Liberalisme (internasjonal politikk)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Liberalisme er en teoriretning innenfor internasjonal politikk. Liberalisme fikk sin utbredelse som et oppgjør med de realistiske paradigmer. I motsetning til realismen antar liberalismen at internasjonale forhold kan omfatte samarbeid fremfor konflikt. Det er derfor en mulighet til å forbedre internasjonale relasjoner, slik at krig blir betydelig mindre sannsynlig enn hva realismen antar.

Fremveksten av liberalisme som tankesett henger nøye sammen med framveksten av de moderne liberale stater. Liberale tenkere som John Locke, så store muligheter for fremgang i det internasjonale samfunn, med stater utenfor autoritære regjeringer og større økonomisk velstand.

Moderne liberalisme kan deles inn i fire retninger; sosiologisk liberalisme, avhengighetliberalisme, institusjonell liberalisme og republikansk liberalisme.[1]

Den sosiologiske liberalisme[rediger | rediger kilde]

Denne understreker at statene ikke sikkert er de eneste aktører i internasjonale relasjoner. Transnasjonale relasjoner fra folk til folk eller mellom grupper i ulike land, spiller også en betydelig rolle. Således fant Karl Deutsch ut at jo mer kommunikasjon det var mellom samfunn, jo større var sannsynligheten for fredelig samkvem. Den sosiologiske liberalismen er fokusert på oppstanden av felleskapsfølelser som penetreres internasjonale grenser. Noen sosiologiske liberale, for eksempel James Rosenau finner likefrem at staten vil bli en av de mindre betydningsfulle fellesskapene.

Avhengighetsliberalisme[rediger | rediger kilde]

Denne teorien oppfordrer til gjensidig avhengighet mellom land og folk. Gjennom historien har stater forsøkt å få makt ved hjelp av militære styrker og territoriell ekspansjon. Men industrialiserte land kan oppnå større gevinster gjennom intern utvikling og utenrikshandel. Det er rett og slett blitt dyrere å bruke makt (på grunn av statenes bedre forsvar), og det er mindre å tjene på bruk av makt. Robert Keohane og Joseph Nye mener at avhengighet har ført til at statene ikke lenger bare (eller primært) har relasjoner mellom statsoverhoder. I komplekse samfunn er det snakk om skiftende enheter, avhengig av hvilken type kommunikasjon det er snakk om. Teorien er nært knyttet til Niklas Luhmann sin systemteori.

Institusjonell liberalisme[rediger | rediger kilde]

Denne form for liberalisme vektlegger internasjonale institusjoner positive effekt på verdenssamfunnet. Dette skjer fordi internasjonale institusjoner er autonome aktører som kan lette samarbeidet mellom stater. («Institusjoner» betyr i denne sammenhengen ikke bare organisasjoner, men også slike uformelle regler). Jo flere autonome institusjoner og høyere oppløsning nivået de har, jo mer institusjonelt knyttet er verden, og de mindre behøver stater å trenge å frykte hverandres handlinger.

Republikansk liberalisme[rediger | rediger kilde]

Denne grenen hevder at liberale demokratier er å foretrekke fremfor andre politiske systemer. Mer spesifikt mener de republikanske liberale at demokratier ikke går til krig med hverandre. Argumentet lagt frem av Immanuel Kant på slutten av 1700-tallet, og ble reargumentert av Dean Babst i 1964. Jo flere demokratier det finnes i verden, jo større er sannsynligheten altså for en fredeligere verden. Dette skyldes, ifølge Michael Doyle, at liberale demokratier internt tar avgjørelser med fredelige midler. Demokratier går ikke til krig mot andre demokratier fordi innbyggerne ikke vil akseptere en slik beslutning. Det er også viktig å notere seg at innbyggernes fundamentale rettigheter (assosieringsfrihet, ytringsfrihet, med mere) blir sikret, uavhengig av flertallets avgjørelser.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norman Angell, The Great Illusion, (1909) sitert fra 1933 ed. (New York: G.P. Putnam’s Sons),p. 137.