstalt i Frankfurt, ble hun imidlertid overført til et fengsel i Hamburg i mai 1997. Der innledet hun en sultestreik i protest. To uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV) opp hennes svar i skriftlig brev til justisministeren, som da var Gerd-Liv Valla. Hun svarte at Justisdepartementet ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side, og gjentok at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring og at dette var kjent for tyske myndigheter.[6] Den 11. juli 1997 var avgjørelsen formelt fattet,[7] og overflyttingen fant sted 29. juli.

Andrawes kom da til Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo. Etter å ha sonet halve straffen ble hun i november 1999 løslatt fra fengselet.

Etter løslatelsen[rediger | rediger kilde]

Den norske regjering begrunnet benådningen med henvisning til Andrawes' dårlige helsetilstand. I intervjuer har hun senere klaget over å ha smerter på grunn av skadene hun fikk da hun ble skutt under GSG9-aksjonen.

Både overføringen til norsk fengsel og den tidlige løslatelsen avstedkom mange protester. Mange, deriblant Carl I. Hagen, mente det var upassende at en som var dømt for flykapring skulle slippe ut etter bare fem år og at Andrawes ikke burde få opphold i Norge.[8] Også daværende Høyreleder Jan Petersen advarte mot en tidlig løslatelse og fremholdt at «ved slik alvorlig kriminalitet må straffen fullbyrdes».[9] Så sent som noen få uker før norske myndigheter løslot henne hadde det tyske justisdepartementet gjort det klart at det ikke var aktuelt å løslate henne i overskuelig fremtid.

Andrawes bor i dag (2008) i Norge, og har blant annet sittet i redaksjonen for det marxistiske tidsskriftet Materialisten. I slutten av 2004 dukket hun opp i fjernsynsprogrammet Redaksjon ENNRK, der hun ble presentert som «norsk-palestiner». Hun kommenterte Yasir Arafats død og spørsmålet om Yasir Arafat var terrorist.

Andrawes har vært trukket frem i flere offentlige diskusjoner, både knyttet til norsk innvandrings- og flyktningepolitikk og terrorbekjempelse.

I boken Für die RAF war er das System, für mich war er der Vater av Anne Siemens forteller den tidligere Landshut-flyvertinnen Gabriele von Lutzau om sin uforstående holdning til at den brutale terroristen kan leve fritt i Norge og bare satt fire år i fengsel for sine menneskeforaktende gjerninger. Det tidligere gisselet beskriver Andrawes som spesielt grusom og ubarmhjertig. Ifølge Gabriele von Lutzau skal Andrawes ha ledd kaldblodig da lederen for terroristene skjøt flykapteinen.

Andrawes snakker selv om sin deltagelse i kapringen i Heinrich Breloers dokudrama Todesspiel. I intervjuet beklager hun sin deltagelse i forbrytelsen.

Filmatisering[rediger | rediger kilde]

I 2007 ble kapringen av Landshut filmatisert av ARD. I filmen spilles Souhaila Andrawes av den tyrkisk-tyske skuespilleren Nezâ Selbuz.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «"Woman Tied to 1977 Hijacking Fights Extradition to Germany "» (engelsk). Besøkt 3. desember 2008. 
  2. ^ «"Die Erinnerung verblasst"» (tysk). Besøkt 28. august 2007. 
  3. ^ Andreas Förster (30. april 1996). «"Kill me, kill me" schrie sie ihren Bewachern ins Gesicht» (tysk). Berliner Zeitung. Besøkt 26. august 2007. 
  4. ^ Kronikk av professor Anders Bratholm i Dagbladet: Hat eller humanisme? (30. juli 1997) Nettsted sist besøkt 26. august 2007
  5. ^ Hanseatisches Oberlandesgericht (29. november 1996). «Dommen fra Hanseatisches Oberlandesgericht» (tysk). Hanseatisches Oberlandesgericht. Besøkt 10. mai 2011. 
  6. ^ Skriftlig spørsmål til skriftlig besvarelse Fra Erling Folkvord (RV) til justisministeren, besvart 12.06.1997 av justisminister Gerd-Liv Valla (A) Nettsted sist besøkt 26. august 2007
  7. ^ Justisdepartets pressemelding: Souhaila Andrawes kan fortsette soningen i Norge (11. juli 1997) Nettsted sist besøk 26. august 2007
  8. ^ NTB (13. november 1999). «Hagen kritiserer Andrawes-løslatelse». VG. Besøkt 28. august 2007. 
  9. ^ Pressemelding: «Souhaila Andrawes til Norge – Høyre står ikke klar med blomster»
  10. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2165364.ece