Hanns-Martin Schleyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hanns-Martin Schleyer på CDUs landsmøte i 1973

Dr. jur. Hanns-Martin Schleyer (født 1. mai 1915 i Offenburg i Tyskland, drept 18. oktober 1977 nær Mulhouse i Alsace i Frankrike) var en tysk jurist, industrileder og terroroffer. Han var president for den tyske arbeidsgiverforeningen BDA (1973–1977) og president for den tyske industriforeningen BDI (1977). Den venstreekstreme terrororganisasjonen RAFs drap på Schleyer i 1977 var en av de viktigste begivenhetene under den «den tyske høsten», den største krise i Vest-Tyskland i etterkrigstiden.

Bakgrunn, utdannelse og tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Offenburg i en nasjonalkonservativ dommerfamilie, og studerte fra 1933 jus i Heidelberg. Han ble dr. jur. i 1939 ved Universität Innsbruck i Østerrike.

Han begynte sin karrière som studentpolitiker innenfor den nasjonalsosialistiske studentbevegelsen og ble formann for studentvelferdsorganisasjonen i Heidelberg. Senere ble han etter ønske fra riksstudentfører Gustav Scheel leder for studentvelferdsorganisasjonen i Innsbruck. I 1937 meldte han seg inn i NSDAP.

Han avtjente militærtjeneste ved vestfronten fra 1940 til 1941, da han ble dimittert som tjenesteudyktig, og arbeidet deretter som formann for studentvelferdsorganisasjonen i Praha/Prag. Etter 1943 arbeidet han som saksbehandler og senere personlig sekretær for lederen for det bøhmiske industriforbundet. I mai 1945 forlot han Bøhmen og flyktet til sine foreldre i Konstanz. Der ble han tatt som krigsfange 18. juli samme år. Etter krigen ble han holdt internert i tre år på grunn av sin offiserstjeneste i SS før han ble repatriert.

Industrileder[rediger | rediger kilde]

Schleyer sammen med forbundskansler Helmut Schmidt, 1974
Schleyer på en mottagelse i det tyske håndverksforbundet, 1977

I 1949 begynte han som sekretær ved industri- og handelskammeret i Baden-Baden. 1951 ble han ansatt som saksbehandler i Daimler-Benz-konsernet, hvor han allerede i 1953 ble utnevnt til leder for hovedsekretariatet og assistent for styreformann Fritz Könnecke. Som Könneckes protesjé steg han hurtig i gradene, og ble 1956 leder for personalavdelingen og 1959 varamann i konsernstyret. Han ble utnevnt til styremedlem i Daimler-Benz i 1963, og fikk ansvaret for personalsaker og sosialvesen. Fra 1968 var han dessuten betrodd bedriftsplanlegning, men gav fra seg dette vervet etter at Joachim Zahn hadde blitt valgt til styreformann, et verv Schleyer hadde ønsket seg.

Etter dette konsentrerte Schleyer seg i økende grad om sitt arbeide for arbeidsgiverforeningen. Fra 1962 til 1968 var han formann for metallindustriens forening i Baden-Württemberg. 6. desember 1973 ble han valgt til president for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA), og 1. januar 1977 ble han i tillegg president for den tyske industriforeningen (BDI).

Allerede på 60-tallet ble Schleyer hatobjekt for venstreradikale, ikke minst på grunn av sin aggressive fremtoning, særlig på fjernsyn, og harde holdning i arbeidskampene, samt hans bakgrunn som entusiastisk nasjonalsosialist. I forbindelse med sitt valg til industripresident ble han spurt av en journalist om sin bakgrunn som SS-offiser, og erklærte at han var stolt av denne bakgrunnen. New York Times beskrev ham som en karikatur på en heslig kapitalist. Ifølge Bernt Engelmanns bok Großes Bundesverdienstkreuz var han aktiv i et hemmelig høyrekonservativt nettverk på 70-tallet som arbeidet for å få Helmut Kohl til makten.

Han ble medlem av CDU i 1970, og ble samme år utnevnt til æressenator ved Universität Innsbruck i Østerrike, hvor han hadde tatt sin juridiske doktorgrad.

Bortføring og drap[rediger | rediger kilde]

5. september 1977 ble Schleyer bortført av terrorister fra den såkalte Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon. To politimenn, en sikkerhetsvakt og Schleyers privatsjåfør ble drept under bortføringen. Etter å ha vært holdt som gissel i flere uker ble han myrdet den 18. oktober samme år, etter at myndighetene hadde nektet å innfri terroristenes krav om frigivelse av flere fengslede RAF-medlemmer. Liket ble funnet i grensebyen Mulhouse (tysk: Mülhausen) i Frankrike den 19. oktober. Likvideringen skjedde etter at det kaprede Lufthansa-flyet «Landshut» dagen før var blitt stormet og befridd av tyske soldater i Somalia, og alle terroristene, unntagen Souhaila Andrawes, blitt drept. Samtidig begikk Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe selvmord i Stammheim-fengselet.

Etter Schleyers død[rediger | rediger kilde]

Schleyer ble bisatt ved en stor statsakt under voldsom medieoppmerksomhet på kirkegården Stuttgart-Sillenbuch den 25. oktober 1977, hvor alle fremtredende tyske politikere deltok. Kansler Helmut Schmidts kondolanse til Schleyers enke ble oppfattet som en unnskyldning, siden Schleyers familie ikke hadde vært innforstått med myndighetenes kompromissløse holdning ovenfor terroristene. Familien hadde sagt seg villig til å betale 15 millioner mark i løsepenger, men ble forhindret i dette av myndighetene. Schleyers sønn hadde reist sak ved forfatningsdomstolen for å få løslatt de fengslede terroristene for å redde sin fars liv, men saken ble avvist kort før utløpet av RAFs ultimatum.

Den tyske arbeidsgiverforeningen og industriforeningen grunnla etter Schleyers død stiftelsen Hanns-Martin-Schleyer-Stiftung til Schleyers minne, som hovedsakelig støtter unge forskere innen retts-, økonomi- og kulturvitenskaper, og mange gater i Tyskland er blitt oppkalt etter ham. Det samme er den berømte Hanns-Martin-Schleyer-Halle, Stuttgarts største arrangementshall. Schleyers enke og barn har i tysk offentlighet gitt ofrene for RAFs terror et ansikt.

Familie[rediger | rediger kilde]

Schleyer ble i 1939 gift med Waltrude Ketterer, datter av legen og byråden i München, SA-Obergruppenführer dr. Emil Ketterer. De hadde fire sønner.

Han var en slektning av kunstspråket Volapüks oppfinner, presten Johann Martin Schleyer.

Schleyer var katolsk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lutz Hachmeister: Schleyer. Eine deutsche Geschichte. Beck: München, 2004 (ISBN 3-406-51863-X)
  • Klaus Pflieger: Die Aktion "Spindy". Die Entführung des Arbeitgeberpräsidenten Dr. Hanns-Martin Schleyer. NOMOS Verlagsgesellschaft: Baden-Baden, 1997 (ISBN 3-7890-4598-5)
  • Carsten Polzin: Deutscher Herbst im Bundesverfassungsgericht – Zur verfassungsrechtlichen und verfassungspolitischen Dimension terroristischer Entführungsfälle. [1]
  • Dokumentation der Bundesregierung zur Entführung von Hanns Martin Schleyer. Goldmann, 1977, ISBN 3-442-11154-4

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Schleyer – Eine deutsche Geschichte, 2003.
  • Todesspiel, dokudrama i to deler om bortføringen av Schleyer, 1997.
  • Deutschland im Herbst

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Otto Andreas Friedrich 
President for den tyske arbeidsgiverforeningen (BDA)
Etterfølger:
 Otto Esser 
Forgjenger:
 Hans Günter Sohl 
President for den tyske industriforeningen (BDI)
Etterfølger:
 Nikolaus Fasolt