Operasjon Entebbe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Operasjon Entebbe
Konflikt: Gisselkrise
Operasjon Entebbe
Dato 4. juli 1976
Sted Entebbe International Airport, Uganda
Resultat
Operasjonen lyktes; 102 (av 105) gisler ble reddet
Parter
Israel Israel Uganda Uganda
PFLP
Revolutionäre Zellen RZ
Kommandanter
Israel Yekutiel Adam
Israel Dan Shomron
Israel Yonatan Netanyahu
Wadie Haddad

PFLP Wilfried Böse
PFLP Brigitte Kuhlmann

Uganda Idi Amin
Styrker
100 kommandosoldater, samt Sayeret Matkal, flystøtte og støttepersonell Åtte kidnappere
Ukjent antall ugandiske soldater
Tap
1 død
5 skadet
Alle åtte kidnapperne drept
45 ugandiske soldater drept
Ukjent antall skadd
11 fly ødelagt
Se også Operasjon Thunderbolt for filmen som omhandler aksjonen

Operasjon Entebbe, også kjent som Entebbe-aksjonen, var en redningsaksjon utført av de israelske elitestyrkene, Sayeret Matkal, for å befri gisler på Entebbe lufthavn i Uganda. Aksjonen foregikk natt til 3. juli og tidlig morgenen den 4. juli 1976. Aksjonen ble kalt Operation Tordenkile (Engelsk: Operation Thunderbolt eller Operation Thunderball) av de israelske styrkene, som planla og utførte oppdraget, men ble i ettertid omdøpt til Operation Yonatan etter aksjonslederen, oberst Jonathan «Yoni» Netanyahu (eldre bror til den senere israelske statsministeren Benjamin Netanyahu), som var den eneste israelske soldaten som omkom under aksjonen.

Kapringen[rediger | rediger kilde]

Den 27. juni 1976 tvang fire terrorister, to fra Folkefronten for Palestinas frigjøring og to fra den tyske Revolutionäre Zellen, Air France Flight 139, en Airbus A300, først til å lande i Benghazi i Libya for å fylle opp tanken og frigi de kvinnelige gislene, og senere på Entebbe lufthavnen i Ugandas hovedstad Kampala, etter å ha tatt flyets 248 passasjerer og de tolv ansatte som gisler. Flyet var på vei fra Paris til Tel Aviv med mellomlanding i Athen, og flesteparten av passasjerene var israelske statsborgere, mens en mindre del var amerikanske og europeiske jøder. I Entebbe ble de fire terroristene møtt av ytterligere tre andre terrorister, støttet av den propalestinske diktatoren Idi Amin av Uganda.

Flykaprerne forlangte at Israel omgående skulle løslate 53 arabiske terrorister, som etter dømme satt i primært israelske, men også europeiske fengsler. Etter landing i Ugandas hovedstads Kampalas lufthavn, Entebbe, løslot flykaprerne den franske besetningen og alle ikke-jødiske passasjerer, mens de beholdt de 105 jødiske gislene. Tidsfristen for å oppfylle kaprernes krav var satt til 48 timer.

Den israelske regjeringen godtok å forhandle om flykaprernes krav, og gikk samtidig i all hemmelighet i gang med å forberede en eventuell militær aksjon. Ved å godta forhandlinger skaffet israelerne seg tid, og en ny tidsfrist ble satt til den 4. juli 1976.

Forberedelsen[rediger | rediger kilde]

Mulighetene til å komme gislene til unnsetning virket ikke store på forhånd, dels fordi avstanden fra Israel til Uganda, ca. 4 000 kilometer, og dels ville sjansene for å redde gislene være meget små i et eventuelt skytedrama. Ikke minst var det et stort problem at flyplassen ble beskyttet av Idi Amins ugandiske tropper, som lå i en ring rundt Entebbe-lufthavnen.

Den mulige militære operasjonen ble lagt i hendene på brigadegeneral Dan Shomron, som senere ble stabsjef for Israels forsvar (IDF). Den 1. juli presenterte han, overfor forsvarssjefen og forsvarsministeren, sin dristige aksjon i detaljer, som han hadde planlagt i samarbeid med Mossadoffiseren, Mookie Betzer.

Planen var basert på en rekke fordeler som israelerne hadde i forhold til terroristene. Entebbe-lufthavnen, hvor gislene ble holdt fanget, ble i sin tid bygget av en israelsk entreprenør, så bygningsinnretningen og forholdene for øvrig var kjent. Ytterligere var de frigitte ikke-jødiske gislene i stand til å beskrive terroristene, deres bevæpning, posisjoner samt deres inntog i lufthavnsbygningen presist. I tillegg hadde Israel overraskelsesmomentet på sin side, noe som var av stor betydning. Det var liten sannsynlighet for at flykaprerne hadde forberedt seg på en egentlig militær operasjon.

Planen innebar at det skulle sendes elitesoldater med utstyr av sted i en C-130 Hercules – den eneste flytypen som kunne brukes. Flyet lettet kl. 13.20 den 3. juli og satte kurs mod Uganda. Først etter avgangen ble den israelske regjering og lederen av opposisjonen, Menachem Begin, orientert om at flyet var på vei, og at aksjonen ennå kunne stoppes, såfremt regjeringen ikke oppnådde enighet. Det oppsto enighet etter tre timers debatt, hvorpå Dan Shomron fikk grønt lys til at gjøre det som skulle gjøres.

Eliteenheten, som skulle redde gislene, var under kommando av oberstløytnant Jonathan «Yoni» Netanyahu. Om bord på Hercules-flyet var det, utover soldatene, to jeeper og den nå berømte sorte Mercedes-Benz, som var av samme type som den Idi Amin normalt lot seg kjøre i. Ytterligere to Hercules-fly lettet samtidig – med flere soldater, som hadde til oppgave å, etter landingen, ødelegge jagerflyene fra det ugandiske flyvåpen, som var parkert på flyplassen. Et fjerde Hercules-fly skulle fly gislene hjem.

I tillegg til de fire Hercules-flyene besto enheten av to Boeing 707 – det ene et mobilt hospital, som skulle lande i Kenyas hovedstad, Nairobi, samt – på den første tredjedelen av turen – en eskorte av F-4 Phantom II-jagerfly.

Redningsaksjonen[rediger | rediger kilde]

Etter syv timer og 40 minutter i luften kunne flyene lande uten hjelp fra landstyrker og med bakklappen åpen. Den sorte Mercedesen kjørte i følge med flere Land Rovere med elitesoldater mot terminalbygningen. Dette skulle ligne Idi Amin eller en annen høytstående embedsmann med følge og fjerne mistanken fra terrorister. De ble imidlertid møtt av to ugandiske vakter på veien, som viste at Idi Amin nylig hadde skiftet til en hvit Mercedes og beordret bilistene å stoppe. Vaktene ble drept, og av frykt for at terroristene hadde oppdaget noe, ble farten satt opp.

De 29 elitesoldatene stormet lufthavnsbygningen i det de ankom, og gislene ble kommandert ned på gulvet på hebraisk. Etter et kort, men heftig og blodig skytedrama lyktes det elitesoldatene å overvinne samtlige 7 terrorister. Gislene ble transportert tilbake til flyet, men her begynte ugandiske soldater å åpne ild og drepte to gisler. Elitesoldatene besvarte ilden og vant over de ugandiske soldatene uten egne tap.

Bare én av de israelske soldatene mistet livet, nettopp elitetroppenes leder, Yonatan Netanyahu, som, mens han eskorterte gislene ut mot de ventende flyene, ble drept, antakelig av en ugandisk soldat som befant seg i Entebbe lufthavns operasjonsrom. Ytterligere døde det en engelsk statsborger, Mrs. Dora Bloch, som i løpet av ugandernes aksjon hadde blitt kjørt til Kampalas sykehus. Det hevdes at Idi Amin i ettertid beordret at hun skulle henrettes.

Klokken 23.59 lettet det siste israelske flyet fra Entebbe lufthavn og satte kursen hjem mot Tel Aviv. Operasjonen skulle etter planen vare i 60 minutter, og ble avsluttet på 59 minutter. Åtte timer senere landet alle flyene og gislene i Israel til en stormende velkomst. Til tross at israelerne feiret i stor stil denne hendelse, satt en israelsk stabsoffiser på sitt kontor og fikk en overraskende telefon fra Idi Amin, som ennå ikke var blitt informert om hendelsen. Amin sa "Nå må du bestemme deg angående skjebnen til gislene". Stabsoffiseren svarte: "Du mener ikke dem vi sendte hjem nå nettopp".[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]