Ulrike Meinhof

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ulrike Meinhof
Ulrike Meinhof
Ulrike Meinhof som journalist i 1964
Født Ulrike Marie Meinhof
7. oktober 1934
Tyskland Oldenburg
Død 9. mai 1976 (41 år)
Tyskland Stuttgart
Selvmord
Yrke Medlem av Rote Armee Fraktion

Ulrike Marie Meinhof (født 7. oktober 1934 Oldenburg, død 9. mai 1976 i Stuttgart) var en tysk venstreekstremist, en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var datter av kunsthistorikerne Werner Meinhof og Ingeborg Meinhof. Hennes far var direktør for bymuseet i Jena, men døde i 1939; i 1948 døde også moren, og historikeren professor Renate Riemeck fikk formynderskapet for deres barn. Riemeck var en av grunnleggerne av Deutsche Friedensunion, og her kom Ulrike Meinhof første gang i kontakt med pasifistiske og sosialistiske ideer. Etter å ha avlagt abitur, studerte Meinhof filosofi, pedagogikk, sosiologi og germanistikk i Marburg i 1955-56. Hun ble aktiv i anti-atomvåpenbevegelsen, og begynte å arbeide som journalist. Blant annet ble hun redaktør for det radikale tidsskriftet konkret, og skrev senere også dreieboken til fjernsynsfilmen Bambule.

Meinhof ble gift med utgiveren av konkret, Klaus Rainer Röhl, i 1961 og fikk to døtre, Bettina og Regine, i 1962.

Terrorist[rediger | rediger kilde]

Meinhof og Röhl ble skilt i 1968, og ved rettssaken mot brannstifterne som hadde satt fyr på Frankfurter Kaufhaus ble hun kjent med de anklagede, Thorwald Proll, Horst Söhnlein samt de senere medgrunnleggerne av RAF, Andreas Baader og Gudrun Ensslin. På dette tidspunktet ble Meinhof stadig mer radikal og kompromissløs. Hun dro sammen med en gruppe andre til palestinske leirer i Jordan for våpentrening, hjalp Baader å flykte fra fengsel, og deltok i de følgende årene i bankran og bombeangrep mot industriområder, kidnapping og drap på et stort antall høyprofilerte tyske politikere, diplomater, dommere og næringslivsledere. Gruppen ble fort kjent som Baader-Meinhof-banden i konservativ tysk presse, selv om Meinhof antagelig ikke var leder av gruppen. Hun skrev mye av propagandaen gruppen sendte ut, og påsto at de bekjempet utnyttelsen av vanlige folk og det kapitalistiske systems imperialisme. I 1970 kidnappet hun døtrene, og planla å la dem bli lært opp av Folkefronten for Palestinas frigjøring i Jordan. Døtrene ble reddet av journalisten Stefan Aust og gjenforent med faren.

Fengsel og død[rediger | rediger kilde]

Ulrike Meinhofs grav

Hun ble arrestert i 1972 i Langenhagen og dømt til 8 års fengsel for 6 mord, 60 mordforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart i 1976 før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon. Enkelte konspirasjonsteoretikere har i ettertid påstått at selvmordet var arrangert og at hun ble myrdet av myndighetene. Det ble imidlertid senere oppdaget at hun hadde blitt stadig mer isolert fra de andre RAF-innsatte i fengselet, og blant meldinger dem imellom ble det oppdaget at Gudrun Ensslin hadde beskylt henne for å være «for svak».

Flere kommuner i Tyskland vegret seg mot at Ulrike Meinhof skulle gravlegges hos dem. Til slutt ble hun 15. mai 1976 gravlagt på Trefoldighetskirkegård III (Dreifaltigkeitsfriedhof III) felt A-12-19 i Mariendorf, Tempelhof-Schöneberg i Berlin. Bisettelsen ble fulgt av ca. 4 000 mennesker.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Ulrike Meinhof – bilder, video eller lyd