MC5

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
MC5
Opphav USA Detroit, Michigan
Periode 19641972
2003—nå
Sjanger Hard rock, protopunk, rock and roll, blues-rock, psychedelic rock
Plateselskap Elektra, Rhino, Atlantic
Medlemmer
Wayne Kramer (Gitar)
Dennis Thompson (Trommer)
Michael Davis (Bass)
Dick Manitoba (Vokal)
Tidligere medlemmer
Rob Tyner
Fred «Sonic» Smith
Patrick Burrows
Steve Moorhouse
Bob Gaspar
Ray Craig

MC5 (Motor City Five) var et amerikansk hard rock-band som ble dannet i Lincoln Park i Michigan i 1964 og var aktive fram til 1972. Bandet spilte og blues-rock, psychedelic rock, rock and roll og garage rock. Bandets sympatier og bånd til ytre venstre i politikken og tekster som gikk mot det etablerte samfunnet ble en prototype for den senere punken. Bandet bestod av Wayne Kramer og Fred «Sonic» Smithgitar Michael Davisbassgitar, Dennis Thompsontrommer og Rob Tyner som vokalist.

MC5 hadde en lovende start på karrieren, noe som gjorde at de kom på framsiden av Rolling Stone i 1968, før debuttplaten var innspilt. De fikk fort et rykte som et energisk liveband, og en av deres konserter ble tatt opp og utgitt som den kritikerroste platen Kick Out The Jams. Bandets karriere var kort, men kun få år etter at de ble oppløst, ble MC5 ofte oppgitt som ett av de viktigste amerikanske hardrockbandene fra denne perioden:[1] de tre albumene de gav ut blir regnet som klassikere, og sangen «Kick Out The Jams» blir jevnlig spilt inn på nytt av andre band.

Bandets historie[rediger | rediger kilde]

De tidlige årene[rediger | rediger kilde]

MC5s opphav kan bli sporet tilbake til vennskapet mellom gitaristene Wayne Kramer og Fred Smith, som hadde vært venner siden tenårene. De var begge fan av R&Bmusikk, blues, Chuck Berry, Dick Dale, Ventures og det som senere skulle få navnet garage rock. Begge to dannet sine egne band (Smith's Vibrationes og Kramer's Bounty Hunters). Da de andre medlemmene etterhvert sluttet på grunn av college eller arbeid, ble de mest engasjerte medlemmene igjen og slo seg sammen. De ble populære nok i Detroit til at medlemmene kunne slutte i deltidsjobbene de hadde ved siden av bandet, og leve av bandet.

Kramer mente de trengte en manager, noe som førte ham til Rob Derminer, som var noen år eldre enn de andre, og var tungt inne i hipstermiljøet i Detroit, og byens røde politiske miljø. Derminer kom egentlig på audition i bandet som bassist, men man innså fort at han var bedre som vokalist. Han levde ikke opp til standardene for frontfigurer i band på denne tiden, men han hadde en vinnende scenepersonlighet og en kraftig barytonstemme som gav assosiasjoner til soul- og gospelmusikk. Derminer tok navnet Rob Tyner, og kom opp med navnet MC5 for bandet. MC5 skulle reflektere at bandet kom fra Detroit, da det var en forkortelse for Motor City Five, noe som svakt minnet om navnene på kjente motorsportarrangement som var populære på den tiden.

Smith og Kramers økende interesse for frijazz ble også merkbar i musikken, gitaristene var inspirerte av artister som Albert Ayler, Archie Shepp, Sun Ra og John Coltranes siste periode, og de prøvde å imitere den musikken de hørte på. MC5 var og oppvarmingsband på noen konserter av Sun Ra i Midtvesten. Kramer og Smith var også lett inspirerte av Sonny Sharrock, en av de få elektriske gitaristene som drev med frijazz, og de utviklet til slutt en spesiell stil, der de utfylte hverandre på en måte man ikke hadde hørt før. Kramers soloer var preget av tung bruk av vibrato, mens Smiths rytmer var preget av en eksplosiv energi.

Under John Sinclairs ledelse, ble MC5 snart involvert i venstrevridd politikk. Sinclair var aktiv i White Panther Party og i tidsskriftet Fifth Estate. I starten av karrieren hadde MC5 et provoserende sceneshow, der de kom på scenen bærende på uladde rifler, og når konserten nådde sitt høydepunkt ville en skjult skarpskytter «skyte» Tyner. Bandmedlemmene brukte alle LSD og marihuana.

Suksess i Detroit[rediger | rediger kilde]

Ved å spille nesten hver kveld i Detroit, fikk MC5 fort et rykte for sitt høyenergiske show og store fanskare som fulgte med dem, og de solgjte jevnlig ut saler som tok tusen tilskuere og mer. Rockeskribenten Robert Bixby sammenlignet MC5s musikk med «en katastrofisk naturkraft som bandet såvidt klarte å kontrollere», mens Don McLeese noterte seg at MC5-fansen sammenlignet følelsen etter en konsert med det man opplevde etter gatekamper eller en orgie.[2]

Debuttsingelen ble utgitt på Trans-Love Energies tidlig i 1968, og bestod av to originalsanger: «Borderline» og «Looking at You». Førstepressingen av platen ble utsolgt i løpet av noen få uker, og ved årsskiftet hadde man solgt flere tusen eksemplarer av singelen.

Samme sommer dro MC5 på turne på østkysten av USA, noe som ble en stor suksess for bandet. Ofte fikk de mer oppmerksomhet enn mer kjente band de skulle varme opp for. McLeese skriver at når de varmet opp for Big Brother and the Holding Company krevde publikum jevnlig mange ekstranummer av MC5, og i en serie konserter fikk MC5 mye mer respons enn stjernebandet Cream.[3] Denne turneen på østkysten var også bakgrunnen for at de kom på coveret av Rolling Stone, og ble lovprist inne i bladet, og den fikk dem også i kontakt med den radikale gruppen Up Against the Wall Motherfuckers.

MC5 ble det ledende bandet i en fremvoksende hardrockscene, og fungerte som mentorer for andre band fra det sørøstlige Michigan som The Stooges og Up, og store plateselskaper viste interesse for bandet. I heftet som følger med en nyutgave av The Stooges' debuttalbum blir det fortalt at Danny Fields fra Elektra Records kom til Detroit for å se MC5. Av Kramer ble han anbefalt å se Stooges, og ble så imponert at han endte opp med å gi platekontrakt til begge bandene i september 1968. De ble med dette de første hardrockgruppene som fikk kontrakt med Elektra.

Kick out the Jams[rediger | rediger kilde]

MC5 fikk nasjonal oppmerksomhet med sitt første album Kick Out the Jams. Platen ble tatt opp live 30. og 31. oktober 1968 i Grande Ballroom i Detroit. Et live debutalbum var, da som nå, helt uvanlig, men sjefene i Elektra, Jac Holzman og plateprodusenten og lydteknikeren Bruce Botnick, innså at MC5 var på sitt beste når de spilte for et publikum. Den første sangen, en versjon av R&B standarden «Ramblin' Rose» har vokal av Kramer før Tyner kommer og blir med gruppen på scenen. Platen inneholder sanger som protopunkklassikerne «Kick Out the Jams» og «Rama Lama Fa Fa Fa», sangen «Starship» (Som blir delkreditert Sun Ra, fordi teksten delvis kommer fra et dikt av Sun Ra.), og en utvidet versjon av John Lee Hookers «Motor City is Burning» hvor Tyning lovpriser rollen Black Panther-skarpskyttere spilte i opptøyene i Detroit i 1967. Platen blir oftest regnet som et av de beste rock and roll opptak. Kritikeren Mark Deming kaller det et av de mest energiske konsertalbum som noen gang er lagd.[4]

Albumet skapte noen kontroverser på grunn av tittelsporet, der man roper ut «Kick out the jams, motherfuckers!» (I følge Kramer gjorde man dette om til «Kick out the jams, brothers and sisters!» på singelen som ble sendt til radiostasjoner.) og på grunn av Sinclairs skriftlige kommentarer i coveret. Albumet ble sluppet i januar 1969, og ble møtt med blanede kritikker, men solgte svært bra. Raskt hadde det solgt over 100 000 eksemplarer, og lå flere uker på hitlisten Billboard Hot 100.

Bandet skapte også politiske kontroverser, ved å opptre rett før det brøt ut opptøyer i sammenheng med Det demokratiske partis landsmøte i Chicago i 1968. Konserten er også bemerkelsesverdig på grunn av hvor lenge MC5 spilte. I et interjuv som er med i dokumentaren Get Up, Stand Up, sier Kramer at mange band egentlig skulle spille på en dagslang konsert, men bare MC5 spilte til slutt. Av de andre som skulle spille, sier Kramer, møtte bare Neil Young opp, men på grunn av at det var kaos rundt landsmøtet, kom han seg aldri på scenen.

I følge Kramer, var bandet på denne tiden politisk påvikret av Fred Hamptons «interkommunalisme» og Black Panthers.[5]

Hudson's, en butikkjede med base i Detroit, nektet å ta inn Lick Out The Jams på grunn av grov språkbruk på platen. MC5 svarte med å sette inn en helsides annonse i magasinet Fifth Estate. Annonsen inneholdt ordene «Fuck Hudson's!» og logoen til bandets plateselskap, Elektra.

Som svar på dette, trakk Hudson's alle plater fra Elektra fra sine butikker. Dette var et tungt slag for Elektra, da deres avdeling for klassisk musikk, Nonesuch Records, bare kunne drives på grunn av overskuddet de tjente på populærmusikk, og Hudson's stod for en stor andel av dette salget. Elektra avsluttet på grunn av dette kontrakten med bandet.

MC5 skrev så under en kontrakt med Atlantic Records, som ironisk nok var en del av Warner Music Group, samme selskap som også Elektra var en del av.

Back in the USA[rediger | rediger kilde]

Det andre albumet Back in the USA ble produsert av den framtidige mentoren ti Bruce Springsteen, Jon Landau. Ablumet ble nærmest prototypen på punk, med korte, raske, sinte rockesanger. Bandet hørtes radikalt annerledes ut fra forrige plate, og McLeese skriver at bortsett fra Tyners vokal var de «knapt gjenkjennelige som det samme bandet».[6] Det andre albumet var også produsert svært annerledes enn det første. Bandet hørtes nå mer kompakte og noe avgrenset ut, i deres uttrykk, sammenlignet med forrige plate. Bandmedlemmene sa senere at Landau formet mye i produksjonen for å få det slik han likte det.

Mottagelsen var også nå blandet og salget gikk moderat. Heller ikke turneene ble så godt mottatt som tidligere. Dette skyltes delvis at bandet var svært slitne av et fullpakket turneprogram og økende narkotikabruk.

Bandet hadde og blitt uvenner med Sinclair, og gjorde seg bemerket med sitt fravær da det i desember 1971 ble arrangert en marsj til støtte for Sinclair som satt fengslet for å ha hatt marihuana.

High Time[rediger | rediger kilde]

Gruppens tredje album, High Time, ville også vise seg å være viktig for 1970-årenes hard-rockband som Aerosmith og Kiss. Albumet ble dårlig promotert, og det solgte elendig, men platen var den som fikk best anmeldelser da den kom ut av alle bandets plater. MC5 hadde på denne platen selv kontroll over mye av det kreative, og var veldig fornøyde med resultatet. På platen opplevde man at bandet prøvde seg på lengre, mer eksperimentelle stykker, som «Future/Now» og den Sun-Rainspirerte «Skunk (Sonically Speaking)».

Slutten av karrieren[rediger | rediger kilde]

Både Back in the USA og High Time påførte Atlantic Records tap, noe som førte til at selskapet droppet bandet.

13. februar 1972, forlot Michael Davis bandet. Han var da avhengig av heroin, og ble bortimot tvunget til å slutte av de andre. De resterende medlemmene spilte inn tre nye sanger – «Gold», «Train Music» og «Inside Out» – i London kort tid etter. Disse sangene ble spilt inn til lydsporet ti filmen Gold. Dette skulle bli bandets siste opptak

Bandet haltet videre en stund til, etterhvert redusert til kun Kramer og Smith som turnerte og spilte sammen med lokale band, på konserter der de spilte like my R&B-covere som originalt MC%-materiale.

MC5 kom igjen sammen for en avskjedskonsert på nyttårsaften 1972/73 på Grande Ballroom. Dette var et konsertlokale som de bare noen år tidligere hadde fylt med over tusen ivrige fans. Denne gangen kom det bare noen få dusin, og en skuffet Kramer forlot scenen etter bare noen få sanger.

Bandet ble oppløst kort tid etter dette.

Etter oppløsningen[rediger | rediger kilde]

Fred «Sonic» Smith dannet en ny gruppe som han kalte Sonic's Rendezvous Band, giftet seg med sangeren Patti Smith og trakk seg så tilbake fra musikken for å konsentrere seg om familien sin. Han døde i 1994.

Wayne Kramer gjorde enkelte opptredener som studiomusiker på andre artisters plater før han ble arrestert for brudd på narkotikalovgivningen. I fengselet ble han uventet gjenforenet med MC5-bassisten Michael Davis, som også satt fengslet for narkotikakriminalitet. Etter at han slapp ut av fengsel, jobbet Kramer med vanlige jobber en stund, og konsentrerte seg om å slutt med narkotika. På begynnelsen av 1990-tallet vendte han tilbake til musikken, og slapp flere plater som ble godt mottatt.

Tyner ble en suksessfull produsent, manager og pr-mann i Detroit. Han gav ut kritikerfavorittene Blood Brothers i 1990, og døde i 1991.

Gjenforening[rediger | rediger kilde]

I 2003 opptrådte de tre gjenlevende medlemmene av MC5, Kramer, bassisten Michael Davis og trommeslageren Dennis Thompson, sammen under navnet MC5 på klubben «100 Club» i London. Fred «Sonic» Smiths plass ble tatt over av Nicke Andersson fra det svenske bandet Hellacopters. (Andersson er også kjent under artistnavnene Nicke Royale og Nick Royale.) Koringen ble gjort av David Vanian fra The Damned, Lemmy fra Motörhead, Ian Astbury fra The Cult, og sangerinnen Kate O'Brien, i tillegg til at Charles Moore og Buzzy Jones spilte messingblåsere, slik som e gjorde på High Time.

I 2004 dro bandet på en omfattende verdensturne, under navnet DKT/MC5. Som på konserten på «100 Club», var det invitert flere gjester som hjalp bandet på scenen. Dette var folk som Mark Arm fra Mudhoney, Nicke Royale fra The Hellacopters, Evan Dando fra The Lemonheads, Marshall Crenshaw, Lisa Kekuala fra The Bellrays og andre. Fra februar 2005 har Handsome Dick Manitoba sunget hovedvokal for bandet.

Coverversjoner og hyllester[rediger | rediger kilde]

MC5 er et band som har blitt covret mye, og dette er en oversikt over noen av versjonene som har blitt gjort av MC5-låter.

«Kick Out the Jams»[rediger | rediger kilde]

Andre sanger[rediger | rediger kilde]

  • The Damned covret «Looking at You» på deres tredje album, Machine Gun Ettiquette fra 1979.
  • Radio Birdman, et band fra Australia, spilte inn en cover av Stoogessangen «TV Eye». Coveren inneholder også deler av teksten, og den karakteristiske gitarsoloen fra «Looking at You».
  • Rocket from the Crypt spilte inn en versjon av «Gold».
  • The Didjits spilte inn «Call Me Animal»" og gav den ut på platen Hornet Pinata i 1990.
  • Corrosion of Conformity gav ut en versjon av «Future/Now» som b-side på singelen Vote With A Bullet.
  • Motorpsycho covret sanger «Black To Comm» på konsertalbumet Roadwork Vol. 1 som kom ut i 1999.
  • Young Heart Attack gav ut sangen «Over and Over» som en singel i 2003 og på albumet Mouthful of Love i 2004.
  • The Melvins spilte «Rocket Reducer #62» på promosingelen Lizzy som ble sluppet i 1994. Sangen er også med på bootleggen Leech fra 1996.

Hyllester[rediger | rediger kilde]

  • Stone Temple Pilots hadde på albumet No. 4 fra 1999 en sang kalt «MC5» som en hyllest til bandet.
  • Robert Dahlqvist, gitarist i bandet The Hellacopters, har et sideprosjekt kalt Thunder Express, etter MC5-sangen[8]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album
Samlinger
  • Babes in Arms (1983)
  • Black to Comm (1994)
  • Power Trip (1994)
  • Looking at You (1994)
  • The American Ruse (1995)
  • Ice Pick Slim (1995)
  • The Big Bang!: Best of the MC5 (2000)
  • Thunder Express (1999) (Tatt opp i 1972)
  • Teenage Lust (1997)
  • Are You Ready To Testify?: The Live Bootleg Anthology (2005)
Bokser
  • Purity Accuracy (2004)
Singler
  • I Can Only Give You Everything (1966)
  • One of the Guys (1967)
  • Looking at You (1968)
  • Kick Out the Jams (1969)
  • Ramblin' Rose (1969)
  • Tonight (1969)
  • Shakin' Street (1970)
  • Over and Over / Sister Anne (1971) (Denne ble aldri offisielt utgitt, og det finnes derfor bare prøvepressinger.)

MC5 filmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

McLeese, Don, The MC5's Kick Out the Jams (33 1/3); Continuum International Publishing Group, 2005; ISBN 0826416608; ISBN 978-0826416605

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]